Hit eit steg, og dit eit steg

Om noen skulle skrive en illustrert antonymordbok, kunne de illustrert oppslagsordet "grasiøs" med et bilde av meg. For eksempel dette:

Selfie-skepsis

For det er et enkelt faktum at Renate ikke er grasiøs. Jeg er klønete, har dårlig balanse og svake ankler. Det virker ofte som om kroppen min konspirerer mot meg når jeg er i bevegelse, og prøver å legge en plan for hvordan den kan vippe meg av pinnen. For den er ikke dum, denne kroppen. Den vet at den kommer til å få vondt om den går i bakken, så den nøyer seg med å få meg ut av balanse - i alle fall mesteparten av tiden. Strategiene er mange. Ligger det noe i veien? Snuble i det. Er asfalten litt ujevn? Stup over hindringen. Er asfalten helt glatt? Sett forfoten litt feil og snuble i ingenting. Om ingen av delene fungerer, kan jeg alltids snuble i mine egne føtter. Jeg holder meg som regel på beina, men det gjør noe med humøret når du føler at du ikke kan gå ordentlig. Antageligvis konspirerer lillehjernen med beina, det er jo den som har ansvaret for ganglaget.

Jeg skal være ærlig: det er litt traumatiserende å føle at kroppen er ute etter å felle meg, og det gjør ikke saken bedre at jeg er fullt klar over hvor enkelt et offer jeg er. Men jeg er vant med det. Jeg har gått på trynet, vrikket ankler og landet på baken et utall ganger, og kommet fra det uten varige mén. Det er en smule frustrerende å bruke sko med litt hælhøyde (ikke mye - jeg har ikke noe ønske om å ramle unødig), for når jeg mister balansen, ser det garantert ut som om jeg ikke klarer å gå i skoene mine - selv om jeg ville gjort de samme krumspringene om jeg gikk barbent eller i ballerinasko. Men det vet naturligvis ikke de som måtte riste på hodet over meg, og jeg må trøste meg med at a) hva andre mener om hvordan jeg ser ut er revnende likegyldig, og b) det er synd på folk som henger seg opp i andres fysiske tilkortkommenheter.

Så ja, jeg ramler på flatmark. Men som et bevis på at minus og minus er pluss, er kombinasjonen Renate og ulendt terreng en super match. Gi meg litt skog med steiner, røtter og andre hindringer, og jeg løper og hopper rundt uten å nøle, og uten å falle. Det er helt fantastisk! Og jeg føler meg så utrolig levende når jeg kan hoppe og sprette litt rundt i skogen! Det gir en enorm frihetsfølelse som jeg er veldig glad for å kunne oppleve. Og det lar meg lulle meg inn i forestillingen om at det ikke er meg det er noe i veien, det er asfalten. Og den fordømte lillehjernen.