Parafraserte bibelsitater

 Jeg er veldig glad i å sitere Bibelen, og det går som regel i "I min fars hus er det mange rom" (om noen spør hvor(dan) pappa bor eller "meg fattes intet" (om noen spør om jeg trenger noe), etterfulgt av "han lar meg ligge i grønne enger". Noen ganger går jeg for hele "Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann," særlig om jeg vil være litt i overkant irriterende. Men selv om jeg hopper litt mellom bibelversjoner og tar meg den frihet å ikke si "meg" og ikke "mig" (som det teknisk sett skal være), så føler jeg det er viktig å være nogenlunde presis når man siterer. Eller blir det parafrasering, og da må man være tydelig på at det er det man driver med.

Og dette tar oss til Christine Kohts sjarmerende tekst i A-magasinet om hunden Lille. Det er vondt å miste et dyr, og det er en fin tekst om hvem hunden hennes var og hvordan livet hennes ble avsluttet, men jeg valgte å henge meg opp i de innledende ordene - som også gikk som en rød tråd gjennom resten av teksten. Koht begynner nemlig teksten sin som følger: "Der du er, der vil jeg også være. Vakrere setning finnes ikke, den står i Bibelen og det er selveste Gud som sier det."

Og det er jo en vakker setning, og som den håpløse kleggen jeg er, kjenner jeg meg igjen. Der Julian er, vil jo jeg også være. Og der Adina er, der vil Evita være, tidvis til Adinas store frustrasjon. Men er dette virkelig et bibelsitat?

Jeg gikk til et av mine favorittnettsteder, bibelen.no. Det er hovedsakelig en favoritt fordi jeg liker å søke på merkelige ting eller fordi jeg glemmer hvor i Bibelen det står om knusing av barn mot steinene. De vanlige tingene. Men jeg fikk ingen treff på det Koht påsto at Gud hadde sagt (til menneskene?). Jeg prøvde Google. De eneste treffene for "Der du er, der vil jeg også være", var gjengivelser av hennes tekst. Jeg prøvde fragmenter. Fremdeles ingenting relevant. Jeg prøvde meg på en vag oversettelse til engelsk, ettersom det finnes så grusomt mange oversettelser av Bibelen til engelsk. Ingen treff. "bible quotes about god being close to us" og lignende ga heller ingen relevante treff som jeg kunne slå opp i norsk språkdrakt. En smule frustrert vendte jeg meg til det (hovedsakelig amerikanske) ateistiske miljøet jeg er en del av, for der er det mange ekskristne som har brukt uforholdsmessig mye av sine yngre år på bibelpugging. Og det bar frukter!

For vi kan jo allerede konkludere med at nei, "Der du er, der vil jeg også være" står ikke i Bibelen. Ikke i den formen. Men hvilke kandidater finnes det?

Jo, først har vi samme kapittel som dette med huset med alle rommene: Joh 14,3-4 lyder "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien." Dette er 2011-versjonen, men de eldre versjonen avviker ikke nevneverdig fra denne. Litt senere i samme bok (Joh 17,24)  kommer "Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." Problemet er bare at disse to versene, i tillegg til å ikke være ordrett det Koht oppgir å være et bibelsitat, ikke handler om at Gud vil være hos oss, men at Gud vil at vi skal være hos ham. Altså motsatt. 

Men så har vi et annet alternativ, som kommer fra Ruts bok (1,16). For Rut sier til sin svigermor at "Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo." - og det høres unektelig mer ut som det Koht mener, både i ordlyd og betydning, men det er jo ikke Gud som sier dette, Det er Rut. Og Rut er ikke engang jøde, hun er en mohabitt.

Jeg vet ikke hvor Koht har fått det forvrengte sitatet sitt fra. Kanskje er det fra en av disse merkelige facebooksidene som spyr ut sentimentaliteter på bakgrunner som kommer rett fra 2003s webgrafikk. Kanskje forvekslet hun Bibelen og The Calling-låta "Wherever you will go." Kanskje har hun hørt det blitt sagt, og bare antatt at det er riktig. Og nei, det er ikke det viktigste i verden når du har vært kjempesyk og deretter har mistet et kjært kjæledyr, men likevel. Å være nøyaktig med kildene sine, er viktig. Når du skriver noe som kommer på trykk hos en av landets største aviser, så er det viktig å være presis - eller å i det minste være tydelig på at man tror noe er et bibelsitat eller at man tror det gikk omtrent som så. Og det tar bare et par minutter å søke opp det man tror er riktig formulering for å verifisere påstanden sin - eller bare anerkjenne at man faktisk ikke er bombesikker på hvor det kommer fra, eller hvem som sa det. 

Men for min del endte dette godt. For nå har jeg enda et bibelsitat å bruke, og det er attpåtil noe så eksklusivt som et sitat fra en navngitt kvinne til en annen navngitt kvinne, som viser selvstendighet, troskap og kjærlighet, og det er vel et av de få tilfellene der Bibelen består Bechdel-testen.

En forvirret polfarer

 Jeg ble voksen sent, men samtidig veldig fort, og kanskje ikke helt fullstendig. En del erfaringer, både negative og positive, som det store flertallet har på plass når de skal klare seg selv, manglet jeg da jeg flyttet hjemmefra, og noen mangler fremdeles. Et eksempel på dette er at jeg ikke drikker alkohol, og fordi hjernen min av og til gjør litt rare ting, har den på en måte konkludert med at jeg ikke har lov til å kjøpe alkohol – at jeg ikke er voksen nok. Misforstå meg rett her, jeg er fullt klar over at jeg er voksen og at jeg ser voksen ut. På et rasjonelt nivå vet jeg at det neppe finnes den polansatte som vil tro at jeg ikke er gammel nok til å handle der, men hva skal man vel med rasjonelle nivåer? Istedenfor føler jeg at jeg gjør noe galt når jeg kommer for å hente bestillingene mine eller betale i kassen, og jeg klarer på et eller annet vis å bli like satt ut hver gang jeg blir spurt om alderen min eller om jeg er over 25. Er jeg riktig heldig, blir jeg spurt om det ene av den som gir meg varene jeg har bestilt og det andre av den som følger med på selvutsjekkingen. 

I skrivende stund er jeg 34, men jeg glemmer ofte det - på samme måte som jeg ofte sa at jeg var 33 da jeg var 32. Så da tar det litt tid å komme frem til riktig svar, noe som får meg til å tenke at polmannen eller -damen nå mistenker at jeg er tre fem år gamle gutter i en frakk. Og hvis de formulerer spørsmålet som "du er over 25?", så svarer jeg "jaaaa?" i en like spørrende tone, som åpenbart virker like suspekt.

Andre ganger har jeg prøvd meg med et spørrende: "jeg er 34?", som om det er noe de må bekrefte, fordi jeg ikke vet helt selv. Jeg har også kjørt på med "jeg er voksen" og presisert, helt uoppfordret, at alt jeg kjøper ikke er til meg, for så å heldigvis klare å stoppe meg selv før jeg legger til at det ikke er til mindreårige heller. Det er en sann fryd å være meg på polet, rett og slett.

Og jeg var naturligvis like smooth da jeg skulle ta imot en leveranse som inneholdt øl, og det stakkars budet fra Bring måtte hake av for at jeg ikke var mindreårig, full eller så ut til å ville gi alkohol til mindreårige. Jeg tror ikke han kunne lese, eller at han i alle fall ikke forsto alle disse bonusspørsmålene som dukket opp, så han endte opp med å gi meg den lille håndterminalen sin og ba meg krysse av på de rette stedene. Det førte til at jeg kjørte igang med et slags kryssforhør av meg selv, der jeg ba ham bekrefte at jeg så voksen ut, at jeg virket edru og at han ikke kunne se noen tørste barn bak meg. Det var fullstendig absurd, og jeg mistenker at jeg ikke fremsto som helt normal. Kanskje ikke edru heller. Det er vanskelig å si når man aldri har vært beruset, og attpåtil påstås å være naturlig høy på livet.

Jeg er selvfølgelig nøyaktig like håpløs når jeg skal kjøpe øl i matbutikken. Jeg klarer nemlig ikke å la være å se meg konspiratorisk rundt før jeg tar øl fra hylla, som om jeg er redd for å bli tatt på fersken. Jeg er også redd for å kikke for lenge på utvalget, uten at jeg helt vet hvorfor – jeg er jo ikke redd for å bli mistenkt for å ha beslutningsvegring når jeg stirrer på spekeskinke. Kanskje handler det om at sjansen for å bli lagt merke til øker dess lenger jeg står der, og at jeg tror at en vekter vil bli tilkalt for å eskortere meg ut? 

Og vet dere hva som gjør dette ekstra absurd? Det hjelper ikke med eksponering! Frem til august i fjor hadde jeg en slags unnskyldning, for jeg var maks innom polet to ganger i året, hvis/når jeg kjøpte julegaver der. Siden i fjor høst har jeg imidlertid vært der talløse ganger fordi jeg har gått til anskaffelse av en kjæreste som drikker alkohol, og jeg får utløp for min nær sagt livslange fascinasjon for disse kategoriene av drikke som jeg absolutt ikke, under noen omstendigheter, har lyst til å smake på, gjennom ham. Så på den ene siden kan jeg entusiastisk spørre om han kjenner tanninene i oransjevinen eller spørre meg selv om det vil være ok å servere Manzanilla fra portvinsglassene jeg naturligvis har (nei, definitivt ikke), om de små rødvinsglassene er adekvate (egentlig ikke), eller om jeg faktisk bør investere i enda mer glass (jeg bør nok det), mens jeg på den andre er usikker på om jeg faktisk får lov til å kjøpe øl på butikken.

Lenge leve galskapen?

Nesten et halvt helt år

 Listen over innleggskladder er omtrent like lang som et vondt år, og tro meg, det står ikke på formidlingsviljen. Gjennomføringsevnen, den er det dog verre med, og dermed har jeg ennå ikke kunnet glede min enorme tilhengerskare med beretningene fra de mange polferdene i 2022. Jeg har dog fullført andre ting –som tullete svenske sangtekster, handlenett, kopper og andre prosjekter som gir klingende mynt hos Canva – men som er så interne at det blir meningsløst å forklare dem her.

2022 begynte som et realt "året det var så bratt", og egentlig føltes årsskiftet, som det er så enkelt å innbille seg at er noe annet enn et tilfeldig valgt tidspunkt som skal skille fortid fra fremtid, i liten grad som noe skille. Om noe, begynte året i juli 2021 og varte til juli 2022, da ting endelig snudde. For det faktiske 2022. For selv om 2022, fra januar til godt uti juli, var slitsomt og dominert av sykdom og utmattelse, var den andre delen preget av glede og optimisme. Nye erfaringer, nye rutiner. Ny duk. En ansamling av uforholdsmessig dyre antikklys som varer lenger enn et Duracell-batteri. Og for første gang svarer jeg ikke bare at jeg har det bra når folk spør, jeg må presisere at jeg har det veldig bra. 

Delvis handler det om at det å gå rundt og gradvis, over flere år, blir sykere og får mindre og mindre å gå på, så merker du egentlig ikke at du er mer sliten enn du pleide å være. Det er ingen som skrur av lyset, de bare dimmer det, gradvis. Du ser ingen forskjell fra dag til dag eller uke til uke, men hadde du hoppet tre måneder frem i tid, ville det vært en veldig klar forskjell. Og så innser du jo til slutt at det er jævlig mørkt og får bekreftet at joda, du er syk og kroppen din har det ikke noe særlig, men på det tidspunktet er du uansett så vant til at det er relativt dunkelt på energifronten, så når du orker det mest elementære, føler du deg frisk og opplagt, selv om du ikke orker å gjøre rent. Selv om det å gå på butikken føles uoverkommelig. Og derfor var kontrasten desto større da jeg faktisk begynte å bli bedre og fant igjen energien jeg ikke hadde hatt på så lenge, og plutselig orket ALT. Jeg orket å ha storrengjøring. Jeg orket å rydde i rotet mitt og omorganisere klesskapet. Jeg orket å gå turer, og det å gå på butikken ble igjen noe jeg kunne gjøre med den største selvfølge. Og dette var den andre delen av året. Kontrasten er så massiv at jeg sliter litt med å skjønne hvor utrolig sliten jeg faktisk var. Og kanskje henger det også sammen med at jeg – og den kreden gir jeg meg selv – er rimelig motstandsdyktig. Jeg har fleipet med leger på akuttmottaket på Ahus og fått høre at jeg er uforholdsmessig pigg med tanke på hvor høy feber og CRP jeg har. Jeg har blitt kjørt til samme sykehus for å innlegges etter en natt uten søvn der aktivitetsmåleren min har rost meg for at jeg har vært så aktiv fordi pulsen min har flydd, vel vitende om at jeg er skikkelig syk, og konkludert med at jeg føler meg helt fin, selv om jeg kjenner at jeg har litt feber. Jeg har stått omgitt av tre bekymrede leger som prøver å finne ut hvorfor kroppen min tilsynelatende forsøker å klappe sammen og vært storfornøyd. Jeg har fått ros fra leger som påpeker at de fleste går i kjelleren av langt mindre motgang. 

Og jeg tenker at den optimismen – eller kanskje heller aksepten av status quo – gjør at jeg nå, med langt mindre motgang på timeplanen, føler meg lettere uovervinnelig. Jeg har orden i sysakene, både bokstavelig og i overført betydning, jeg har entret 2023 med masse nye erfaringer og gode minner, og jeg har troen på at dette året vil gi mange nye opplevelser og høydepunkter. Men helst ikke flere antikklys og duker. Det er fullt nå!

Ellos' avlatsbrev

Hjelp til selvhjelp er en fin ting, og sjelden er det bedre enn når en bedrift vil hjelpe seg selv ved å grønnvaske samvittigheten sin i sine kunders synder. Det er rett og slett få ting som kan måle seg med en butikk som kritiserer deg som kunde fordi din adferd er en direkte respons på deres tilbud!

Er dette sånn passe vagt? La oss bli konkrete. Jeg handlet nylig hos Ellos. Det er noe jeg gjør av og til, med svært begrenset entusiasme. Ingen entusiasme, faktisk, når jeg tenker etter, men de har fått ganske mye penger av meg oppigjennom årene. De har tross alt klær i store størrelser og de er en nettbutikk, så jeg slipper å forholde meg til butikkansatte som helst skulle ønske at jeg ikke hadde kommet inn døren fordi de (og vedkommende som har bestemt butikkens layout) helst ikke vil ha tykke kunder på besøk. Vi kan jo komme til å bli sultne mens vi leter oss gjennom formløse sekker og klovnekostymer, og spise opp eller skremme bort de slanke og attraktive kundene som har så mye bedre penger enn oss. Men dette handler ikke om mitt liv som tykk, det handler om det lille stykket med silkematt papir Ellos hadde lagt ved (sammen med et tilbud om et forferdelig dyrt privatlån av typen "uetisk og ganske kvalmt") min siste ordre, som skulle hjelpe meg med å bli en bedre forbruker på klesfronten. Og det var her jeg ble en smule vred.

Det er naturligvis bra og riktig at vi som forbrukere tenker over hva vi kjøper og hvordan vi behandler det vi har kjøpt. Ingen burde kjøpe fast fashion. Ingen burde kjøpe plagg de bare har tenkt å bruke én gang. Ingen burde kjøpe mer klær enn de trenger. Alt det der er veldig greit, men det lyder en smule hult om den ansatte i kassen på Zara eller H&M kjefter på Helga og Turid-Laila fordi de kjøper de forferdelige FLDS-/amish-kjolene som er kjempetrendy og som de har avertert for i flere måneder fordi de vil selge flest mulig før folk tar til vettet igjen og slutter å kle seg ut som amerikanske kristenfundamentalister (hvis du som leser dette føler deg truffet, er sikkert kjolen din kjempefin og superkledelig og det er åpenbart ikke deg jeg mener). Ellos, derimot, skjønner ikke hvor dumt dette blir, og kjører på med noen gode råd til deg som kunde. Først har vi think before you act – du skal unngå impulskjøp og ufornuftige kjøp. Et godt råd, i alle fall om man ser bort fra at nettbutikken deres er ment for å få deg til å handle mest mulig, gjerne på impuls. Så kommer do your research, og det er den som virkelig gjorde meg forbanna. Du skal nemlig ikke bestille flere størrelser for å prøve hjemme, for du er ikke i en fysisk butikk med et prøverom, og du skal tydeligvis kunne unngå å kjøpe feil størrelse ved å lese størrelsesguider. Skjønner du vel.

Og kjære Ellos. La meg fortelle dere noen ting dere som klesbutikk burde vite veldig godt: 

1. Størrelse 40 i ett merke er ikke nødvendigvis størrelse 40 i et annet merke
2. Størrelse 40 er ikke nødvendigvis det samme innad i samme merke
3. Passform kan være veldig vanskelig å avgjøre basert på et bilde av en person med en helt annen størrelse og fasong enn deg, uansett om du er tykk eller tynn
4. Denne magiske størrelsesguiden deres tar utgangspunkt i at alle kvinner er timeglassformede. Det er vi ikke, og det er dermed fullt mulig å ende opp med å være smurt utover tre forskjellige størrelser. Ifølge guiden deres er jeg 3-4 størrelser større enn noen av klærne jeg har og bruker skulle tilsi

Med utgangspunkt i dette er det ofte vill gjetning når man skal bestille klær på nett, med mindre det er et merke man kjenner godt, et veldig "tilgivende" snitt og materiale, eller man safer en størrelse oppover. Og det er jo faktisk mye vanskeligere å vurdere om et plagg passer når man ser det på nett enn når man står i butikken og holder det opp foran seg. Og la oss ikke glemme at Ellos faktisk tar seg betalt for å i det hele tatt håndtere returer, så det er neppe folk som bestiller ekstra størrelser for å være morsomme. Og hva er egentlig best/verst? At kunden bestiller tre forskjellige plagg, to i to forskjellige størrelser, returnerer de to størrelsene som var feil og det tredje plagget som så helt gyselig ut i virkeligheten (og betaler 59 kr for å få lov til det), eller at kunden bestiller i én størrelse, sender tilbake hele ordren og må legge inn en ny ordre på de to produktene i det som viser seg å være riktig størrelse? Det lønner seg ikke for kunden, og selv om kunden skulle treffe på størrelsene og bare sende tilbake det gyselige plagget, så er det ikke der skoen trykker når det er snakk om å redde jorda fra å bli kokt.

Neste morsomme tips er at du skal care for your wear, altså at du, når det kommer til klær, skal dampe, lufte, reparere og vaske klærne dine med et godt vaskemiddel. Jeg har to ankepunkter mot dette, og dette kommer fra en person som bruker klærne sine til de går i stykker, og vanligvis pensjonerer dem til "hjemmeklær" når de ikke lenger er presentable. Ellos, dere selger for mye klær i dårlig kvalitet til å gi dette tipset, og dere selger for mye klær som kommer til å flasse mikroplast ved hver vask. Og la oss ikke glemme alle de ytterjakkene jeg har kjøpt hos dere oppigjennom årene som faktisk ikke kan vaskes. De tåler kun rens, og ifølge Internett koster en tur til renseriet omtrent en halv jakke. Det er godt jeg ikke søler så mye på meg ikledd yttertøy. Nå ser det heldigvis ut til at kvaliteten har bedret seg noe og at konseptet maskinvask har blitt introdusert for innkjøperne deres, så det er veldig fint, men igjen, det lyder noe hult.

Den neste fikk meg faktisk til å le høyt, for under let it go oppfordres du til å gi bort det du ikke trenger til gjenbruksbutikker som visstnok ofte blir overlykkelige for ethvert bidrag. At disse butikkene renner over av klær, og at det som antageligvis er minst attraktivt for både dem og bruktkundene er fjorårets fast fashion, se det er det ikke så farlig med. Send samvittigheten din på renseri, du, og lytt til disse dumme løgnene.

Det siste tipset er å ha klesbyttedag med venner. Jeg lurer litt på hvem disse menneskene er som har en hel gjeng med venner som alle har samme smak, samme kroppsfasong og samme størrelse – kjøper man dem på butikken? Må man følge en størrelsesguide, og er den mer pålitelig enn Ellos' egen? Det er naturligvis et supert konsept, det er meg bare så fullstendig fremmed – litt som å bli oppfordret til å arrangere en fest for mine 100 nærmeste venner. Det noe ironiske er jo at det mest matnyttige tipset hva gjelder å skille seg fra klær man har gått lei (eller som ikke passer mer), vel strengt tatt er å legge dem ut for salg eller gi dem bort på Finn, Tise eller Facebook Marketplace. Men det var det tydeligvis ikke plass til på denne lille biten med papir, hvis bakside lover deg 20 % rabatt på neste kjøp (utenom en liste over merkevarer som ikke omfattes som er like lang som et vondt år), sånn at du skal føle deg fristet til å handle mer. Så kan heller du som kunde sitte der med den dårlige samvittigheten for miljøpåvirkningen, Ellos selv står bare på sidelinjen med glorien på snei.

Heldigvis frister Ellos generelt like mye som en munnfull stangselleri. 

Ute var det sol

 Det går mot vår, og jeg vurderer å omfavne årstidsskiftet. Noen vil kanskje påstå at jeg allerede har gjort det, ettersom jeg nylig var utendørs i en kortermet sommerkjole med bare legger og småsko, men det handler vel strengt tatt mer om min iboende aversjon mot å bruke tid på å skifte før jeg går ut døra. Latskap er en forbanna dyd.

Jeg må snart begynne å legge konkrete planer for hva jeg skal gjøre med alle frøene jeg ikke skulle kjøpe, men som jeg kjøpte likevel. Jeg må konvertere vintergarderoben til en vårgarderobe, og jeg må forberede meg på at det blir sol. 

Solen får meg alltid til å tenke på syfilis. Det skyldes utelukkende Gjengangere og "Ser du solen, mor?", og så blir jeg sint på pastor Manders. Igjen. Det er enkelte litterære karakterer som klarer å gjøre meg eitrende forbanna, flere år etter at jeg møtte på dem i en bok. Manders og Baby Kochamma fra The God of Small Things troner øverst og burde tatt seg en bolle, begge to. Men selv om solen og syfilis liksom henger sammen, så henger solen også sammen med andre ting. Som kreft og solbrun hud. Jeg vil ikke ha noen av delene (men definitivt heller solbrun hud enn kreft), så da kreves det solkrem, men når du egentlig ikke har vært ute på to år, er all solkremen din utgått på dato for lengst. Det positive med all innetiden er at jeg nå begynner å nærme meg et punkt hvor jeg faktisk blir gjennomsiktig. Tre opphold på Ahus har lært meg at jeg har veldig reserverte blodårer som ikke er særlig samarbeidsvillige når velmenende sykepleiere enten ville forsyne seg av blodet mitt eller stikke en slange inn i en åre for å gi meg diverse spennende blandinger i væskeform. Man skulle jo tro at jeg i det minste hjalp litt til ved å være så blek som jeg er, men neida! Stikk alt dere vil, alt jeg har er lureårer! Eller er det lurevener? 

Ikke vet jeg. Jeg vet at PVK er et perifert venekateter, så da må det vel være venene som er så sjenerte? Pleierne som har satt vaksiner på meg under pandemien har tydeligvis operert ut fra en antagelse om at alle har sprøytevegring, så alle ble, til min store frustrasjon, satt fra en slik vinkel at jeg ikke kunne se hva som skjedde. Jeg synes nemlig det er kjempemoro å se en kanyle bli stukket inn, uten at jeg helt kan forklare hva appellen er. Muligens er det så enkelt som at det føles rart at det å få et metallrør stukket gjennom huden ikke gjør vondt? Sånn sett har det vært veldig fint å få være nålepute på sykehuset, og jeg er rimelig sikker på at jeg siden slutten av november har blitt stukket flere ganger enn i løpet av de 33 foregående årene til sammen. Med årer som mine er jeg glad jeg ikke synes sprøyter er skumle! 

Uten at jeg skal gå inn på detaljer, så har ikke helsen min og jeg vært så gode venner det siste halvåret. Kanskje ikke de siste to årene, om jeg skal være ærlig, men siden slutten av juli har det jevnt over vært lite moro å være meg. En konsekvens av det har vært at jeg har fått gjort fryktelig lite fornuftig, og egentlig ikke så voldsomt mye ufornuftig heller. Det har vært mye apatisk stirring ut i luften fordi det har vært tomt for energi, eksepsjonelt mye stillesitting og en overdøvende mangel på tiltakslyst. Nå føles det imidlertid som om det går mot lysere tider – kroppen friskner tilsynelatende til og energinivået begynner å ta seg opp, så jeg har begynt å rydde. Naturligvis velger jeg da å rydde i det som ikke synes, så nå har jeg kastet klær, sko og gammel kosmetikk, som jo er vel og bra, men det har ikke blitt noe mer ryddig av den grunn, med mindre man åpner en skuff som før rommet noen flasker utgått solkrem, eller kanskje klatrer opp på gardintrappa på soverommet og ser at det er et par skoesker mindre oppå klesskapet.

Klesskapet mitt og jeg har forøvrig også vært gjennom noen runder i forbindelse med turene til Ahus, for det krever tross alt en noe særegen garderobe å være innlagt. Spesielt når du er oppsatt med en såpass rotund figur som meg, for da får du ikke plass i sykehusets pysj (jeg hørte rykter fra en medpasient om noen myteomspunne nattskjorter som faktisk var romslige, men dem var det visst så godt som umulig å slå klørne i). For min del var det egentlig like greit, for selv om jeg er veldig klar over at sykehusopphold ikke er konkurranser i å se mest mulig fresh ut, så er man da såpass godt oppdratt at man er programforpliktet til å forsøke å se ut som folk dersom det er gjennomførbart. For min del betyr det strømpebukser og kjole, men det er åpenbart ikke forenlig med sykehusopphold. Noe resignert har jeg derfor vært nødt til å akseptere å gå kledd i kosebukse og diverse topper innenfor kategorien "kort erme eller så løstsittende erme at det er enkelt å legge til rette for blodprøvetaking og blodtrykksmåling", en kategori jeg aldri har tenkt på når jeg har kjøpt klær. 

Jeg vet naturligvis at det er folk der ute som er uenige med meg, men jeg mener no engang at det bør være straffbart å gå i joggebukse (eller lignende) utendørs dersom man ikke er syk eller tilhører en annen kategori mennesker som er fritatt fra en del av samfunnets uskrevne regler, og selv om jeg definitivt tilhørte kategorien "syk" (det er jo tross alt en forutsetning for å bli tildelt en sykehusseng), så var jeg ikke syk nok til at ikke verdigheten min fikk seg en knekk. Det handler for ordens skyld ikke om forfengelighet, men om respekt for folk rundt meg. I min bok (som jeg nok har arvet etter mamma) handler det å se ut som folk mest om å vise respekt ved å følge regler. O fremmede, jeg respekterer deg og samfunnet du er en del av tilstrekkelig til at jeg dro en børste gjennom håret i dag og tok på meg øredobber. Noe sånt. Jeg er ikke helt sikker på hva dette sier om meg, men jeg velger å tolke det som at jeg a) ønsket å vise sykepleierne og legene respekt ved å se ut som folk og b) ikke var mentalt innstilt på å være syk. Sistnevnte kan muligens settes i sammenheng med min tendens til å insistere på at jeg er helt frisk dersom jeg klarer å stå oppreist og ikke fyser på smertestillende.

Men det går fremover, og det går mot vår. Frø jeg har kjøpt for mange av skal i jorda jeg ennå ikke har kjøpt, ullskjørt og vintersko skal vike til fordel for kjoler og lette støvletter når jeg skal ut og flanere og huden skal snart beskyttes med solfaktor. Og snart, snart, blir det ekkelt og varmt igjen.