Å komme til fornuft

Nå har jeg sett på dagens episode av «Landeplage» på NRK, denne gangen med Espen Linds «when Susannah cries», og blitt påminnet om hvordan Renate anno 1997 tenkte. Denne sangen er, per 10. mars 2009, den tolvte mest spilte sangen på iPoden min, hvilket sier en del om hvor godt jeg liker den (det sier også litt om min tendens til å la en sang gå og gå, dag ut og dag inn, uten å få det nervøse sammenbruddet slik monoton lyd tydeligvis frembringer hos enkelte andre). For 12 år siden sto det imidlertid ikke like bra til mellom den sangen og meg - jeg hatet den, nemlig!
Mitt 9-årige jeg hadde en del interessante holdninger og ideer som ingen rundt meg helt kunne forstå hvor kom fra, og jeg antar de tok form da jeg gikk i 1. eller 2. klasse. Kort fortalt gikk de ut på at
a) man skal ikke lage hull i kroppen sin. Ett hull i hver øreflipp er greit hos kvinner, ettersom dette er en kulturell greie, alt annet er forferdelig
b) menn har ingen slik unnskyldning, og skal ikke ha hull i ørene
c) man skal ikke farge håret
d) tatoveringer o.l. er forferdelig
e) dersom en person har noen av disse tingene, er vedkommende upassende som forelder, fordi pyntingen vil lære barnet at det ikke er bra nok slik det ble født.
Vi snakker altså om en 7-åring her - en syvåring hvis mor var forskrekket over datterens bastante holdninger til noe hun selv ikke hadde noe imot, såfremt det var i en diskret form.
Jeg var også en intens motstander av blotting av hud, og det er her «when Susannah cries» kommer inn! Jeg var så til de grader indignert over den relativt uskyldige nesten-nakenheten i videoen, og mente at den burde blitt sladdet eller sensurert vekk. Dessuten sang mannen som ei jente og hadde hull i minst ett øre.
Heldigvis forandrer tidene seg, og mine holdninger har blitt litt mindre ekstreme (selv om jeg ikke kan tenke meg å farge håret eller pierce noe som helst utenom øreflippene). Og sangen er nydelig!