Tålmodighet eller resignasjon?

Da jeg var yngre, spilte jeg veldig ofte «The Sims», og like ofte krasjet spillet. Jeg vet ikke hvorfor, men den gamle datamaskinen og akkurat dét spillet var som en kjærlighetsaffære som var over før den hadde begynt, og som etterlot seg to arrede sjeler. Den eneste som gikk ut av det uten varige men, var faktisk jeg... Verst gikk det ut over spillet, eller, rettere sagt, spillprogresjonen min. Jeg spilte, skulle bare før jeg lagret, dataen krasjet, jeg måtte slå den av på den stygge måten (av-knapp/bryte strømmen), og, etter mye om og men, måtte huset bygges på nytt, familieforøkelsen trigges eller forhold skakk-kjøres. Noen ganger ble jeg lettere forbannet, andre ganger fly forbannet. Imidlertid lærte jeg fort at dette ikke var noe å miste besinnelsen over - for det første hadde jeg min del av skylden - riktignok oppfylte datamaskinen alle spillets krav hva minne, skjermkort, osv., angikk, men jeg burde lagret! Jeg burde lagret til den store gullmedaljen! Det ville ikke spart meg for 10min gjenoppstart av både windows og spill, men dog!
Så gikk tiden. En såkalt datareparatør underslo hele dataen. Politiet henla saken, og alt jeg hadde produsert på barneskolen, med unntak av noen tekster mamma hadde sendt tante per skryte-e-post, var borte for alltid. Vi hadde ingen harddisk som kunne sendes til menn i hvite frakker. Jeg mistet mitt mesterverk av en fortelling om julenissen, som var en russisk alkoholiker (den litterære kvaliteten kan diskuteres, men til å være produsert av en 11-åring, var den definitivt både god og kreativt skrevet!).
Mange irriterende mennesker elsker å fortelle alle som møter motgang at «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», og disse bedreviterne vet aldri hvor nærme de er å få et permanent avtrykk av en knyttneve midt i fleisen. Det eneste som skiller en frustrert sjel fra å la faenskapen få utløp ved å mæle til den irriterende spirrevippen, er det faktum at spirrevippen har helt rett i det han sier. I de fleste tilfeller blir man sterkere av motgang.
Da jeg gikk sisteåret på videregående, takket harddisken for seg. En medfødt feil fikk dataen til å gå i stå, helt uten forvarsel, og jeg fikk et svare strev med å skrive en oppgavebesvarelse på en uke - vi hadde blitt gitt to alternative oppgaver, jeg hadde skrevet den ene i god tid, og måtte plutselig også skrive en besvarelse på den andre - dersom mammas kusines mann ikke klarte å redde teksten i tide, måtte jeg ha noe å levere, og dersom jeg rakk å få levert den, ville det være greit å ha to ulike tekster å levere inn. Sistnevnte ble utfallet, og en del av filene overlevde. Dessverre forsvant slektsforskningsdatabasen min, som jeg ikke hadde eksportert til gedcom-formatet, og som følgelig bare kunne blitt åpnet av det samme programmet som den ble laget i, og tydeligvis også den samme installasjonen. Det var surt. Imidlertid trigget ikke dette den store reaksjonen, og da jeg et øyeblikk (som varte i en halvtimes tid) et par år senere trodde at jeg hadde mistet 400 individer som jeg møysommelig hadde samlet over et par måneder, ut av en gedcom på ca 1000, tok jeg det heeelt med ro. Slik jeg tar det med ro når datamaskinen bruker 15 min på å starte, før innloggingen tar 5min, og firefox av ukjent grunn bruker ytterligere 10 min på å gjenskape digitalarkivet.no. Og slik jeg tålmodig venter på at et grafikkprogram skal bruke opp datamaskinens ressurser i 20min på å utføre en handling, for så å få hele herligheten til å ta kvelden. Så ser jeg mamma møte de samme utfordringene i en noe mindre skala. Og hun blir fly forbannet, dypt frustrert og riktig så irritabel. Ja, det burde gå raskere. Nei, den burde ikke gjøre det der. Jeg skulle også ønske at det der ikke hadde skjedd.
Jeg vet ikke om jeg er velsignet med en engels tålmodighet og stilltiende aksept hva dataproblemer angår (dette er strengt tatt ikke tilfellet i andre sammenhenger), eller om jeg rett og slett har gitt opp. Man kan ikke stole på datamaskiner. Det eneste de har til felles med mennesker, er at de vender seg mot deg når du minst venter det, har sirup et visst sted, og er avsindig upålitelige!

Er det andre enn meg som har gitt opp?
Kommentarer mottas faktisk med takk:-P