Hurra!

Nå har jeg hatt "Fake your beauty" på repeat i et par timer, og hjernen begynner å bli sånn passe lapskaus-aktig. Deilig! Men det er noe som er deiligere enn lapskaus (til tross for at lapskaus er veldig godt, er det ganske mye som er deiligere), og det er 17. mai!
Og det er altså imorgen, og alle hjerter gleder seg! :-D Egentlig er 17. mai litt som julaften - det er det beste ved å være barn, man får is, brus, kake, pølser og godteri, ting er sånn passe glorete, og er man riktig heldig, får man en übersnasen heliumballong utformet som et turtles-hode. En ballong som garantert forsvinner til himmels, treffer et fly og forårsaker et massivt flykræsj. Eller noe. Ihvertfall! 17. mai er litt som julaften fordi det er barnas dag. Så blir man større, og en dag innser man at begge dagene er ganske kjedelige. Ja, man får henholdsvis is og gaver, og det liker vi svært godt alle sammen, men den barnlige entusiasmen er liksom borte. Men hva gjør egentlig det?
Jeg vet at julaften vanligvis er relativt kjedelig, men jeg gleder meg til neste gang fra det øyeblikk pakkene er åpnet! Det er ventingen som er det beste! Og nå venter jeg på 17. mai!

Barnas dag, Norges dag. Den dagen vi forenes i gleden over å bo i Norge, som er så vakkert, fantastisk, demokratisk, viktig, sjarmerende, kosmopolittisk. Denne milde nasjonalismen som alltid skal gjøres narr av eller advares mot. Og jeg haaater det! Før var det nemlig legitimt å elske landet sitt, det var faktisk forventet! Så skjedde det en hel del med noen gale nasjonalsosialister og andre idioter, og man skulle slutte å være navlebeskuende. Men her glemmer man en viktig forskjell: det å si "landet mitt er så flott, og vi som er herfra er så fantastiske! Jommen tror jeg ikke det er på tide å invadere naboen, for han er så mye teitere" er ikke det samme som å si: "landet mitt er så flott, og jeg er så glad for at jeg får bo her og bidra til at det blir enda bedre"... Det er fullt mulig å være stolt av landet sitt uten å se ned på andre land, slik det er fullt mulig å like både pizza og biff, men foretrekke biff. Og det at man trekker frem pizza og biff, betyr ikke at man mener at blomkålen er mindreverdig - det er bare ingen favoritt...!
Og jeg er stolt over å bo i Norge, jeg bærer flagget høyt og stolt, og priser meg lykkelig for at jeg bor i et land hvor jeg kan si akkurat hvor mye dumt jeg vil uten å bli kastet i fengsel, et land hvor jeg kan feile på alle fronter og likevel få penger til å klare meg (ideelt sett, om ikke alltid reelt), et land som er vakkert og hvor jeg kan føle meg trygg. Så får jeg heller tenke på alt som er galt en annen dag!
Også har vi problemstillingen med andre flagg enn det norske, da, og jeg er nødt til å si: neitakk. Vil ikke!
For meg blir det helt feil - 17. mai er NORGES dag, ikke nordmennenes dag, og følgelig er det ikke vi som bor i landet som feires, men selve landet. Med symbolet på nasjonen, altså det norske flagget. Det er ikke Sveriges dag, ikke Tyrkias, ikke Irlands. Det er derfor de sjarmerende småsprø norsk-amerikanerne vaier med norske flagg og ikke amerikanske på 17. mai: de feirer NORGE. Mulig noen synes jeg er litt slem, men slik forholder jeg meg til det. ALLE er hjertelig velkomne til å feire Norge, det være seg svensker, pakistanere, franskmenn, irakere eller inuitter, det være seg innvandrere i alle generasjoner, utvandrere, brevandrere eller ringrever - jeg blåser i hvem dere er, bare bli med og rop hurra for at vi bor et land med vakre fjorder, stive mennesker og en fellesskapsfølelse og -glede som er helt nyd'lig!

Gratulerer med dagen, Norge, og gratulerer, alle dere, fjern og nær, som skal være med å feire imorgen!

(bildet er tatt av Cato Edvardsen og publisert på wikipedia)