Høyt og lavt

Jeg liker Grand Prix. Grand Prix/ESC er, på sitt mest sjarmerende glede, talent, musikk, samarbeid og engasjement. På sitt verste er det perverterte mennesker som vrikker rundt på scenen i minimalt med påkledning mens de på vaklende engelsk messer et slags meningsløst refreng om kjærlighet. På sitt beste er ESC "Valentine lost", "Molitva", "L'amour est bleu" og "Oro", på sitt verste er det "Lady Alpine Blue", "Fly on the wings of love" og "Ik ben verliefd" - i mine øyne. Men uansett hva jeg føler om Grand Prix, så er denne konkurransen offer for massiv skittkasting fra høyt hold. Den kultiverte elite som vet forskjell på god og dårlig smak, har nemlig bestemt seg for at Grand Prix er pinlig, og da er det slik det er. Aftenposten dømmer gjerne de fleste låtene nord og ned, og "alle" vet jo at dette er en slags avlagt skrulledille. Og det er det mulig at det er. Akkurat det gir jeg en god dag i, for jeg synes det er koselig å se på. Jeg synes det er koselig å nynne til "Ein Davar", Israels bidrag fra 2002. Eller Serbias "Oro" fra 2008. Og mens jeg nynner, tenker jeg på dette med høykultur og lavkultur. Jeg tror nemlig at lavkultur var noe alle som ikke tilhørte den øvre middelklasse eller overklassen kunne nyte med god samvittighet for inntil få år siden. Nå, derimot, er det visst sosialt selvmord å vedgå at man handler billig mat i Sverige, ser på Grand Prix, liker campingferier, leser Se og Hør, ser på "Paradise Hotel" eller "Hotel Cæsar" eller hører på Sputnik eller Ole-Ivars. Til tider er det forståelig - det er ikke alt her i verden man trenger å være stolt over, og det er en god del man med rette kan skamme seg over. Men hvorfor skal vi være så fordømt blærete? Jeg er rimelig sikker på at de fleste som strømmer til for å kjøpe et glorete Pushwagner-trykk idag ikke kan se forskjell på noe som er tegnet av et barnehagebarn og et unikt kunstverk, de har bare lært kulturkodene utenat. De har lært at vitser er ut, at romantiske komedier er ut, og at de fleste andre ting også er ut. Likevel ser de på Grand Prix - bare for å le av skrullene, selvfølgelig, og likevel kan de synge med på "Nei så tjukk du har blitt". Det er jo noe alle kan! Og vet dere hva? Om man vil rakke ned på andres smak og kalle den mindreverdig, så får man nesten få lov til å gjøre det (bla, bla, ytringsfrihet, Mohammedkarikatur, bla, bla), men da får man i det minste være ærlig overfor seg selv! Ikke stå der som en kaptein Riber som ser det nedrige i alt omkring seg fordi man skammer seg over sine egne svakheter.

Når dere sitter og nipper til rødvinsglasset lørdag 28. mai og ler av Milan Stanković eller Sineke (jeg ler allerede), kommer dere til å kose dere. Dere tar del i fellesskapet. Så vær ærlige mot dere selv og dem dere møter mandagen etter, og styr unna den blærete "jeg så bare på for å se hvor teit det var"-unnskyldingen som alltid etterfølges av himling med øynene. Vær ærlige, innrøm at dere faktisk hadde det hyggelig trass i alle de glorete gevantene og den middelmådige eller elendige musikken! 
For lavkultur er vel i bunn og grunn patos uten dybde? Høykultur skal både vekke følelser og trigge de små grå for å skape ny virkelighet, men noen ganger er det godt å omfavne den ene halvdelen, den som bare appellerer til følelser og glede, uten at det ligger en eneste liten refleksjon bak. Ren glede, ubesudlet av sarkasme og negativitet. Se den, føl den og absorber den, og stå for det - litt lavkultur har ikke drept noen;-)