Rustne tyranner, hyggelige mennesker og folk som går seg vill i telefonrør

Jeg har hatt en veldig hyggelig 17. mai, med virring i sentrum, vandring på festningen og lang tur med Oscar, Elin og Tanja. Antall is? Tre. Litt skuffende, men det var gode is, og hyggelig samvær knyttet til alle tre, så klage får man gjøre siden! Nå sitter jeg og lengter tilbake til kassettbarndommens store klassikere: Kaptein Sabeltann, Mormor og de åtte ungene, Pippi, Rødfargen som forsvant, Amadeus (apekatten), Minken Fosheims fortellinger om Mozart og Beethoven og, ikke minst: Will-i-Røret-kassetten. Jeg lo meg skakk av Nil Sespenola Fesen som ringte Postbanken og spurte om de kunne åpne en konto for ham. Han hadde bodd veldig lenge på Hurum, for der er det harem, men nå hadde han "Flytta bort på her (Heer). Det er mange det som misforstå når de spør "hvor bor du, a'?" "Jeg bor på Her" og du kan'ke bo her, for jeg jobber jo i kjelleren, vet du", eller hva det nå var han sa. Og mannen som hadde tenna i tapeten, og ringte etter hjelp. Og han Baldriansen borte på eldresenteret som ville bestille et foooredrag. Og karen som ville sende en sjekk (sekk) i posten. Dessuten var det en sang imellom hvert klipp, blant annet en absurd sak som inneholdt en liten samtale som forløp omtrent som så "ja hallo? Nei, det sier du ikke... Nei, det sier du ikke... Nei det sier du ikke... Nei det sier du ikke (osv)""hvem var det?" "nei, det sa'n ikke". 8-10 år senere er ikke dette komedie på sitt beste, men, som foreleseren i MEVIT1600 (Humor, kultur og medier) sa: "Humor er dynamisk, omskiftelig. Hva som er morsomt redefineres konstant." Eller noe sånt noe - sannsynligvis ikke akkurat det jeg nettopp skrev, ettersom det var hentet fra hukommelsen, som gjerne omformulerer og gjendikter. Denne teorien forklarer hvorfor besteforeldrene mine ikke likte Team Antonsen. Hvorfor de ikke har likt noe av den lett karnevaleske humoren som har kommet i det siste. Men det forklarer ikke hvorfor jeg ler meg skakk av Leif Juster (gjett hvem som holdt tale for sine medelever og deres foreldre ved utgangen av 7. klasse og siterte Einar Rose?), så visse svakheter har den garantert!
Uansett, det man lo av før, fortsetter å være morsomt, og jeg har følgelig konkrete planer om å kopiere de gamle kassettene mine over til et digitalt format. Og i skrivende stund sikrer jeg meg de fleste av Kaptein Sabeltann-sangene fra Platekompaniet, og føler meg skrekkelig voksen. Som lille Agnes som siterte russekort for NRK-mannen i formiddag sa: "Du er ikke voksen før du innrømmer at du er barnlig" (eller noe deromkring). Lille Agnes hadde ikke tolkningen helt i orden, men sitatet er ikke så dumt - man våger først å være barnlig når man er ferdig med den teite "jeg er skikkelig voksen, azza"-fasen, og er gått over i "jeg er et selvstendig, tenkende vesen som kan være akkurat den det passer meg å være"-fasen (som enkelte aldri når). Følgelig er jeg tydeligvis veldig voksen!
Og jeg gleder meg over at jeg snart skal få høre "Pinkys sang" igjen!

(var dette ganske meningsløst? Ja... men jeg er glad, og dét er ikke meningsløst!)