Et av de viktigste tegnene på intelligens, er evnen til å sette hendelser og opplevelser langs en tidsakse, forstå omfanget av tiden som er gått mellom to hendelser. Kanskje er det nettopp derfor mennesker synes besatte av å måle og kontrollere tiden?
Rent generelt er tiden fjern for oss - vi har alltid dårlig tid, men fremtiden ligger så uendelig fjernt, fortiden vår har vi bare subjektive minner om. Men så er det den store fortiden, fortiden som går forbi oss selv, den som går langt, langt, langt tilbake.
Jeg vokste opp med lekedinosaurer, og hadde oversikt over både Trias, Jura og Kritt, visste at det var millioner av år siden tyrannosaurusen valanderte ubekymret rundt. Senere ble jeg veldig fascinert av hominider, og kunne ramse opp de forskjellige utgavene av australopithecus og leddene mellom dem og homo sapiens. Neanderthalerne ble en stor fascinasjon. Så fulgte de gamle egypterne, så vikingene. Jeg nærmet meg samtiden med svært ujevne skritt, men var fremdeles for ung til å ha et klart bilde av hvor lenge 1 million, 35 000 eller 1000 år var. Vi lærte om Ole Høiand på skolen (og så filmen, som for evig og alltid har traumatisert meg, takk for det), jeg lærte meg (på eget initiativ) sangen om Tordenskjold. Det var så nært og fjernt på samme tid, så uforklarlig og besnærende!
Jeg tror ikke det var før jeg begynte med slektsforskning at jeg innså hva tid faktisk er. Og jeg må innrømme at jeg ble litt redd: De to eldste personene jeg har i databasen min, var født rundt 1600 - det er så langt jeg har kommet tilbake med pålitelige kilder hittil. Det gjelder min morfars mormors mormors farmors morfars fars foreldre, Mari Torstensdatter og Ole Evensen fra Røyken i Buskerud. Akkurat nå har jeg litt problemer med å finne ut hvordan jeg fikk dem inn i databasen min, for både de og avkommet er registrert uten kilder, så litt skeptisk er jeg (pleier vanligvis å være pedantisk med kildehenvisninger, så dette er et lite mysterium), men like fullt: dette er mennesker som levde for 400 år siden. De var, både sosialt, teknologisk og tidsmessig nærmere Svartedauden enn oss. Og det er ofte først når man knytter personene man finner i kirkebøkene til større hendelser at de virkelig står ut fra papiret, blir tredimensjonale. "Ole Hansen 1752-1834" er like intetsigende som "kneipbrød og syltetøy". Men når vi finner ut at den samme Ole vokste opp som sønn av en tjenestepike og en bonde som var gift på en annen kant, får de tomme fakta en menneskelig dimensjon. Når Oles kone dør etter åtte års ekteskap og like mange barnefødsler, når han gifter seg på nytt, når han må begrave tre av sine barn med ukers mellomrom, det er DA Ole blir noe mer enn kalde fakta.
Men hvordan skal vi egentlig kunne forstå? Kan vi egentlig sette oss inn i andres virkelighet? Det virker generelt som om det å engasjere seg måtelig for sine medmenneskers ve og vel er en uhyrlig krevende oppgave, særlig dersom de ikke har levd livet helt likt en selv. Sett en advokat født på Bislett i 1970 sammen med hans gamle klassekamerat som har vært heroinist de siste tyve årene, og du skal virkelig få se fellesskap og empati... jada, vi er strålende, vi mennesker.
Som regel klarer vi å sette oss inn i og engasjere oss for skjebnene til mennesker som ligner oss selv. Mennesker hvis liv blir forandret av noe ufortjent og grusomt som like gjerne kunne rammet oss. Men når avstanden i tid eller rom blir for stor, blir det vanskeligere å se likhetene. De likhetene som kreves for å kunne skilte med ektefølt empati. Men kanskje er det ikke så farlig? Jeg tror personlig at Sigrid Undset hadde rett i at menneskenes hjerter ikke forandrer seg til tross for at sed og skikker gjør det, men tror ikke dette egentlig utgjør noen kontrast til historismen; ja, vi må se fortiden i lys av seg selv, slik vi må se fremmede kulturers skikker i lys av seg selv ("demokratiet er en vestlig dille, det er ikke sikkert den samme dillen blir like populær og vellykket over hele verden, og vi har uansett ingen rett til å påtvinge andre nasjoner vår dille" liksom), men det betyr ikke at menneskene har forandret seg. Ja, kultur og religion legger forskjellige bånd på oss da og nå (og her og der) i forhold til hva som kan og skal sies, vises og gjøres, men en mor vil alltid sørge over sitt døde barn (selv om hun var nødt til å komme over det raskere, og neppe "fikk lov" til å vise det på samme måte i 1600 som i 2000), et forelsket par vil sørge like intenst over ikke å kunne få hverandre, og to som hater hverandre vil alltid hate med samme hvitglødende raseri. Uavhengig om de bor i Bergen eller Lahore, i år 1000 eller 2000.
Og det er noe av det vakre med tiden. Den går, og det er fordømt lite vi kan gjøre med det. Avstanden til det som ligger i fortiden blir større for hvert sekund, og vår forståelse av det som har hendt blir dårligere; bare se på den kalde krigen. Vi som er så unge at vi aldri har følt paranoiaen som hersket på den tiden, frykten for Russland/USA og frykten for atomkrig, forstår ikke hendelsene på samme måte som foreldregenerasjonen, og uansett hvor dypt vi graver oss ned i dokumenter og beretninger fra de årene, vil vi aldri få denne subjektive innsikten. Men vi kan, med nok fakta, kjenne på redselen for at noe fremmed skal ta oss, redselen for katastrofer, og dermed få en aning av hva som foregikk i folks hoder.
Hamsun sa at alt er glemt om hundre år. Jeg tror Hamsun tok feil, og jeg tror vi skal være glade for det! Fortiden hjelper oss bokstavelig talt med å se ting i perspektiv, forstå oss selv i en større kontekst.
God frigjøringsdag, alle sammen!
(bildet er fra Wikipedia, og er tatt av S Sepp, og delt under GNU-lisensen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar