Og nei, jeg skal ikke dele mine innerste hemmeligheter, innrømme en kriminell handling eller detaljforklare en allergi jeg ikke har. Neida, noe langt større! Noe veldig, veldig stort som jeg gjerne ser på som et stort, hårete og siklende monster med brede, gusjegrønne striper nedover ryggen. Dette monsteret kalles RELIGION, og er veldig viktig for veldig mange mennesker, og min største utfordring er følgelig å blogge om det uten å trå disse veldig mange menneskene for mye på tærne, noe som for en ateist kan være ganske vrient. Saken er nemlig den at man uten videre kan si seg uenig med en vitenskapelig teori dersom man har greie argumenter for hvorfor man er uenig, mens man her og der kan bli lettere drept om man prøver seg på noe lignende i møte med en religion eller religiøs gruppe. Og det er altså ikke det jeg vil forsøke å trigge nå. Jeg liker ordet lynsjeglad, men vil helst ikke at det skal brukes for å beskrive subjektet i en setning hvor jeg er det direkte objektet ("De lynsjeglade ekstremistene drepte Renate sakte men sikkert"), så jeg skal gå varsomt frem!
Jeg snakker stadig vekk med mennesker som misliker religion, ting som utøves i bestemte religioners navn og handlinger som strider mot religiøse menneskers religiøse plikter. Og det er ganske fascinerende på mange måter, og bakgrunnen for min lille tankerekke som her følger:2x2=94
Man kan lære mye av bøker, eller, rettere sagt, av forfatterne som skrev dem. En av mine favoritter er Jostein Gaarder, som bl.a. i "Hallo, er det noen her?" på en finfin måte uttrykte den klassiske (sokratiske) ideen om at det eneste man vet er at man ikke vet noe som helst. Dette konseptet i seg selv er for mange vanskelig å akseptere. For vet man ikke at man eksisterer? Selveste René Descartes mente at jeg-ets eksistens i det øyeblikk det uttalte ordene "je pense, donc je suis" (jeg tenker, altså er jeg) var et bevis på at jeg eksisterer, og at dette følgelig er viten. Jeg vet at jeg eksisterer fordi jeg kan tenke (at jeg er). Men vet man at man eksisterer? Nope, mine kumpaner! Dette er forøvrig en fin måte å frike ut andre mennesker på: Eksisterte verden for to minutter siden? Ja, det gjorde den jo - for to minutter siden gnafset du på et smørbrød med laks og salat, og laksen er nå på vei til å komme oppom en tur for å hilse på. Men det vet du vel ikke? Kan du bevise det? Tja, kanskje gjennom å referere til at jeg satt og så deg spise? Men hva vet vel du om min bevissthet? Finnes jeg? Eller er jeg et fantasifoster? Om du er kreativ nok til å dikte opp meg og verden rundt deg, kan du nok dikte opp alt som skal til for å skjule det faktum at jeg ikke eksisterer. Kanskje eksisterer ikke du heller, kanskje er du mitt fantasifoster? Kan du bevise for meg at du ikke er min fantasi? Neppe! Kanhende eksisterer ingen av oss, kanskje er vi begge små brikker i en større bevissthets drøm, slik vi selv gjerne spiller små rollespill i egne drømmer. Undertegnede er neppe den eneste som i drømme trekker slutninger og utfører handlinger ut fra en drømt virkelighet, handlinger som i drømme synes naturlige og logiske, sanne og forankret i et univers med en klar tidsakse hvor minner som konklusjoner trekkes med utgangspunkt i fremstår som fjerne, men som, i våken tilstand, viser seg å være absurde eksempler på en sovende hjerne som ikke har noe annet å ta seg til enn å kreere kunstig virkelighet.
Så nei, vi vet ikke om vi er her, vi må ganske enkelt godta at vi ikke vet, og bygge våre liv på sannsynlighet.
Og veldig mye som presenteres og aksepteres som viten, er kun sannsynligheter. Det at 2x2 har vist seg å bli 4 hver eneste gang noen har regnet det ut i matematikkens historie, betyr ikke at det kommer til å bli det neste gang. Vi baserer vår antagelse på erfaring - dette regnes utvilsomt som et av verdens mest grunnleggende aksiomer, men hva om 2x2 en vakker dag viser seg å bli 94? Det er vanskelig å forestille seg ettersom det aldri har hendt, men det betyr ikke at vi kan avskrive det, ganske enkelt fordi vår forståelse er bygget på erfaring fremfor viten.
For å gå videre, må vi derfor kunne enes om at alt handler om tro, uansett om det er snakk om 2x2, Guds eksistens, sokkehimmelens lokasjon (der sokkene som ikke overlever vaskemaskinen havner) eller gårsdagens middag.
Ni millioner sykler
De fleste har sikkert hørt Katie Meluas (eller, som de sier på NRK: "Katie med lua") sang "Nine million bicycles", som åpner som så:
That's a fact,
It's a thing we can't deny
Like the fact that I will love you till I die.
We are twelve billion light years from the edge,
That's a guess,
No-one can ever say it's true
But I know that I will always be with you.
Kvasidybde og kliss på en gang, og en søt og sjarmerende sang som understreker skillet mellom viten og antagelser. Det bryter med andre ord med det jeg nettopp har sagt, men la oss istedenfor bruke sitatet for det det er verdt. Det etablerer et skille mellom det vi må kunne anta at er virkelig, og det vi kan tro er virkelig. Verden ville ikke fungere om vi alle skulle trekke vår egen eksistens i tvil, og aldri kunne ta det for gitt at klokken slo fire med tolv timers mellomrom. Det er som med døden, man kan ikke leve et fullverdig liv om man konstant bekymrer seg for å stupe i neste sekund. Det hainnle om å leve (savner litt apokope her, altså!), og å akseptere uforutsigbarhetens skygge. Det kan selvfølgelig hende at det av to teorier, en basert på spekulasjon eller resonnering og en annen på empiri, viser seg å være den første som er riktig og den andre som er gal, men sannsynligheten for dette må, ut fra de prinsippene vi nå en gang lever under, kunne aksepteres som ganske liten. Og her har vi det "allment aksepterte" skillet mellom tro og viten, mine damer og herrer! (bilde fra Wikipedia)
Med dette i tankene kan vi kanhende gå så langt som til å akseptere at mye vitenskap er "viten", mens blant annet religion og overtro er "tro". Overbevisningen hos det enkelte individ kan være like sterk uansett om det er en astrofysiker eller diakon det er snakk om, men der den første baserer sin tro på målbare størrelser, er sistnevntes basert på noe som befinner seg på et åndelig nivå.
Asparges og hagesyvsovere
Nærmer vi oss sakens kjerne?
Jada, med små skritt - dette blir et langt innlegg:-) Men vi går nå over til religionens vesen, slik jeg oppfatter den! Jeg er, som nevnt, ikke religiøs for fem øre. Jeg tror spesifikt at verden ikke ble skapt av noe eller noen, men at den ganske enkelt er et eksempel på at tilfeldigheter kan få interessante utfall. Av planetene i vårt solsystem er Jorden den eneste som rommer pelikaner og hagesyvsovere, men i hele Universet kan det være mange som er skremmende nære, men som aldri helt fikk dreisen på syvsoverne. Som ateist har jeg også veldig problemer med å forstå tro, ettersom jeg ikke selv tror. På samme måte som jeg ikke kan begripe at noen liker asparges, ettersom jeg selv ikke liker det. Men jeg forestiller meg at det må være en slags selvfølgelighet for den som tror - slik jeg ikke velger å tro at det kommer en ny dag imorgen, velger ikke den kristne å tro på sin gud; for muslimen er Allah en av verdens selvfølgeligheter.
La meg nå få skyte inn (som om dere kunne hindre meg!) at et av verdens store problemer er at barn presenteres for foreldrenes religion som om det var viten, og ikke tro. Det man lærer at er sannhet når man er barn, er vanskelig å avlære seg som voksen, både fordi det er en inngrodd sannhet, og fordi det er en emosjonell greie - man vil nødig tenke på sine nærmeste som villedere, og de gjorde det sannsynligvis uansett i beste mening. Det er bare å tenke på hvordan folk reagerer i debatter på nettet når en eller annen ernæringsfysiolog sier at noe vi alltid har lært at er sunt for oss i virkeligheten korter ned livene våre med fire timer. Vi blir sinte, frustrerte, føler at verden faller sammen over hodene våre. Vi skriker og banner, forsverger både stat, akademia og det som verre er, og sverger at vi aldri mer skal stole på et ord noen sier oss. Alt dette for skarve fire timer og en luguber matvanes skyld. Hva så med en av grunnstenene i ditt verdensbilde?
Like fullt, ydmykhet og forståelse for skillet mellom tro og etablert viten er en nødvendighet, om ikke annet, så for å gi alle et godt utgangspunkt for å kunne tolerere, respektere og forsøke å forstå sine medmennesker.
Tilbake til religiøsitetens vesen og noen finfine påstander: "han er ikke kristen, han drikker jo øl hver onsdag", "terrorister/homofile er ikke muslimer". Menneskets evne til å bestemme hva andre er og ikke er, og det jeg anser for å være en slags sammenblanding av religiøsitet og etisk bevissthet. Om du virkelig tror på den guden som Moses, Esra, Jakob, Abraham, Kain, Jeremia, Josef, David, Josva, kong Salomo, Ester og alle de andre mer eller mindre fiktive personlighetene tilbad, tror du på den kristne/jødiske gud, eller Jahve, om du vil. Sannsynligvis tror du samtidig på Allah, ettersom det er liten tvil om at det er en og samme kar (litt som Cat Stevens og Yusuf Islam). Hvorvidt du er kristen, jøde eller muslim, avgjøres vel i hovedsak av hva du oppfatter deg som, hvilken religøs organisasjon du er tatt opp i og hvilke dogmer du aksepterer. Om du er døpt og tror av hele ditt hjerte at Jesus var Guds sønn som døde på korset for å fri hele menneskeheten fra synden, og at han sto opp fra de døde og svevde opp til sin far i Himmelen, skal ingen få si at du ikke er kristen. Det samme bør kunne regnes for sant for de andre religionene (beklager diskrimineringen, men med konsekvente drukningsforsøk fra religion- og etikklærere med varierende grad av forkynnende intensjoner gjennom hele skoletiden er jeg blitt bedre kjent med kristendommen enn de andre religionene. Dog lærte vi vel mer om mormonkirken enn om humanismen. Jepp, kristen sekt som knapt finnes i Norge er MYE viktigere enn humanismen som er den eneste motpolen til verdensreligionene. Dette kalles miljøskade, og må tolereres). Tro defineres ikke ut fra dine handlinger, men ut fra din tro (surprise, surprise!).
Salige er de som lever etter Guds vilje...?
Det er, slik jeg ser det, altså et klart skille mellom å tro og å handle. En person bosatt i Norge er underlagt norsk lov, slik en jøde er underlagt Halakhá, men både den norske statsborgeren og jøden kan velge å avstå fra å adlyde lovene. Alle de store religionene baserer i stor grad lovverket sitt på den gylne regel (gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg), samt at de gjerne har påbud om ydmykhet, trofasthet, måtehold og en del andre ting som også sorterer under samlebegrepet "folkeskikk", ganske enkelt regler man må følge for å unngå å bli jaget ut av landsbyen med høygafler og fakler. I tillegg kommer regler om hva som er rent og urent, hvor mange guder man får ha, o.s.v.
Brudd på de religiøse normene kan ha mange slags utfall, men det synes å være en allmenn aksept for at intensjonen er viktigst; om man bryter med en regel fordi man enten ikke kjente til eller forsto loven, eller fordi man ikke forsto omfanget av sine handlinger, er ikke handlingen ond. Om man gjør noe man vet er galt, og ber om tilgivelse og faktisk mener det, skal det vel saktens vanke lørdagsgodt; det er som kjent menneskelig å feile og guddommelig å tilgi. La oss nå se på tre grupperinger som stadig vekk blir kastet ut av det gode selskap av sine trosfeller, nemlig muslimske terrorister, praktiserende homofile og en gjennomsnittlig norsk ungdom. Og for ordens skyld: den midtre gruppen har det privilegium å bli kastet ut fra både islam og kristendom, de heldiggrisene!
Vi begynner med jihadistene som i Allahs navn dreper uskyldige. La oss ignorere det faktum at mange av dem sannsynligvis er blindet av hat, hjernevasket eller litt for mottagelige for propaganda (som en del FrP-velgere. Og ja, jeg bare måtte trekke dem inn!). La oss se for oss en hellig kriger som er villig til å gå i døden og rive med seg to tusen uskyldige fremmede i samme slengen, alt i Allahs navn. Jeg kan forstå at moderate muslimer ikke ønsker at noen skal sette likhetstegn mellom dem selv og denne selvmordsbomberen. Hvem ville vel ønsket det? Men selvmordsbomberen følger budet om hellig krig mot de vantro, og han/hun tror fullt og fast at det finnes én Gud, og at Mohammed er hans profet. Han vet at han ikke skal ta liv, blant annet fordi det ikke er menneskenes jobb, men han er tydeligvis overbevist om at hans tolking av Jihad-begrepet overstyrer de fleste andre regler. Han mener at han handler rett og er en god muslim. Dette vil mange være uenige med ham i, men han tror på Allah, ber fem ganger daglig, overholder de øvrige fire søylene. Muslim? Ja.
Så sier vi værsågod neste, og lar de praktiserende homofile entre scenen. De skader ingen, men tredje Mosebok (20:13) sier ganske tydelig at du (les: mann) ikke skal ligge med en mann slik du ligger med en kvinne, og at den som gjør slikt, skal bøte med livet. Hva Koranen sier om saken, vet jeg ikke, men det er neppe særlig hyggelige saker, ettersom homofili kan gi dødsdom i flere land som sverger til Sharia-lovene. Tror de muslimske homofile på Allah? Ja, de gjør nok det. Ellers ville de ikke vært muslimske homofile, bare homofile. Sannsynligvis mener de at de har rett til å elske på samme måte som heterofile, og ser på Allah som en tilgivende gud som tilgir dem. Når det gjelder de kristne homofile, er det alltids morsomt å trekke frem hvor mye av det de gamle sa som fremdeles gjelder, f.eks. står det i femte Mosebok, 14:9-10 at man ikke skal spise skalldyr, fordi det er urent. Hva gjør homofili til en mer gyldig forbrytelse enn rekespising?
Og uansett: tror de på Gud? Ja. I den grad de synder, synder de med vilje, eller fordi kjødet av og til er sterkere enn ånden? Undertegnede holder en knapp på sistnevnte. Er de kristne? Ja, per definisjon!
Så er det siste gruppe, normale norske (kristne) ungdommer som horer og drikker til de har påført seg både uønskede graviditeter og permanente leverskader. Tror de på Gud? Ja, de sier så. Bryter de med hans bud med vilje? Tror vi drar historien om kjød og ånd igjen, og sier nei. Så ja, de skal også få lov til å kalle seg kristne.
Den dagen Paus falt ned
Dette var en veldig omstendig måte å si følgende på: å være religiøs handler om hva du tror, ikke hva du gjør. Som religiøs blir du av dine overordnede pålagt å følge en haug med regler som skal gjøre deg til et bedre menneske og en bedre troende, men om du bommer, eller feiler med viten og vilje, blir du ikke mindre troende, du får bare en potensielt lavere sluttscore når Dommens dag er kommet.
Og da er det så koselig å tenke på "Ansikt til ansikt", et program jeg så på NRK for ett års tid siden, hvor Morten Krogvoll intervjuet Ole Paus. Denne sa noe i retning av at etikk var en kristen oppfinnelse. Derav kapitteloverskriften. Eg vart såra og vonbråten og svor at jeg skulle forbli evig fornærmet, og hittil har dette fungert utmerket. Hovmod, min gode mann, er ikke din guds favorittegenskap hos hans undersåtter!
Til slutt
Nå skal jeg takke for idag, og håper at de av dere som har lest så langt har fått en og annen ny tanke i hodet, og samtidig ikke blitt fornærmet/såret. Om det ikke kom frem like tydelig overalt i teksten, kan min grunntanke oppsummeres som så: vi vet ikke en døyt, men vi har kvalifisert gjetning, og vi har tro. Om alle aksepterer at tro er tro og ikke viten, og behandler egen og andres tro med dertilhørende ydmykhet, blir verden et bedre sted med færre bomber og flere gressende løver og lam. Videre har vi ingen rett til å gradere noens religiøsitet, ettersom dette ligger i deres personlige overbevisning om verdens tilblivelse eller lignende, og ikke i deres moral eller etiske bevissthet. Følgelig kan muslimske terrorister dømmes som etisk dårlige mennesker ut fra den gylne regel, homofile går fri på alle punkter og norsk ungdom som liker å ha det gøy uten å tenke på så veldig mye annet enn akkurat det kan muligens trenge noen timer søndagsskole, men om de faktisk er kristne inni seg, så skal de få lov til å ha kristeligheten sin uten at noen skal frata dem det - synes jeg.
Så da kan alle være venner, og Renate kan legge seg!
Takk for seg:-)
Ka du står og tru på? Genial overskrift!
SvarSlett