Skjønnhetens nådegave?

Vakre mennesker er overalt. På bussen, på plakater, i avisen, på Internett, i familieselskapet og muligens i klesskapet - noen har dem endatil i ekteskapet!

Om de ikke er vakre nok fra naturens side, retusjeres de til hver lille feil er usynlig, slik at de kan blende oss dødelige med sin perfeksjon. Men dette gjelder vel i hovedsak de få som lever av å være vakre - resten av dem lever vanlige liv og får mer eller mindre ubevisst resten av oss med sin overnaturlige skjønnhet. Jeg så faktisk en slik skapning på Ruzyne flyplass utenfor Praha for noen år siden, under en mellomlanding mot Roma - han var rett og slett fascinerende pen! Nå i etterkant husker jeg ikke hvordan han så ut, det var ganske enkelt perfeksjonen heller enn de enkelte trekkene som fascinerte.


Vitenskapen, eller hva man nå skal kalle den, definerer skjønnhet som det symmetriske snittet av befolkningen, hvilket forklarer hvorfor skjønnhetsidealet forandrer seg fra sted til sted og over tid. Så har man selvfølgelig moter, hva som er "riktig" til enhver tid, men er det modellen med moteriktige buskebryn og kinnben så høye at de omtrent når henne til issen som er den vakreste?

Her er beviset: Renate kan ikke tegne pene mennesker.

I tillegg har visst barnlige trekk hos kvinner noe å si for hvor vakker, eller attraktiv, menn vurderer henne som, hvilket kan gi utslag i store øyne, bredt ansikt, myke kinn, osv., fordi det viser at hun er ung og rede til å føde ham mange barn og la hans etterkommere bli like tallrike som stjernene på himmelen. Og som sagt, skal vi alle være symmetriske. Dess mindre symmetriske ansiktene våre er, dess styggere oppfattes vi som.

Men man kan jo jukse, noe mange gjør. Hår farges og stripes, formes og friseres, øyne dryppes for å få pupillene til å virke større eller dekkes med fargede linser for å oppnå en mer attraktiv farge. Sminke og kosmetiske operasjoner korrigerer resten. Hvilken jente vet ikke at lys øyenskygge nærmest neseroten og mørkere ytterst mot tinningene får øynene til å synes mer vidtstilte, at hvit kajal på våtkanten åpner blikket og at riktig valg av øyenskyggefarger får øyenfargen til å gnistre?

Så er selvfølgelig spørsmålet hvorvidt vakker=attraktiv, men la oss la det ligge!
Jeg lurer nemlig på hvordan vakre mennesker har det! Av erfaring vet jeg at folk kan være rimelig ubehagelige på mange nivåer dersom de finner deg frastøtende, men hva gjør de om de finner deg enormt tiltalende? Jeg tror nemlig ikke et eneste menneske er i stand til å ignorere skjønnhet - et virkelig vakkert menneske kan jevnstilles med et fantastisk maleri, et gigantisk monument, en gnistrende edelsten - vi bergtas av den unike skjønnheten, kanhende bare i noen sekunder, men kan ikke siden benekte at vi har blitt påvirket. Men hvordan reagerer vi? Med misunnelse og skepsis, beundring og tjenestevillighet? Og hvordan vi nå enn reagerer, er det en slags stabil kurve? Om Kurt er uspiselig når han møter en skjønnhet, er han skeptisk når han møter et relativt pent menneske, likegyldig når han møter en som er ordinær, og vennlig når han møter en mindre pen?
Og hvordan føles dette for de vakre? Legger de merke til det?


Med mindre de lider av stygg-andunge-komplekset (å vokse seg pen men føle seg stygg), er de vel sin skjønnhet bevisst, og om de f.eks. er lysende intelligente, kreative eller hendige, vil de sannsynligvis møte mye velvilje som kan la dem klatre raskere oppover stiger enn mer ordinært utseende. Hvilket selvfølgelig fører til misunnelse fra andre. Om de har rikelig med integritet, derimot, vil de motsette seg en slik ufortjent belønning, sannsynligvis uten anerkjennelse fra omverdenen. Og la oss nå enes om dette: han som kjemper for å fortjene noe han kunne fått uten å gjøre det skapte grann, er virkelig beundringsverdig - på den ene siden gjør han ikke noe mer enn det alle andre er nødt til å gjøre, men han velger bort den minste motstands vei, og for det fortjener han vel litt kred.?

Per idag er det nok ganske farlig å være pen - det er jo blitt en egen industri! I gode, gamle dager sikret skjønnhet deg i beste fall et godt gifte, gode kamerater og misunnelige naboer, idag kan du vinne verden med et fordelaktig utseende og en usunn besettelse av egen skjønnhet, så hvorfor ikke velge den karriereveien? Forfengelighet er moderne, og ikke det minste skammelig, hvilket antageligvis forklarer hvordan enkelte jenter klarer å presse tyve bilder hvor de poserer etter beste evne inn på bloggens forside - jeg synes det er litt smakløst, gammeldags som jeg er.
Smakløs finner jeg også den tilsynelatende utbredte oppfatningen av at skjønnhet er noe man kan være stolt over, mens mangel derav er noe man skal skamme seg over og skjule. Hvorfor ikke heller gjøre noe verdifullt med livet sitt, og være stolt av dét? Nesen du er født med kan du ikke ta æren for, men det verdifulle bidraget til verdensfreden kan du godte deg over til du velter.

Og om du føler at du ikke er vakker nok, eller bare lurer på hvordan de vakre menneskene har det, kan du jo følge denne instruksjonsvideoen :-)

(og om hensikten med dette blogginnlegget synes noe uklar: Renate liker ikke overdreven forfengelighet og selvforherligelse, men lurer litt på hvordan de vakre har det, og er genuint fascinert av skjønnhet, enten det gjelder klær, bygninger, steiner eller mennesker. Renate er også avsindig trøtt, og kan ikke tegne pene mennesker)