Ti fingre i nesen og delte sorger

Ti spedbarnsfingre i gammelmannsnese

Jeg husker ikke helt hvor dette uttrykket kommer fra - en form for barnebok eller barne-TV-serie, antar jeg, men det er uansett en snill versjon av "ti kniver i hjertet". Prøv å forestille deg (eller prøv på ordentlig, bare vask fingrene etterpå!) hvordan det vil føles å ha fem fingre i hvert nesesebor, så kan du sikkert forstå at dette er en garanti med samme verdi som "mor og far i døden" eller nevnte "ti kniver i hjertet". Det føles nok ganske enkelt ganske smertefullt. En forutsetning er selvfølgelig at det er ens egne fingre, og ikke f.eks. et spedbarns fingre, dersom man er en meget gammel mann med en meget stor nese som igjen har meget store nesebor.
Nå var det ikke i og for seg neser jeg ville skrive om, men snarere en fin liten sammenblanding av uttrykk: er det ikke merkelig at vi har uttrykket "å ha noe å henge fingrene i", samt "å stikke nesen borti noe", men ikke "å ha noe å stikke fingrene i", eller "noe å henge nesen i"? Eksempler på dette kan være hhv. bolledeig og neseklype!

Det er i det hele tatt mange uttrykk som brukes og misbrukes på de merkeligste måter - det virker som om det å "stikke noe under en stol" er langt vanligere enn å "stikke noe under stol", selv om Per Egil Hegge har understreket at sistnevnte er rett, og alt kan tydeligvis bli hylende morsomt av at noen sier "hu sa det, brura òg". Personlig skulle jeg gjerne sett at uttrykket "å stikke fingeren i jorda og se hvor marken spytter" (forverring/forvansking av "det går den veien høna sparker") slo an, men håpet er spinkelt, dog lysegrønt som bare det!

Videre har vi uttrykket "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". I likhet med "den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves", kan det tolkes på forskjellige måter (dette med å vente forgjeves kan enten tolkes som at det gode alltid vil komme, eller som at venting på et gode er et gode i seg selv, og dermed har en egenverdi av positiv art som består uansett om det gode kommer eller ikke. Undertegnede står bastant for sistnevnte tolkning); denne doble gleden, er den hos den som deler eller hos giver og mottager til sammen?
Er det slik tenkt at den som deler noe positivt blir dobbelt så glad av selve delingen (uavhengig av hva den det deles med føler), eller er det slik at mottageren blir like glad som giveren? Eller menes det med "delt glede" at to stykker opplever glede synkront i forbindelse med samme ting?
Og hvis vi da går over til den delte sorgen, som må stå i forhold til gleden, gir delingen av sorg halvert sorg til den sørgende, og fjerner den andre halvparten, eller går den andre halvparten over til mottageren? Eller gjelder dette med delt opplevelse?
La oss analysere:
Uttrykkets hensikt er uten tvil å oppfordre folk til å DELE, fordi alt blir bedre når det deles. Når så de tre alternativparene settes sammen, får vi følgende oversikt:

1. den glade blir dobbelt så glad (200%), den triste halvparten så trist (50%). Mottageren er irrelevant
2. den glade kopierer sin glede til mottageren (2x100%), den triste og mottageren deler det triste (2x50%)
3. det er ingen giver og mottager, men to deltagere. Fordelingen er lik som type 2.

 Mottageren ignoreres fullstendig i alternativ 1 - det kan nesten sees på som å få en vitamininnsprøytning eller å ta en antibiotikakur - du blir dobbelt så frisk eller halvparten så syk, og den andre personen, i dette tilfellet legen, er utenfor smittefare. Han har ingen interesse av din helse foruten betalingen han får.

I alternativ 2 er den første delen veldig grei for mottageren - h*n har noe å tjene på å bli delt med (slik man gjerne har - kake, f.eks., er en fin ting å få ta del i, med mindre den er laget av noen med dårlig kjennskap til hygiene. Dog er det gjerne fint å bli delt med også da, helt til man finner de lange hårene inni kaka.). Samtidig er det en ulempe å bli delt med når det er sorgen som deles - da går mottageren fra å være sorgløs til å bli sorgtung, og det kan jo vippe enhver av pinnen, særlig hvis sorgen blir liggende i feil ende, slik at man blir baktung, se eksempel til høyre med fuglen på den grønne gren (A) som aner fred og ingen fare helt til noen deler sorg med den. Sorgen gjør den baktung (B), og fuglen vippes av pinnen. Et tredje bilde ville nødvendigvis vist en relativt most fugl, og om dette treet vokste på toppen av et tak med takvindu, eller et sted med absurde vinnstyrker som kunne blåse små, baktunge blåfugler dit den ville, kunne bildet bli ekstra blodig - den lille blåfuglen kunne flydd gjennom (et) vindu, og et blodbad ville vært resultatet. Men sånt poster jeg selvfølgelig ikke - Digresjonsbloggen er barnevennlig, må vite, og de små, uskyldige børnene må ingenlunde få vite at det finnes ting i verden som kan skade, drepe eller gjøre litt vondt. Som f.eks. å falle gjennom et stuevindu fordi noen har delt sine sorger med deg. Digresjon slutt). Altså, tolkning nummer 2 gir rom for at den som deler ikke vinner noe på å dele glede, men tvert imot er snill som gjør det, mens h*n vinner på å dele sorg.

Nisse med skjegg i postkasse

Så er spørsmålet: hva skjer dersom mottageren også har sorg å dele? Blir den halve sorgen h*n har fått av den opprinnelige giveren med i beregningen når sorgen igjen skal deles? Blir det da 150% sorg delt på 2, hvilket da vil resultere i 75% sorg til hver, hvilket igjen vil la den opprinnelige giver sitte igjen med både bart og skjegg dypt nedi postkassen, ettersom denne må legge de 75 % til de gamle 50%? Slik at fordelingen så blir 125 % mot 75 %? Er moralen i dette at den som deler sorgen med andre må forvente å få tilbake i rikt monn, og ende opp med mer sorg enn opprinnelig, i tillegg til stiv nakke p.g.a. vond stilling som følge av skjegget som er fastklemt i nevnte postkasse (og postkasser er av en eller annen grunn alltid plassert veldig lavt eller veldig høyt, så komfortabelt blir det neppe! Er det i tillegg nissen som har satt fast skjegget sitt, og attpå til i en postkasse hvis eier har låst med en snasen hengelås fra Clas Ohlson for å unngå ID-tyveri, blir det ingen pakker under juletreet i år). Dette minner svært om egoisme og altruisme-oppgaven min fra exphil!

Tredje alternativ er som nevnt at det hele oppleves samtidig av to eller flere individer, men hva skal da moralen være? Om du har planer om å oppleve noe som helst, bør du drasse med deg en annen person for å få maksimal glede og minimal sorg, og om du nå har vært så uheldig å ende opp med å oppleve noe alene, så har du ingen mulighet til å dele hverken glede eller sorg? Nei, den der liker jeg ikke!

Så kommer selvfølgelig et eksempel som beviser at dette uttrykket ikke nødvendigvis holder vann: kjønnssykdommer. Dette er det optimale argumentet mot giverglede og deling, for hva annet enn sorg kan en kjønnssykdom gi? Ikke nok med at det er en (form for) sykdom, det er snakk om tabubelagt og gjerne uhelbredelig sykdom. Og hva skjer når en kjønnssykdom deles? Den dobles. Den blir ikke halv hos giveren, og den kommer ikke til mottageren i en lightversjon. Dessuten kan ikke mottageren hevne seg ved å dele den tilbake igjen - da må h*n i såfall skaffe seg en annen kjønnssykdom og dele med førstemann igjen, men det virker som en usannsynlig dårlig idé?