Bøtter på hodet, blodige knær og sementnasjonen Norge

Mann som går på nesa

Bøtte som står på hodet

På vei til jobb idag gikk jeg på nesa. Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, men jeg tryna i en nedoverbakke og skrapte opp både knær og albuer. Det var ganske vondt, men i etterkant, da jeg hadde stablet meg opp på beina igjen og sjekket at begge bukseknærne var like hele, var jeg egentlig ganske fornøyd - jeg har, som de fleste andre, brukt mye tid og energi på å skade meg gjennom oppveksten. Aldri med vilje, selvfølgelig, men som et slags ledd i dette med å bli voksen. Lære hva man ikke bør gjøre på den harde måten (eksempelvis bør man ikke legge håndflaten på varme kokeplater eller putte en finger med papirkutt i en boks med hornsalt. Om man forstår at dette er dumt på forhånd, kan man selvfølgelig stå over den praktiske delen, hvilket jeg valgte å gjøre). Det første tydelige minnet jeg har, er fra en tur mamma og jeg gikk da jeg var omtrent tre år gammel. Det er mulig jeg har blogget om akkurat denne hendelsen før, for den rommer to klare minner, det ene absurd og det andre smertefullt. Det hele gikk altså ut på at mamma og jeg gikk nedover en ganske bratt bakke ikke så langt fra der vi bodde da jeg var liten. Jeg gikk og tenkte på Helvete (sic), som jeg hadde funnet ut at befant seg på innsiden av en 10-liters skurebøtte som sto på hodet, ikke så langt fra der jeg da befant meg. Det er selvfølgelig en stor pedagogisk glipp fra barnehagens side at jeg hadde en slags fornuftig formening om begrepet "Helvete" på et tidspunkt da jeg fremdeles trodde at Verdensrommet var et slags soverom (hvordan bøtte og Helvete er like? Det er mørkt og skummelt begge steder? Hvorfor det er barnehagens skyld? Mamma ville aldri mast om helvete, og barnebibelen min nevnte ikke ordet). Ihvertfall befant jeg meg i denne bakken sammen med mamma, og funderte over et av kristendommens store problemer. Så kom det en dame mamma kjente, og de to ble stående og prate, hvilket jeg selvfølgelig fant avsindig kjedsommelig. Så jeg begynte (selvfølgelig?) å spurte nedover denne bratte bakken, og stupte (selvfølgelig) etter et par meter, og slo meg. Hylskrek gjorde jeg sikkert også, men det jeg husker best, var at jeg hadde fått småstein og sand inn i håndflater og knær. Etter den gang har jeg trynet gang på gang, både på grunn av glatt underlag, fortauskanter, vrikkede ankler (som fører til at man spenner bein på seg selv) og generell klossethet. Jeg tror aldri jeg har ramlet i kupert terreng, er det litt ulendt, hopper og spretter jeg uten problemer, så flatmark er min store fiende. Flatmark og kålrot.

Uansett, jeg har altså en lang og variert fortid som snubler, men dagens fall bekreftet en anelse jeg har hatt i lengre tid: jeg er blitt snubleresistent! Det er ikke flaut å ramle, det er ikke noe å bry seg om - det er som å ta en sprøyte - man har ikke spesielt lyst, det gjør ikke spesielt vondt, og når det er over, er man egentlig ganske likegyldig, såfremt man ikke har sprøyteskrekk. Og finnes det folk med ramleskrekk? Det er jo noe som heter fallesyke, men det er noe ganske annet... Bare tenk på det, å være hysterisk redd for å tryne?

Da er det nok best å skaffe seg en stor, halvkuleformet støpeform, fylle den med sement og stille seg midt i sementen, slik at man blir en veltedukke så fort sementen er størknet og halvkulen tatt ut av formen!
Da kan man nemlig ikke velte i det hele tatt, med mindre man blir mo i knærne og ramler bakover, fremdeles med beina godt plantet i sementen, men da er det jo ikke akkurat sementens feil!

Forresten, hvordan bøyer man egentlig ordet "dette" i perfektum? Ordnett.no påstår at det heter dettet, men man kan vel ikke SI det? Muntlig satser jeg på detti, men man kan vel ikke SKRIVE det?

Tilbake til veltedukkene. Det er viktig at de har tyngdepunktet i sementen, og så man kan ikke ta en hvilken som helst halvkule og fylle den med sement - volumet må altså være så stort at sement i den mengden (minus det volumet føttene dine vil oppta, pluss vekten av nevnte føtter) er tyngre enn din kroppsvekt (minus føttene).
Dette er forøvrig ikke bare en fantastisk fint for fallofobe folk (alliterasjon!), men for alle! For ingen liker vel å gå på nesa? Med sementsokkel ville vi være fri for den byrden, og det ville bli slutt på at folk ble spent ben på, eller skled på bananskall!

Det eneste problemet ville selvfølgelig vært at skisporten ville gått harde tider i møte, og at Norge følgelig ville mistet sin status som skinasjon. Hva er vi vel uten den? Uten ski har vi ingen Petter Northug å være stolte over (med mindre han blir en spesielt god veltedukke, noe som ikke skulle forundre meg), og da gjenstår bare brunost og ostehøvel. Likevel, om denne ideen slår an, vil den nå nordmenn først, hvilket vil gi oss en god mulighet til å trappe opp sementproduksjonen og begynne utformingen av vekttilpassede støpeformer som vil kunne mette verdens fremtidige behov. Vi vil bli enda rikere, og Norge vil bli sementnasjonen Norge, noe som er uendelig mye kulere en skinasjonen Norge. Synes jeg, da!