Følelser til besvær?

Gråten er, tror jeg, menneskets mest genuine følelsesuttrykk. Den er en indikator på sorg, smerte og redsel, den uttrykker alt vi frykter med større kraft og ærlighet enn hva selv den største dikter kan bygge med sine ord. Gråten er stygg og uønsket. Snørr og tårer, sier man, og snørr og tårer får man i rikt monn. Tett nese, hyperventilering, hiksting og piping, rosenrødt ansikt og groteske grimaser. Gråten tar mennesket tilbake til en slags urtilstand, til barndommen, da gråten var en instinktiv reaksjon på ubehag. Kanskje er det delvis derfor vi finner den så pinlig? Den tar fra oss vårt siviliserte ytre, blottstiller den rå, kjøttfulle og blodige virkeligheten for en verden som makter å holde masken. Om man er flere som gir seg hen til tårene, forsvinner skammen, og gir rom for trøst. Alene blant mange blir man avvikeren, den som mangler selvkontroll, den lettpåvirkelige og svake.
Har du planer om å gråte blant folk, gjør du best i å velge anledningen med omhu. Gråt fordi du er rørt, føler sympati for dem som lider, eller minnes Alf Prøysen. Gråt med måte, ikke mer enn noen tårer, et hikst er den absolutte grense.

Jeg skrev innledningsvis at gråten var det mest genuine følelsesuttrykket. Hva med latter? Fortjener ikke latterens forsonende kraft denne statusen? Etter et semester med humor, kultur og medier, ser jeg ikke slik på det. For mens gråten alltid (la oss se bort fra skuespill, kutting av løk og tårer som følger latter) er forbundet med det vonde, driver latteren hor med hele følelsesregisteret ditt. Selvfølgelig ler du av pur glede, av morskap. Men latteren kan følge en følelse av overlegenhet så vel som underlegenhet, kan være nervøs. Freud skrev at latteren er en ventil for sjelelig smerte, noe som tvinger kroppen til å slappe av (nesten som gjesping. Prøv å vær sint når du gjesper, eller stresset. Det er praktisk umulig). Det er derfor vi ler av det makabre og morbide - det er vondt å forholde seg til, eller bare vanskelig på grunn av konvensjoner i samfunnet, og vi lager derfor humor av det. Latteren fjerner brodden og løsner snippen, men den er manipulativ og ofte villedende, den er forsvaret der gråten er tryglingen om nåde.


Man kan alltids forsvare gråten med at man er et følelsesmenneske, men er man ikke også et menneske som mangler kontroll over følelsene? En belgisk TV-vert fikk sparken fra selskapet han arbeidet for etter at han på riksdekkende TV fikk en serie latteranfall mens han intervjuet en mann som hadde fått testiklene fjernet ved en feiltagelse, og som derfor snakket med pipestemme. Stemmen var komisk (at noen glir på isen og brekker lårhalsen ser ikke mindre komisk ut av skaden), men situasjonen krevde en selvkontroll denne mannen ikke hadde. Man ler ikke under begravelser eller minnestunder, man blir ikke sint over småting og man begynner ikke å sippe i det offentlige rom. Ikke fordi det er forbudt, men fordi man mister ansikt. Man viser at man ikke kan kontrollere seg selv, og man avslører sine grenser.

Samtidig er tårer rensende, nesten som latteren. Når du gråter, aksepterer du følelsene, aksepterer redsel, sinne eller sorg. Gråten hjelper deg gjennom det vonde, på en litt mer ubehagelig, men mer ærlig måte enn ventil-latteren. Gråten forteller dessuten omgivelsene at du har det vondt, og oppfordrer andre til å vise sympati og gi trøst.

Derfor burde vi grine mer. Åpne slusene og la saltvannet strømme, og før vi vet ordet av det, er vi alle så emosjonelle at vi får omsorg for hverandre - til og med for dem som bor i andre deler av verden!
Så gråt alt dere orker, for krig, fred, religion og politikk, gråt for dyr i bur og vulkanutbrudd, gråt for skilsmisser og pengegaver, gråt for stygge beate-poteter, sauebønder, sauer og rovdyr!

Kanskje blir verden et bedre sted å leve i?