Kors på halsen, fodbold og esler

Merk: Renate kan tegne fotball!

Det er veldig vanskelig å unngå å høre om Einar Gelius når man har på radio eller TV om dagen, og det er jo i og for seg ganske greit, for konflikten belyser et viktig og voksende problem i samfunnet, nemlig individets selvpålagte suverenitet. Einar Gelius er nemlig mange ting. Han er blant annet en privatperson som har rett til å si og mene akkurat hva han vil, han er et mellomledd mellom den kristne Gud (eh...) og de troende som sogner til hans kirke, og han er en ansatt i Statskirken. Det er i bunn og grunn tre roller som ikke bør kollidere med hverandre; Kirken representerer en norm for hvordan man skal tro og handle, menigheten representerer dem som har valgt å følge Kirkens retningslinjer, og presten skal være formidleren av retningslinjene. Han bør derfor være på linje med nevnte normer - ellers har han et problem.

I den grad jeg bryr meg om Gelius, respekterer jeg hans rett til å være en jovial skøyer som lider av sterk lokalpatriotisme og fotballgalskap. Min eneste fordom mot Vålerengasupportere er at de er en haug med blide mennesker som er glade i hverandre. Jeg liker ganske enkelt Klanen, selv om jeg blåser en lang mars i fotball og ikke ville felt en tåre om sporten ble forbudt eller nektet vist på TV. Som privatperson kan Gelius si og mene akkurat hva han vil. Problemet er bare at han har frasagt seg rollen som privatperson. Han er sogneprest. Gelius jobber ikke på Kiwi. Når han kommer hjem om kvelden, tar han kanskje av seg prestekjolen, dersom han har hatt den på, men han er fremdeles sogneprest. Ledere, det være seg kongelige, politikere og religiøse tusseladder med makt kan ikke bare henge fra seg arbeidsuniformen og bli privatpersoner med mindre de er sammen med familie og venner - i det øyeblikket de trer frem foran folk som kjenner dem i forbindelse med ledervervet, er de ikke Mette-Marit, Jens eller Einar, de er Kronprinsessen, statsministeren og sognepresten, og handler i kraft av sin stilling. Det er derfor det er problematisk at prinsesse Märtha Louise fjoller rundt med englene sine. Det er derfor det er problematisk at Åslaug Haga utga en roman som minner mer om en utlevering av kollegaer enn fri diktning. Og det er derfor det er problematisk at Gelius skriver om diverse former for samkvem i Høysangen, vier folk i telefonkiosker og "begraver" et fotball-lag. Han agerer i kraft av sin stilling som prest.

Men har han ikke rett til å si og mene hva han vil?
Som sagt, når man er en offentlig person, mister man noe av sin stilling som privatperson. Man tvinges til å ofre noe. Når man er en leder eller representant for en organisasjon som trenger tillit fra folket, er det desto viktigere at man har en grunnleggende forståelse av hva organisasjonens "policy" er.
Vi trekker frem Kiwi igjen. La oss si at Tor jobber på Kiwi. Han trives i jobben, men har et alvorlig problem med blomkål, noe som selvfølgelig er litt dumt, ettersom blomkål er både sunt og godt. Ingen kan nekte Tor å hate blomkål, eller tvinge ham til å servere sine to børn denne fascinerende saken med den elegante albinopermanenten til middag. Hva Tor gjør som privatperson, er hans anliggende. Om Tor derimot tropper opp på jobb og fraråder kundene å kjøpe blomkål, har både han og Kiwi et problem. For Kiwi-butikkene og konsernet de er en del av, ønsker ikke å fraråde kundene å kjøpe og spise blomkål. Tvert imot vil de gjerne selge all den blomkålen de tar inn, og de viser i tillegg et påtatt engasjement for folks inntak av frukt og grønt gjennom sin momskampanje. Når Tor fremmer sine private holdninger som står i kontrast til det han som representant for organisasjonen skal si og mene, blir han et uroelement. Om Tor drar på seg uniformen og stiller seg opp på Stortorvet med en megafon og roper "Nei til blomkål", blir han et enda større problem for Kiwi. Snart må Tor finne seg ny jobb, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor - når du representerer noen, representerer du også deres holdninger. Er du uenig i disse holdningene, kan du velge mellom å si nei til jobben (hvilket er det samvittighetsfulle å gjøre), eller å lyve når du gjør jobben din (hvilket gjerne er det mest innbringende og forkvaklende).

Gelius er ansatt i den norske kirke, og han har et viktig tillitsverv som sogneprest. Likevel viser han en grotesk ringeakt for både kirken og tradisjonen. Arve Juritzen, Gelius' forlegger, har hengt seg opp i at menigheten hans er storfornøyd med jobben han gjør, og mener tydeligvis at det er snobbete og nedlatende av Kvarme og resten av det høykirkelige supperåd å ignorere den såkalte grasrota. Jeg vet ikke hvordan det er med Juritzens kjennskap til hverken kirken eller den jevne nordmanns kristelighet, men jeg tør påstå at en såkalt kristen som synes det er festlig at presten begraver Lyn, ikke har verdens beste innsikt i hverken kristendom eller kirkens rolle. Og hvor ønskelig er det egentlig å ledes av en som ikke er tro mot sine overordnede? Hva slags representant er han da? For meg fremstår han ganske enkelt som noe uærlig!

Ikke eselet, appelsinbåt.

Jeg liker ikke statskirken eller kristendommen, jeg avskyr forkynnelse. Jeg skal ikke på noen måte påstå at Gelius er en dårlig prest. Om det finnes en gud, og denne tilfeldigvis skulle svare sånn omtrent til den de kristne ber til, kan det godt hende at Gelius er hans favoritt. Men det de kristne har til felles med resten av menneskeheten, er at de ikke vet om det finnes en himmelsk far eller noe i den retningen. De tror. Organisasjonen som leder de kristne er en kirke. Den bestemmer. Er man uenig i det kirken bestemmer, melder man seg ut av den, og lager evt. en helt egen sekt etter egen tro, eller åpner for debatt innad i kirken. Det er imidlertid en ting man ikke skal gjøre, og det er å bryte med det som er vedtatt fra høyere hold fordi man føler for det, og spre dette blant sine undersåtter. Det er ufint, både mot undersåtter og overordnede. De over deg skal kunne stole på at du gjør det de forventer av deg, og de under deg skal kunne stole på at du forteller dem det du er blitt pålagt. Om du ikke kan gjøre det med ren samvittighet, er du ikke eslet for vervet.

Så hadde det ikke vært fint om Gelius selv valgte å gå, og istedenfor fikk seg jobb som klanens åndelige leder, dog som representant for den religionen fotballen faktisk er for VIFs tilhengere? Jeg har aldri hatt noe ønske om å støtte Kvarme i noe som helst, men akkurat her har jeg sympati med Oslos egen mørkemann :-)