Vel, la oss se på hva det vil si å fortjene noe! Teknisk sett betyr det "å være verdig til" (jf. ordnett.no), og konseptet med å fortjene noe går i bunn og grunn ut på at man aktivt utfører en handling, og at en straff eller belønning som står i samsvar med handlingen idømmes/gis. Noe man fortjener er altså en konsekvens som synes rettferdig. Denne fortjente konsekvens kan komme fra mange kanter - den kan være en direkte følge, som når man leverer inn et godt stykke arbeide og får en god tilbakemelding tilbake, eller den kan synes å komme direkte fra skjebnegudinner og det som verre er, som når en veldig slem mann ender opp med kolera. Da lever folk i den villfarelse at noen holder oversikt over våre handlinger og veier dem mot hverandre for å sikre at den som handler godt, får det godt. Denne tankegangen er både skummel, usosial og primitiv, og brukes av dustefjerter for å rettferdiggjøre at andre mennesker lider - de lider, ergo er de dårlige mennesker. Hadde de vært gode mennesker, hadde de ikke hatt det vondt, fordi det sitter noen på loftet med kuleramme og stor nedslagskraft. Samtidig kan den brukes positivt, for hva er hyggeligere enn å se at en snill og god person får suksess? Og hva er verre enn å se en pedofil gris vinne et reisegavekort til Thailands mer lugubre områder? Vi ønsker at den som handler godt skal belønnes og at den som handler ondt skal straffes. Vi skal alle få som fortjent.
Nå vet vi både hva det vil si å fortjene noe er, og at Renate ikke liker pedofile griser (jeg mener selvfølgelig mennesker som oppfører seg ekkelt, og ikke det uskyldige, merksnodige dyret som ruller seg rundt i søla og tråkker med alle de fire små bena i maten sin, du store min!). Dermed har vi lært ganske mye, og kan gå til sengs med god samvittighet, fordi vi fortjener det.
Eller?
Nei, vi får legge oss litt i selen og lære enda mer. For forventningen om belønning til den gode er minst like sterk som forventningen om straff til den onde hos mannen i gata. De fleste av oss tror at vi er både vår neste og vår nestes neste moralsk overlegen, og lettere ufeilbarlig. Vi gjør så godt vi kan, eller ihvertfall nesten, stjeler ikke annet enn film og musikk, bedrar ikke andre enn staten og en og annen partner, og dreper ikke naboens asen med mindre vi er veldig sultne og naboen (den nevnte pedofile grisen) er i Thailand og aner fred og ingen fare. Vi tror vi fortjener fordømt mye.
Og vet dere hva? Det gjør meg ganske forbannet!
For man kan godt føle at Verden er et urettferdig sted, og at livet går en imot. Det er selvfølgelig helt absurd og latterlig, for verden har ingen formening om rett og galt, Verden kan ikke tenke. En av mine klassestyrere på barneskolen prøvde å gjøre 25 prepubertale unger til samvittighetsfulle og reflekterte medmennesker med respekt for hverandre. Jeg er ikke så sikker på om hun lyktes, men jeg husker at hun ville at vi skulle dele menneskene rundt oss inn i kategoriene venner, uvenner og ikke-venner. Første kategori er folk du liker og bryr deg om, andre kategori er mennesker du spesifikt misliker og siste kategori er mennesker du gir en god dag i. La oss overføre denne tredelingen på Verden: den kan sees på som enten rettferdig, urettferdig eller ikke-rettferdig. All logikk tilsier at Verden er ikke-rettferdig. Den har ingen formening om rettferdighet, og om den faktisk hadde det, kan du være ganske sikker på at den ville ignorert deg og dine krav og meninger etter beste evne. Det samme gjelder faktisk livet. Det er ingen sammenheng mellom at du gir penger til utarmede mennesker i Darfur og at NAV behandler deg som dritt. Om du hadde unnlatt å gi penger, ville du fremdeles blitt behandlet som dritt. Det er ingen kraft i universet som beordrer NAV til å behandle sine klienter slik eller slik i henhold til karma, NAV drives av byråkratisk likegylighet til menneskelig ulykke, og går utmerket på det (aner vi konturene av nok et alternativ til fossilt brensel?).
Det å handle riktig ut fra en forventning om belønning er verdiløst - vi kan ikke bli indignerte fordi våre gode handlinger ikke gir resultater i den store sammenhengen. Selvfølgelig, om du er snill mot naboen en dag, kan du forvente at han smiler til deg neste gang dere sees, men du kan ikke forvente å få en forfremmelse på jobb, og du kan ikke forbanne Universet fordi du blir degradert. Vi har en moralsk forpliktelse overfor oss selv og til verden rundt oss til å være rettskafne og edle etter beste evne og til det beste for alle, og det å vite at vi har handlet rett, bør være godt nok i massevis - hver gang vi velger å gjøre noe riktig, har vi samtidig slått fra oss et virrvarr av alternativer av mindreverdig art. Vi har gjort noe bra, og burde være fornøyde med det. Hvis vi må ha en belønning hver gang vi gjør noe riktig, gjør vi ikke godt for det godes skyld, men for belønningens, og da er vi ikke noe bedre mennesker enn den som handler ondt!
Se det for deg: hver gang du hjelper fru Halvorsen over gaten, gir faren din deg en skinnende femkroning. Det er ikke gleden ved å hjelpe en gammel, giktbrudden og benskjør dame over veien som driver deg, det er det higenen etter den blanke mynten som du kan træ på et stykke hyssing som gjør. Så en dag er ikke far der, og ingen femkroning vil vente deg dersom du hjelper den gamle som kommer tassende rundt hushjørnet. Du stikker av fordi din kjære far ikke har lært deg verdien av det gode for det godes skyld. Alternativt møter du fetter Frank (det er han som er så slem i "Tapper, den pysete hunden", opprinnelig kjent som Freaky Fred) som akkurat er kommet hjem fra sitt årelange opphold på en forbedringsanstalt for uforbederlige guttevalper. Frank tilbyr deg en tier for å spenne bein på fru Halvorsen, og ettersom du drives av ønsket om belønning, gjør du som Frank vil, får tieren, får fru Halvorsen drept og ender opp på samme celle på forbedringsanstalten som Frank.
Altså: vi må handle godt uten baktanker. Særlig dersom vi har fettere ved navn Frank (jeg har faktisk en fetter ved navn Frank, og jeg mistenker alldeles ikke ham for å være slem mot gamle damer, bare sånn at det er klart :-p). Frykt for represalier eller ønsket om anerkjennelse forpester den gode handlings genuinitet fordi man velger å handle ut ifra hva man frykter å utsettes for av straff eller ønsker å oppnå av goder.
Men vi må tilbake til dette med å fortjene ting. For vi fortjener altså både det ene og det andre, og senest idag leste jeg i Aftenpostens aftenutgave om en nyutdannet forsker som ikke hadde råd til å flytte til de områdene i byen han ville uten at mor var villig til å hjelpe ham med penger. Problemstillingen er aktuell nok - det er dyrt å bo i Oslo. Det er dyrt å etablere seg, særlig som enslig, og det er et problem at unge som får hjelp hjemmefra presser prisene opp. Der er jeg helt enig med den unge forskeren, og jeg gruer meg til jeg selv skal ut av redet og finne meg et sted å bo - det er dyrt, og det er kanhende vanskelig å få lån dersom man ikke stiller med 10 % av kjøpesummen. Joda, men det jeg reagerer på, er denne rettigheten han (og så mange andre unge mennesker i byen vår) synes å innrømme seg selv: de fortjener å bo sentralt. Man er ferdig med studiene, har fått en jobb som gir en årslønn over gjennomsnittet. For noen tid siden sto det i en lokalavis fra Grouddalen at mange hadde problemer med å finne leietagere til helt streite leiligheter i de mindre attaktive bydelene. De tilbød et stabilt nærmiljø, nærhet til t-bane (som betyr relativ nærhet til sentrum) og gode boforhold til en langt lavere pris enn hva utleiere i sentrum krevde. Likevel sto leilighetene tomme fordi studenter og nyetablerte som klager over hvor vanskelig det er å finne seg et sted å bo og hvor dyrt det er, regner seg selv for å være for fine for bydelene Alna og Grorud.
Og jeg innrømmer det gjerne: som grouddøl finner jeg dette svært fornærmende. Nei, det er ikke mange steder her som regnes som attraktive sammenlignet med sentrum og vest, men gjett hva? Normalt begynner man i det små. Man begynner med en liten leilighet eller en leilighet i et mindre attraktivt strøk, også bygger man seg opp derfra. Man kommer ikke til dekket bord. Du har en god månedslønn? Fint for deg, men ekteparet Ås har arbeidet og spart i 20 år.Selv om ingen av dere har noen logisk rett til å oppleve gleden det tydeligvis gir å bo midt i byen, fremstår Inga og Arne Ås som langt bedre kandidater. Det er ganske enkelt slik at ikke alle kan oppnå den lykken "Vi i villa" og kampanjebladene fra Home & Cottage gir oss inntrykk av at vis skal hige etter, og ihvertfall ikke ved førstegangskjøp - det finnes i skrivende stund pene, nyrenoverte leiligheter med en prisantydning på like over 1mill. i Grorud bydel, og hvis ikke vennene dine orker å ta banen til Ammerud for å drikke fancy kaffe med deg, er de ikke spesielt gode venner - herlighet, den "luksus" det er å ha alle sine kjære innen gangavstand fra utgangsdøren hører ikke til i verdens navle, Tigerstaden, men snarere i verdens navlelo, også kjent som Akershus (jeg har ingen intensjon om å mobbe Akershus, så vær snill å ikke les det på den måten). Flytt til litt mer landlige områder, og du har muligheter til å ha alle dine irriterende kjente så nærme at du får lyst til å kverke dem etter to uker fordi du ser dem hele tiden, hver dag.
Jeg tror det er omtrent på det tidspunktet du slutter å drikke fancy kaffe også, men helt sikker kan jeg ikke være, for jeg har aldri følt for å kverke vennene mine ELLER drikke fancy kaffe. Men jeg kan tenke meg at det er en sammenheng der!
Så hva er det en høyt utdannet ungkar fortjener?
 |
| Fordi hun fortjener det? |
Hva har en nyutdannet akademiker gjort? Brukt tre, fem eller flere år av livet sitt på å skaffe seg kompetanse som i det minste i teorien skal forbedre verden og menneskene (leger kurerer sykdom, ingeniører gjør verden lettere å takle, humaniorararinger som meg gjør menneskene mer menneskelige gjennom alle kunstens uttrykk). Akademikeren har arbeidet hardt i disse årene og straffes for sin manglende inntekt med et lån han ikke kunne overlevd uten, og belønnes med et vitnemål som forhåpentligvis sikrer ham en relativt godt betalt jobb han liker. Der har vi fortjenesten. La oss si at trillingene Doris, Dorote og Adelheid står foran et vanskelig valg i en alder av 16 år. De spør seg selv hva de skal gjøre med livene sine, snakker med rådgiverne på skolen og tar yrkesvalgtester på nettet. De forstår hverken datamaskiner eller rådgivere er til å stole på ettersom den ene vil at de skal bli gartnere uten engang å ha stilt et spørsmål om planter, mens den andre synes å være kjøpt og betalt av den forfalne videregående skolen i nabolaget.
Derfor tar Doris mesterbrev i rørlegging, Dorote dropper ut og begynner å jobbe i to butikker samtidig og Adelheid tar en master i informatikk. Ti år er gått, og smaapigerne er blitt 26 år gamle. Doris har kompetanse og kvalifikasjoner og et par års arbeid utover lærlingtiden på baken, har en sikker økonomisk fremtid og minimalt med lån. Dorote har jobbet dag ut og dag inn i et yrke hun trives med, men hun tjener ikke så veldig bra, og arbeider tilnærmet doble skift. Adelheid er nyutdannet, har en økonomisk lys fremtid og et tordnende lån hengende over hodet. Alle tre vil ha en leilighet på Majorstua. Hva tror dere skjer dersom Adelheid tar et skritt frem og forteller sine søstre at leiligheten er hennes fordi hun fortjener den?
Det er ikke umulig at Dorote og Doris ender opp som tvillinger!
For la oss innse det en gang for alle: utdannelse er en rett og et gode, og i mange tilfeller noe du fortjener fordi du gjør det tilstrekkelig godt til å få de nødvendige karakterene. Innsatsen gjør deg fortjent til en bestemt type jobb, men det slutter der. Det er ikke noe unaturlig ved at nyutdannede ikke har råd til å kjøpe seg inn i de mer attraktive områdene av landets hovestad - tvert imot!
Prøv Østkanten - den er definitivt bedre enn sitt rykte, og vi som bor her, er ikke så verst, vi heller!
(om det er litt rot i argumentasjonen her, får dere bare unnskylde - jeg er nemlig veldig engasjert, og da kan det bli litt krøll innimellom!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar