For døve ører

Igår snakket jeg med en døv mann, og det fikk meg til å tenke en del på akkurat det å ikke kunne høre. Eller se. Om man vil se på det som en tilstand eller en funksjonshemming er likegyldig i mine øyne: man mangler en sans som majoriteten har, man er et unntak. Samtidig er det å være blind den naturligste ting i verden for en som er født inn i en verden uten lys - det å være blind kan ikke beskrives slik det å se ikke kan beskrives - det er en av disse grunnstenene i vår virkelighet som ikke kan forklares ut fra noe annet.
Denne tanken passer godt med noe jeg har gått og tygget på i noen tid, uten at jeg skal hevde at tanken er original.

Spent?
Her kommer det: Kreativitet er ikke nyskapning, det er nysammensetning. Det finnes ikke nyskapning. Alt vi tenker, dikter opp, utformer eller frykter er sammensetninger av ting vi allerede kjenner. Jeg kan ikke sette meg ned og bestemme meg for å skape en ny farge uten å bruke fargesirkelen. Alt jeg kan bruke til å forestille meg denne nye fargen, vil være tatt fra den virkeligheten jeg omgir meg med. Blir jeg genierklært i ettertid, er det kun fordi jeg har sett en ny sammenheng, funnet opp en ny blanding. Og det er verdifullt som bare det, men det er ikke ny virkelighet.

La oss se for oss hvordan romvesener fremstilles. Her er det mye rart å ta av - grønne menn, blå humanoider, brune klyser. Skjell, slim, hud, tentakler, antenner. Alt vi forestiller oss at skal komme utenfra og ta oss, er skapt i vårt bilde. Enten har disse fantasifostrene egenskaper fra verden rundt oss, eller så preges de av mangelen derav. Vi regner med at de enten kan se, eller er blinde. At de, om de er seende, har røntgensyn eller ser i sort/hvitt. At det skal finnes skapninger der ute hvis eksistens er basert på helt andre premisser enn våre, er umulig å forestille seg, nettopp fordi vi må ha noe kjent å bygge på. Hvordan skal vi kunne skape et mentalt bilde av noe hvis byggestener er utenfor vår fatteevne? Det sier seg selv at det er umulig!

Er det noe kompliment for en larve/mark å smake fjærfe?

Fra Timon, den rappkjeftede surikaten (å, som jeg hatet Disney for å feiloversette "meerkat" til "marekatt"... Alle måtte jo skjønne at Timon ikke var en artsfrende av Pippis Herr Nilsson?) fra Løvenes konge, har Vesten lært at larver og biller smaker nesten som kylling (i likhet med det meste av "eksotisk" mat, virker det som...). Timon er i samme situasjon som Andrea Bocelli, som ble blind som barn - de har en felles referanseramme med flertallet (kylling/syn) og en erfaring med avviket (larver/blindhet). Larvespisingen og blindheten innebærer garantert en rekke aspekter som er umulige for utenforstående å forstå, men disse ambassadørene kan i det minste gi en indikasjon på hva skillet går ut på - larver smaker sikkert ikke kylling, ettersom både kjøttstruktur, mengde og smak er nødt til å være ganske anderledes, og for en blind oppleves antageligvis det mørket vi seende ser for oss blindheten som som mindre avgjørende enn vi kan forestille oss.
Ambassadørene må skape en forbindelse som kan fattes av de uinnvidde, og vektlegge det som kan virke gjenkjennelig, selv om det kanhende går på bekostning av det mest relevante ved "tilstanden" - hvis det viktigste ved opplevelsen av å spise en kålorm er noe som ikke kan forstås av oss som ikke har spist denslags, er det liten vits i å fokusere på den siden ved det!

Så, hvordan ser verden ut for den som er født blind? Og hvor morsomt ville det ikke vært om vi plutselig kunne finne opp ting uten å bruke gamle deler?
Bare en tanke. En digresjon, om dere vil, for jeg skulle egentlig skrive om hørsel...