Kunsten å tryne med verdighet

Det hender jeg går på nesa. Faktisk har jeg blogget om det etter at jeg tryna ganske så skikkelig i oktober, men emnet er altså ikke oppbrukt av den grunn! Dette skyldes delvis at jeg begynte forrige lørdag med å gå på nesa igjen, nesten eksakt samme sted som sist, men nå fordi det var grassat mye grus på bakken. I alle fall fikk det meg til å tenke på dette med nordmenn på glattisen. Vi bruker tross alt 75 % av året på å stavre oss frem over underlag som ikke er ment for å gås på, og likevel hilser bare en liten andel av oss våren med hoften i fatle og håndleddet i gips. Vi må jo være ganske gode?
Nei, jeg tror egentlig ikke vi er det. Jeg tror vi alle kan deles inn i tre kategorier:

1. de dumdristige
2. de forsiktige
3. de distré

De dumdristige hverken ter eller kler seg ikke etter forholdene. Stiletthæler, tynne strømper, tynne kåper og bare hoder i januar er en gjenganger, og disse menneskene (ofte pene damer eller tenåringer av begge kjønn) springer over isen som ingenting. De sikter seg ikke ut de minst glatte feltene på veien heller, de bare svever over faenskapen og rekker både busser og prosesjoner. Kjenner jeg dem rett, blir de ikke forkjølet heller. Det er veldig irriterende!

De forsiktige er en ganske stor gruppe - faktisk omfatter den de fleste av oss. Vi har fornuftige vintersko, ofte med brodder, vi går behersket og med litt stive ben, analyserer underlaget for å finne den sikreste ruten, og faller av og til. Faller vi, er det fordi underlaget lurte oss, eller på grunn av en maskinell svikt. Den forsiktige er aldri skyld i sine egne fall.

Ikke tryn på denne. Ikke gjør det. Virkelig.

De distré er en gruppe som stadig får besøk fra gruppe 2, og omfatter dem som aldri ser ned, og som derfor ikke vet at Norge er dekket av snø mesteparten av tiden fordi de tenker på Derrida, Malthus, Justin Bieber eller singleklubben som har dannet seg i sokkeskuffen istedenfor, samt dem som i et øyeblikks tankeløshet legger hodet bakover for å se på fuglene som kretser der oppe på himmelen, for så å spørre seg selv hvordan det er å være en fugl (noe som er ganske meningsløst). Den distré faller, og faller hardt. Fallet kommer overraskende, og blir akkompagnert av et høyt "oi!". Den distré blir sittende på isen en stund, litt forfjamset, før h*n karrer seg opp og går videre. Den distré er god underholdning.

Det er altså ikke den forsiktige isgjengeren. Vedkommende er utmerket klar over farene som lurer, og vet at turen ut med søpleposen kan ende i tragedie. Når uhellet er ute, går den forsiktige i bakken uten en lyd. Alt man hører, er et resignert "vooosj". Kanskje kommer det et lite grynt etterpå, men den forsiktige avslører ikke utfallet av fallet. Nei, den forsiktige stabler seg møysommelig opp på bena igjen, børster grus og skitt av benklærne, rister på hodet eller trekker på skuldrene, og fortsetter å gå. Vondt i ben og armer? Javisst! Men det er under den forsiktiges verdighet å vise det! Komikken kontrolleres, men vedkjennes - man vet at man har sett latterlig ut, og lar det prelle av.

Det er dér kunsten ligger - alle kan gå på nesa, men den kompetente glattisgåer kan kontrollere nedslaget og vinke til publikum uansett hvor bånn i bøtta det er!

Evt. ligger kunsten i kategori 4: kunstløpere, skøyte-ess og Trampe. Vi som ikke er noen av delene, får nøye oss med å være en god nummer 2.