Lesehester og haikuer

Jeg er veldig glad i bøker. Jeg er glad i å lese dem, og jeg er glad i å eie dem. De er skattene mine, og jeg har registrert alle de nesten 800 bindene i en database. Eselører, revne eller krøllede sider eller fillete varebind vekker en umiddelbar avsky hos meg, og bestiller jeg en bok fra en norsk nettbutikk, får de høre det dersom boken ikke er hel og pen ved ankomst. Jeg er nådeløs (eller i det minste skuffet)! Men det er jo åndsverk vi snakker om. Noen har tenkt ut og skrevet ned mer eller mindre geniale fortellinger, satt ord på bilder de har inni hodet sitt på et vis som lar leseren reprodusere bildet tilstrekkelig presist til å være realistisk. En god bok slår knockout på både film og musikk, slik jeg ser det, for der musikken kan bruke både tekst og musikk til å formidle budskapet og filmen i tillegg lener seg tungt på det visuelle, er fortellingen avhengig av teksten alene.

Ansvaret som ligger hos leseren er dermed mye større - for å få noe ut av å lese en bok, må man gi av seg selv. Man kan ikke bare lene seg tilbake, dempe belysningen og myse seg gjennom handlingen med popcorn og drikkevarer innen rekkevidde. Kanskje er det derfor det er så beleilig at boken er relativt liten og forutsigbar? Ser du en film hvor noe skummelt skjer (f.eks. når Katie i "Horton Hears a Who" sier "In my world, everyone's a pony and they all eat rainbows and poop butterflies" før hun legger blomsten hun til da har båret på hodet sitt og rygger bakover på et særdeles forstyrrende vis (dere som ikke har sett filmen, finner det omtalte klippet her)...), har du ikke alltid mulighet til å la det som skal være skummelt blande seg godt nok med det som virkelig skremmer deg, og da gjør det ikke så mye at det skumle bretter seg ut over et 100" lerret. Det skumle på film er ikke ditt, det er Tim Burtons. Skremmer det deg, er det fordi regissørens eller manusforfatterens fantasi tangerer din egen, og det var det. Det er som å være allergisk mot sjokoladekake og se en sjokoladekake. Du løper kanskje fra stedet av redsel, men du har ikke vært med på å bake den selv. I en bok bidrar forfatteren med posemiksen, også lenger du i alt det våte og steker den på 180° til den er passe svampete men ikke klistrer seg til den fancy kakestikkepinnen. Skrekk i bøker er dugnad, skrekk på film er innleid håndverker med rørleggersprekk og stive priser. Skrekkdugnad er såpass skummelt at den må inntas i små biter. Som ord og linjer på en papirside. Det går ikke fortere enn du leser, du kan stoppe når du vil, eller hoppe over litt her og der.

Jeg liker film. Spesielt de filmene jeg vokste opp med. Det er derfor halvparten av vokabularet mitt kommer fra Disneys "Løvenes konge" og "Herkules". Av og til savner jeg et glimt av gjenkjennelse hos dem jeg snakker med når jeg på autopilot siterer Timon. Det er liksom litt kjipt å være alene om en referanse - det blir det samme som å referere til "Vente på Godot" og håpe at den man snakker med tar opp tråden og begynner å snakke om Vladimir og Estragon. Men det gjør de aldri, og det er altså litt kjipt.
Men uansett, Timon, Filoktetes, Filurkatten og alle de andre kommer til kort sammenlignet med Markus' forsøk på å være elskverdig med permanentkrøller i  Markus og Diana eller det indre bildet av faren til Lillebror som er reisende i kjoler og sitter omgitt av varene og styrer varebilen sin.

Bøkene har en varighet og en form som intet annet medium kan etterape: følelsen av å ta frem en bok man leste for lenge siden og kjenne vekten i fanget, gjenkjenne strukturen i papiret (da jeg anmeldte The Historian av Elizabeth Kostova i "Kort Sagt", skoleavisen på Katta, var omtrent halve anmeldelsen en beskrivelse av den fysiske boken) og gjenoppleve morsomme episoder. En bok er som en venn det er godt å se igjen, en venn du kan mimre med, og som kan lære deg nye ting hver gang dere er sammen. De er geniale. Så derfor liker jeg bøker. Og derfor holder jeg meg gjerne unna Norli og Tanum når jeg er i sentrum: jeg får ganske enkelt fullstendig handledilla. Hver bok jeg ser er en portal til en ny verden av kunnskap, og jeg vil gjennom portalen og oppleve! Det som av og til stagger handlelysten, er vissheten om at jeg aldri rekker å lese alt jeg ville lest. Når kommer jeg f.eks. til å lese The Nazi Ancestral Proof (det er ikke en pronazistisk bok, altså) en bok jeg kjøpte på Norli mens jeg lette etter pensum i nyere europeisk historie (jeg hadde fordypning i Holocaust)? Bokhyllene mine bugner av bøker om fremmedhat og gærninger (disse bøkene dominerer ikke, men de opptar en betydelig del av hylleplassen), og jeg har knapt åpnet dem. Jeg har jo pensum å lese, i tillegg til alle klassikere det tydeligvis er en selvfølge at ethvert dannet menneske kjenner til.

Nå skal jeg slutte å skrive for idag, og heller ta kvelden. Aspik holdt meg våken i flere timer natt til onsdag, og natt til idag (torsdag, selv om det teknisk sett er fredag) vekket han meg kl. 5 med burgnaging. Det betyr at Renate har fått for lite søvn de siste to nettene, og har fått fine og frynsete nerver som forhåpentligvis får hele seg i natt...

Haikuer er ikke til å spøke med!

Før jeg avslutter vil jeg likevel gi dere en liten gave:
Jeg har, i de platte vitsers tjeneste, skrevet et haiku. Jeg har gitt det tittelen "Haiku", og det går som følger:

          Fiskeblomar skjelv

          i vårsleppet. Gøymer seg

          for svolten haiku!

Slå den, dere!