Imperativ til besvær

Det slo meg en dag nå nylig at det er frekt å unnskylde seg, eller snarere, å be andre om å unnskylde en. Jeg skal derfor sporenstreks slutte å be om forlatelse, og ture ufortrødent frem på livets landevei!

Eller, nei, jeg skal vel ikke det, men jeg finner at følgende faktum er svært interessant:
Å si unnskyld betyr ikke egentlig å si "jeg var en dust, og jeg er lei for det", men snarere "du har å akseptere mitt faux pas sporenstreks!" For det første er formen "unnskyld" imperativ av "å unnskylde". Å unnskylde er et verb, og den som utfører handlingen (agens) er ikke den som gjør noe galt, men den som står i posisjon til å tilgi. Den som søker tilgivelse er setningens objekt (patiens). Den som står i posisjon til å tilgi bør altså bli spurt av synderen om allernådigst å vise overbærenhet, f.eks. gjennom formuleringen "kan du unnskylde meg?", hvorpå denne kan nekte eller godta, avhengig av forbrytelsens grad og den fornærmedes magefølelse. Med formuleringen "unnskyld!", derimot, er det ikke så lett. Synderen ber ikke om noe, han krever. Han bruker et imperativ, også kjent som kommandoform. Imperativ er oppfordrende, krevende, desperat og uhøflig. Mor sier strengt "spis!" til drittungen som bare leker med grøten sin, og den kriminelle hvisker oppildnet "kom!" til sine kumpaner. De bryr seg ikke om høflighet - de skal være effektive.

Sorry (eller [sårri]): Verre enn verst

Men å be om unnskylding er, som å be om noe som helst av noen utenfor en ytterst presset situasjon, en ubehagelig affære for begge parter. Den ene krever noe av den andre, og den andre må enten godta å la seg "presse", eller konfrontere den som krever med en manglende vilje eller evne til å etterkomme ønsket. Derfor prøver vi mennesker å mildne angrepet våre spørsmål i praksis er gjennom å moderere forespørslene til våre medmennesker. Dette kan gjøres på ihvertfall to måter: den ene er å ikke stille spørsmålet, men istedenfor indikere at man ønsker at den andre skal ta initiativ til å dele. Slik får motparten større makt og frihet (eks.: man ønsker å be noen om å få komme på kaffebesøk, men ønsker ikke å spørre direkte. Istedenfor sier man kanskje "du baker en virkelig god fyrstekake, Tordis! (...) Vi må snart møtes igjen!", slik at Tordis kan velge å invitere på fyrstekake eller heller foreslå en tur i parken for å mate gamle damer), mens den andre måten er å formilde spørsmålet til det avsindige, gjerne ved å bruke mange modale verb (istedenfor å si "send smøret!" sier en høflig person "kan du sende meg smøret?" eller "kunne du sende meg smøret?" eller "du skulle ikke kunne sende meg smøret?" eller kanskje "du skulle ikke kunne tenke deg å ville sende meg smøret?" o.s.v., hvilket skaper en illusjon av valgfrihet og demonstrerer din ydmykhet).

Et imperativ er i den andre enden av skalaen. Det er alltid mye mas om at nordmenn er uhøflige, en påstand jeg i hovedsak er uenig i: for meg er høflighet og god folkeskikk en og samme ting, og god folkeskikk betyr at man møter ukjente situasjoner med ydmykhet, takker når man blir tilbudt noe og unngår å være for intens rundt vertskap, betjening eller andre mennesker man møter. Og nordmenn kan være ydmyke. Og nordmenn kan i all hovedsak takke. De kan også ønske butikkbetjening en fortsatt trivelig dag, en god sommer eller en god helg. De fleste takker etter min oppfatning for hjelp de får, for veksel og for kvittering. Hadde jeg hatt en krone for alle gangene noen har takket meg på jobb, ville jeg vært rik. Nordmenn takker. Det vi ikke gjør, er å moderere alt vi sier. På restauranten sier vi ikke "gi meg fisk", men vi sier heller ikke "jeg skulle kunne tenke meg å spise fisk idag, skulle du kunne skaffe meg et stykke? Tusen takk for at du er så elskverdig!". Nordmannen sier kanskje "jeg vil gjerne ha fisk". "Gjerne" modererer "vil" slik at viljen blir et intenst ønske, og jeg skulle gjerne sett den servitøren som synes dette er uhøflig. Eller, stryk det: jeg vil helst ikke møte vedkommende!

Poenget mitt er ihvertfall at vi etter beste evne unngår imperativ fordi det er en uhøflig og naken form som ikke tillater motparten å vurdere kravet på egenhånd - det er en kommando som kun brukes i nød eller ovenfra og ned. Og når vi ber en annen person om å tilgi et overtramp. Slik jeg ser det, er en slik blødme et prima eksempel på en situasjon hvor silkehansker og modalverb skal frem fra koster og skap og pusses til de skinner, men er det så lett?

Jeg har diskutert dette STOOORE problemet med et par kollegaer, og de forskjellige ordene/uttrykkene som knyttes til det å be om og få unnskyldning, er disse:

• "Om forlatelse" - man ber om forlatelse (tilgivelse, altså). Man er relativt høflig, men man innrømmer ingen skyld, og instruerer den fornærmede om å tilgi (dog er uttrykket sjarmerende gammelmodig!).
• "Unnskyld" - verstingen
• "Tilgi meg" - også en imperativ, kan gjøres bedre med et modalverb - f.eks. blir det ikke så ille om man sier "kan du noen gang tilgi meg?", fordi bruken av modalverb får "tilgi" til å endre status fra imperativ til infinitiv (altså bytting av både modus og tempus. Hadde bøyningsmorfemet for verbet vært forskjellig i disse tilfellene ville selvfølgelig dette blitt noe tydeligere...), og så fort imperativen er borte, mildnes uttrykket. Dermed er det et spørsmål istedenfor en anmodning!
• "(Jeg) beklager" - det beste alternativet, gjerne i kombinasjon med forrige alternativ ("Jeg beklager! Kan du tilgi meg?"). Uttrykker anger, som uansett må være det viktigste i en slik situasjon?

Så, hva sier dere? Skal vi gå inn for å ekskludere "unnskyld", og gjerne "om forlatelse", og fylle verden med beklagelser og bønner om tilgivelse?