Kjære telefonterrorist

Du ringer meg flere ganger i uken, fra tidlig formiddag til sen kveld. Du er ikke den samme hver gang, og du er sjelden i samme ærend. Noen ganger er du endatil en forhåndsinnspilt stemme som håper at jeg, som aldri har bedt om å bli oppringt, vil bruke en halvtime av fritiden min på noe firmaet bak oppringningen ikke ser verdien av å ansette et menneske for å gjøre. Du vil selge meg abonnementer, startpakker og prøver. Du vil at jeg skal si hva jeg mener om politikk, aviser, matpriser boligsalg og utdanning. Det er ikke måte på hva jeg skal gjøre for deg. Og vet du hva, kjære telefonterrorist? Det gjør ikke noe. Jeg kan la være å ta telefonen når dere ringer, og jeg kan si nei takk til å delta. Eller jeg kan si ja takk for å være samarbeidsvillig. Det er langt verre ting her i verden som fortjener langt mer vrede enn en skarve gnom som ringer kl. 19:30 og ber om velvilje.

Men kjære telefonterrorist, hvorfor må du innimellom være så brysk når du ringer? Hvorfor kan du ikke akseptere det faktum at DU bryter deg inn i MIN private sfære, at du er en GJEST hver gang du ringer? At du bør trå varsomt og opptre med respekt og ydmykhet, slik du gjør når du blir bedt inn i fremmedmanns hjem?
Jeg har ikke gjort deg noe, jeg har ikke bedt deg ringe. Jeg har bare åpnet døren og spurt hvorfor du sto utenfor og ringte på. Jeg har ikke oppsøkt deg på din arbeidsplass med et tusentalls spørsmål. Jeg vil egentlig bare være i fred.
Likevel turer du så ofte frem, enten ekstremt personlig og vennlig eller totalt uinteressert. Du gir en god dag i at jeg forsøker å stanse ordflommen. At jeg forsøker å stille et spørsmål eller avbryte samtalen. Du vil fortelle meg om et tilbud. Om du vil stille meg en haug med spørsmål, er det jo greit nok. Enten vil jeg svare, eller så vil jeg ikke. Vi utveksler høflighetsfraser og legger på. Men når du vil selge meg noe, er historien en helt annen. Da skal du lire av deg et kjøpsargument som er langt som et vondt år og som i tillegg helt åpenbart leses opp fra et manus, og jeg skal lytte. Men som regel vil jeg ikke lytte, fordi jeg ikke vil kjøpe. Jeg vet at jeg abonnerte på Det Nye en gang i fordums tid, og jeg vet at jeg kan gå inn på nettsidene deres og tegne et nytt abonnement dersom jeg plutselig skulle bli ekstremt jentete. Men faktum er at jeg heller vil gi pengene mine til Redd Barna enn til et magasin som synes å mene at utseendet er alt, og derfor er jeg heller ikke interessert i å la deg verbalt trepanere skallen min i et kvarter. Da synes jeg det hadde vært mye mer sympatisk av deg, kjære telefonterrorist, å innlede med en redegjørelse av samtalens hensikt ("jeg vil gjerne fortelle deg om et tilbud vi har på tjenesten X, kan det være interessant for deg?"), hvorpå jeg står fritt til å avslå og avslutte samtalen, eller vise interesse og la deg dure videre. Det handler om å ha muligheten til å velge.

For et par uker siden ringte du angående en markedsundersøkelse. Jeg hadde noen minutter til rådighet, og svarte lydig og presist. Da vi var ved veis ende, ba du om e-postadressen min, slik at du kunne sende meg informasjon om et webpanel jeg kunne bli medlem i. Problemet var at jeg allerede var medlem. Noe jeg informerte om. Men hun ville fremdeles ha e-postadressen min. Jeg gjentok at det ikke var noe poeng å sende meg informasjon om denne ordningen, ettersom jeg allerede var medlem, men at jeg ikke visste hvilken av mine utallige e-postadresser jeg hadde oppgitt sist. Du ble sur. Du ble amper. Du ville ha e-postadressen min, slik at du kunne verve meg til noe jeg allerede var medlem av. Kjære, gale telefonterrorist: det er jo helt irrasjonelt! Hvorfor kunne vi ikke skilles som venner? Jeg vil så gjerne forstå, men logikk og forklaringer er bedre skyts i den forbindelse enn å ampert messe at du trenger e-postadressen min. Hvorfor?

Idag ringte du igjen. Du ville selge meg et gaveabonnement på Historie fordi jeg tidligere har abonnert på Illustrert Vitenskap. Faktum er at jeg har abonnert på Historie også, mens jeg fremdeles gikk på bachelorprogrammet i historie ved UiO, og jeg lot meg ikke sjarmere. Hvilket er grunnen til at jeg avsluttet abonnementet relativt raskt. Du spurte ikke om jeg hadde tid eller om jeg var interessert i å høre om dette jubileumstilbudet. Du begynte istedenfor å legge ut om noen fantastiske, japanske kokkekniver jeg ville få dersom jeg sa ja til tilbudet i et forrykende tempo, og ettersom jeg ikke var det minste interessert i hverken kniver eller blader, forsøkte jeg å avbryte. Da jeg endelig fikk forklart at jeg ikke var interessert, var svaret et direkte spydig "så du er ikke interessert i historie?!". I mitt stille stund lurte jeg på når det ble pålagt ved lov å være interessert i fortiden. Ikke for det, jeg er veldig historieinteressert. Jeg foretrekker imidlertid å finne informasjon gjennom denne vidunderlige tingen vi kaller Internett. Men det er jo ikke poenget. Poenget er at det var utrolig uhøflig å møte meg på denne måten. Det er nå faktisk min fulle rett å være uinteressert i et tilbud jeg aldri har vist interesse for. Men du, kjære telefonterrorist, ville ikke la deg stoppe av at en idiot som jeg. I en anklagende tone forsøkte du å tvinge meg til å høre resten av den selgende teksten du skulle lese opp. Jeg var ikke interessert. "Men du får japanske kokkekniver!" argumenterte du. Jeg har allerede kniver nok til kjøkkenet jeg ikke har, og av dem er syv japanske kokkekniver. Behovet mitt er mer enn mettet. Du begynte på noe jeg antar var et motangrep om alternative velkomstpremier (kanskje ville du tilbudt meg en GPS-sporer identisk med den som ligger foran meg på datapulten, og som, foruten å ha en kvalitetsfølelse som ikke ligner grisen, ikke engang virker (dog er den veldig lett, så det er jo noen fordeler ved den...)...?), men nok en gang avbrøt jeg. Jeg var ikke interessert. Du ble åpenbart sur, men lot meg avslutte samtalen uten flere verbale angrep.

Jeg satt imidlertid igjen ganske forvirret. For faktum er, kjære telefonterrorist, at jeg ikke er en kunde. Jeg har aldri bedt deg om å gi meg et tilbud. Jeg har aldri bedt om din oppmerksomhet. Jeg er et offer. Jeg er endatil et svært hensynsfullt offer, for istedenfor å brøle til deg, legge på eller late som om jeg er interessert i en halvtime for så å la deg sitte der uten et salg, avbrøt jeg høflig. Du burde takket, ikke gått til angrep!

Og til neste gang: hopp over nummeret mitt på listen. Ring Gabrielle istedenfor, hun er så desperat etter innkommende anrop at hun muligens vil takke ja til knivsett og blader!