Adinas lykkes smed

Da bomben smalt  i regjeringskvartalet ifjor, satt jeg på balkongen med grå maling og metervis med lister. Da var jeg omtrent midtveis i et stort prosjekt som hadde medført megen frustrasjon og mangfoldige arbeidstimer. August nærmet seg, og dermed også dagen da vi skulle ta turen til Sandefjord og hente verdens nydeligste lille kattunge, og vi ville sørge for at hun, som tross alt skulle være innekatt, skulle få litt luft, sol og varme på balkongen. Katter er, som kjent, ivrige klatrere, og de er visst ikke helt borte når det gjelder ramling heller, og vi fryktet selvfølelig at hun i et ubevoktet øyeblikk skulle deise fire etasjer ned og slå seg fordervet. Balkongen er innglasset, så det er ikke noe problem å lukke henne inne, men på sommeren er det jo best å skyve vinduene til side og få luft, og da er risikoen der igjen. Vi fant derfor ut at vi måtte finne en måte å dekke til vinduene på, og det var lettere sagt enn gjort: borettslaget vårt forbyr nemlig skjemmende ting på balkongene, såsom paraboler, gardiner, ting som blinker (antar jeg) og annet som kan ødelegge helhetsinntrykket når man ser mot en av blokkene. Da kan man vanskelig dekke balkongen i kattesikringsnett og late som om det er usynlig. I tillegg er balkongen utelukkende laget av glass og metall, og det er ulovlig å bore/spikre i eller modifisere konstruksjonen. Så om vi skulle skjerme katten, måtte vi altså ha noe som var usynlig og som fløt i løse lufta. Men slikt vokser som kjent ikke på trær...

Og det var da jeg fikk min glimrende idé! Balkongen har tre vinduer i front, og hvert vindu har en mørkegrå ramme. Mellom vinduskarmen og veggen på hver side, går en skråstilt metallist. Ettersom løsningen ikke kunne være permanent, måtte den kunne rulles eller foldes sammen. Tre vinduer kunne harmonere med en treleddet konstruksjon! Og det ble det: tre jevnstore rammer, malt i samme farge som vindskarmene, hengslet sammen til et langt rektangel. I begge kortendene ble det festet et treemne med nedsenkede neodymmagneter som med letthet lot seg feste i metallistene utenfor vinduene, og rammene ble kledd med hønsenetting.
Ettersom alle mine prosjekter faller litt i kvalitet et sted mellom idé og fullførelse, ble skjermen litt ustabil og skakk, men den gjør det den skal: holder katten inne uten å være til sjenanse for andre!

Og om noen stusser litt over at jeg skryter av dette et halvt år senere, er forklaringen denne: etter at Adina ble en del av familien, var sommeren i praksis over, og det var ikke aktuelt å være på balkongen med vinduene åpne, men idag, 1. mai, skinner solen, og Adina har ligget ute og storkost seg slik bare en katt kan gjøre! :-)