Genusfrustrasjoner

Jeg mistenker at jeg er over gjennomsnittet interessert i genus. Jeg mistenker at interessen ble vekket da jeg som liten stusset over at det var en mann, en gutt, ei jente og en dame/kvinne/pike. Jeg syntes, foruten at det var for mange ord som betegnet kvinnekjønnet, var helt forferdelig at kvinner skulle være hannkjønn. Den gang kjente jeg ikke til distinksjonen mellom genus og sexus, altså grammatikalsk kjønn og fysisk kjønn, som f.eks. gjør at en russisk gutt ved navn Aleksandr betegnes som "on" også når man bruker diminutivsformen Sasja, som er et hunnkjønnsord. Om Sasja er Aleksandra istedenfor, er det samsvar mellom genus og sexus, og formen "ona" brukes istedenfor.

Men forvirringen var i min barndom ikke tilknyttet russisk, men norsk, mer spesifikt standard østnorsk og de to underartene huring og groruddøl. Huring er rimelig likt språket på Oslos østkant, foruten noen få ord, som elg/æLj (L=tykk l-lyd), helg/hæLj og stigen/stegan, samt en generell forkjærlighet for tykk l-lyd. Genus er det imidlertid ingen forvirring rundt, så jeg var helt på linje med mine jevnaldrende der, hvilket ville si at vi sperret opp øynene dersom noen sa klokken eller saften. Samtidig var nok de fleste av oss usikre på hva vi skulle gjøre med ord som f.eks. bok: en bok - boka. Det var mange andre, lignende eksempler på at vi ombestemte oss midt mellom ubestemt og bestemt form. Det var tidvis svært forvirrende, og slik sett var det godt å ha nøytrumsordene. De forble ukjønnede, uansett hva slags tull resten bedrev.

Årsaken til denne forvirringen ligger nok primært i det danske språks påvirkning på norsk, og kanhende er også svenskene delvis skyldige (svenskene har vel automatisk skylden for alt?). Danskene har nemlig, i likhet med söta bror, utrum (felleskjønn) og nøytrum som sine eneste genera. Det vil si at hunnkjønn er blitt absorbert av hannkjønn, som en slags motsatt dyphavsmarulk. Femininum taper altså terreng også i Norge, og da spesielt i Oslo, som vi jo alle vet er en pøl av laster og syndighet, hvilket fører til at barn vokser opp uten å kunne bruke femininum riktig. Jeg er en stor tilhenger av utvikling, forutsatt at utviklingen går i riktig retning, og som alle andre har jeg selvfølgelig monopol på sannheten, og absorbering av femininum er hverken veien, sannheten eller livet. Synes jeg. Men i min naivitet trodde jeg at grensene for hva som var femininum og hva som var maskulinum i bunn og grunn var ganske faste. Hane var alltid maskulinum, høne var egentlig femininum. Uansett hva hane følte om sin manglende fleksibilitet, ville han alltid være en hane, aldri ei hane.

Jeg tok selvfølgelig feil. For det finnes folk fra det sentrale østland som i fullt alvor sier skola (jeg sier forøvrig "sko-orn"), noe som for meg er omtrent like absurd som å si ei bil - bila. Hittil har jeg ikke funnet noen som kan fortelle at alle sier skola der de kommer fra, men det skyldes nok delvis at jeg ikke våger å spørre hver gang. For språk er jo noe som er svært viktig for oss, og jeg tror de fleste, i det minste alle som på et tidspunkt har fått det påpekt at de snakker "feil" av noen som mener de sitter inne med fasiten over det norske talespråk, lett tar seg nær av andres kommentarer til uttale, ordvalg eller bøyning. En kommentar rettet mot ordene viser at den andre parten lytter til hvordan du sier det du sier, og ikke hva du faktisk prøver å formidle, og man kan føle seg som en kuriositet istedenfor som en samtalepartner. Og det er selvfølgelig problematisk. Men vi kan ikke la være å snakke om språket av den grunn. Om måten vi formidlet ting på utelukkende var basert på klar meningsutveksling, ville vi sagt "gi meg smøret", ikke "kunne du være så snill og sende smøret?" uavhengig av om vi satt til bords med en bror eller en statsminister.

Men tilbake til genus. For etter å ha innsett at grensene mellom femininum og maskulinum kan gå andre steder enn der jeg trodde de gikk, tok det ikke så lang tid før jeg innså at jeg hadde begått en bommert. Og jeg hater bommerter. Spesielt språklige. Jeg trodde nemlig at grensen mellom femininum/maskulinum/utrum og nøytrum var absolutte.Jeg trodde med andre ord på kjønnsskifte, men ikke på evnukker. Men joda, noen ord blir innimellom gjeldet og betraktet som nøytrum selv om de er maskulinum!
To eksempler på dette er appelsin og kompliment. Min mor (og hennes mor) sier konsekvent "et appelsin". For dem er det helt naturlig, for meg er det absurd. Og ordbøkene er enige med meg. Appelsin er maskulinum. Jeg gjorde derfor et lite eksperiment ved hjelp av google - jeg brukte søkestrengen " appelsin" og noterte antallet treff. Av en eller annen grunn gir ikke google informasjon om antall treff dersom man begrenser seg til et bestemt språk, så en viss feilmargin må vi regne med. For appelsinens del viste det seg at 1 % av treffene var nøytrum, hvilket i det minste viser at moren min ikke er alene. Det som var mer overraskende, var at 38 % av stemmene gikk til femininum! Resten gikk til min kandidat, maskulinum. Nå er appelsin et fremmedord, og det gjelder også den andre evnukken, kompliment. Her har også jeg syndet - jeg synes komplimentet høres mye riktigere ut enn komplimenten, men jeg tok ikke mindre feil av den grunn... Det er dog trøst i at 69% av treffene på google er enige med meg om at det er "et kompliment". Dog snur det seg drastisk når det er snakk om bestemt form - da er det plutselig bare 33% av "komplimentet". Underlig!

Men hvorfor heter det "en kompliment"?
Ad fontes! Kompliment ble født i latin, gikk i bleier i vulgærlatinen, tilbrakte barndommen i italiensk og gjennomlevde tenårene i fransk, om vi skal tro wiktionary. Det må ha kommet direkte til norsk fra fransk, ettersom vi uttaler det på fransk manèr. Et søk på ordnett etter *ment gir 184 treff i norsk ordbok der 79 er grunnord, og av disse er 74 substantiver. Av en eller annen grunn var akkompagnement og kompliment utelatt, så vi slenger med de to, ettersom det står i nevnte ordbok (litt merkelig søkefunksjon?). 76 ord, altså.
Endelsen -ment uttales som -mang i 33 av ordene, så da fokuserer vi på disse. Samtlige, foruten nettopp kompliment, er nøytrumsord. HVORFOR?!

Jeg synes virkelig det burde være "et kompliment" - det strider imot enhver (synlig) logikk at det skal være maskulinum, og logikk er bra for oss, omtrent som fiber. Men inntil nordmenn kollektivt bestemmer seg for å ta feil, skal jeg gjøre mitt ytterste for å takke for komplimenten, uansett hvor ravn ruskende galt det virker.

Hvem er med meg?