Pervertert fiolinfrykt

Jeg er veldig glad i såkalte mondegreener, altså feilhøringer. Både fordi jeg hører mye feil (det er hverken fordi jeg prøver å høre feil eller fordi jeg har gjengrodde ører/dårlig hørsel, det skyldes bare at jeg sliter med å skille ut stemmer fra bakgrunnsstøy når den som snakker er såpass langt unna at jeg må konsentrere meg for å høre hva som blir sagt), og fordi jeg elsker å leke med språk. Det er derfor et lite høydepunkt for meg hver gang jeg hører feil i en sang. Eller, egentlig kommer høydepunktet når jeg innser at jeg har tatt feil. Som når Bon Jovi synger "Like Frankie said I did it my way", og jeg var sikker på at han sang "like Frankenstein I did it my way", eller når Chris Rea synger at "the perverted fear of violence chokes the smile on every face", og jeg trodde det var snakk om "the perverted fear of violins". Slike feilhøringer er litt som drømmer - de vrir virkeligheten til det ugjenkjennelige og tvinger deg til å akseptere det du observerer. Og da er pervertert fiolinfrykt og frankensteinsk selvsikkerhet like sannsynlig som bussturer til Stryn/navnløs-muslimsk-ekssovietrepublikk-der-barna-kun-lærer-å-snakke-på-rim-i-skolen-og-de-produserer-brennvinsflasker-som-kan-snus-opp-ned-og-fungere-som-kjele med medfølgende observasjon av langbent mårhund.

Listen over homonymer med ulik genus er forøvrig herved oppdatert med de tre ordene bank, krakk og prikk. Yay!