Om møkkamenn, kjeks og frekkhet

Det finnes viktige ting man kan blogge om. Krig. Fred. Religion. Også politikk og sånt, da.
Det finnes også særdeles uviktige ting man kan blogge om, som for eksempel sangtekster som ikke henger på greip. Så da er det naturligvis det jeg skal gjøre - nå skal jeg fortelle, og du skal høre på!

Og ja, jeg skal nå ta på meg mine semielitistiske drittstøvler, så bær over med meg.

Møkkamann?

For noen år siden ble mitt hjerte fylt av irritasjon hver gang "Møkkamann" ble spilt på radioen. Ikke fordi det var noe galt med melodien, men fordi det var noe alvorlig feil med teksten.
Det begynner i første vers: "Langt inni skauen ja så bor det". Det er ikke feil, men det er en dårlig start. Uansett om en tekst skal passe til en melodi eller følge reglene for (la oss si) en sonett, så må antallet stavelser og vekslingen fra tung og lett passe inn. Om du må legge inn ekstra stavelser ("det var he-elt fint") eller meningsløse ord, så har du gjort et dårlig arbeid. Tilbake til tegnebordet!

Og sangen er full av fyllordene "ja" og "så". Men la oss tilgi guttene i Plumbo dette. Eller, dere kan. Jeg vil ikke fordi jeg er trassig og en smule barnslig. Men sangen har større problemer enn som så.
For det første, er det hverken etablert hvem "vi" er, eller hvem Møkkamannen er. Om "Møkkamannen" hadde vært en etablert figur i norsk folketro, kunne han naturligvis fått herje i en sang uten å måtte forklares. Men Møkkamannen er ikke nøkken eller draugen. Møkkamannen er en fraskilt fyr som bor alene nord i skogen (en skog som har en tind, faktisk. Vanligvis er det bare fjell som har tinder). Folk i bygda forstår når han er ute fordi de hører at han spiller fløyte, og fordi nordavinden tar med seg lukta (flår gjør den visst også. Meg bekjent er "flå" et transitivt verb som fungerer særdeles dårlig uten noe objekt - "Ole flår" fungerer uhyre mye dårligere enn "Ole flår favorittsofaen sin". I tillegg til at det forutsetter at huden, direkte eller i overført betydning, trekkes av noe. Men for at dette skal fungere, trenger vi et forbasket objekt...). Om noe, så høres Møkkamannen her ut som en ustelt, halvgammel eremitt som er så imot normalt kroppstell at lukten bærer over usannsynlige avstander.

Jeg skjelver i buksene.

Nei, egentlig ikke. Men det gjør jo tydeligvis befolkningen (som sitter rundt et bord). Og spørsmålet er da: Hva er det de frykter? Fortelleren har allerede avslørt at Møkkamannen aldri er nede i bygda. Lukter han så vondt at folk dåner?
Jeg har nær tilknytning til Tofte (i Hurum), og inntil nylig hadde de en cellulosefabrikk der som produserte en fascinerende odør som vel var på høyde med Mosselukta. Jeg er godt kjent med konseptet "Nå skal det være godt å få luftet litt før man går til sengs! [åpner vindu på vid gap, strekker seg ut og tar et dypt åndedrag] Mmm! Hmpf! Iuch. Æææh! Eufs. Hrmpf. Ekh [lukker vinduet brennkvikt]." Og i likhet med de fleste andre, har jeg opplevd å stå for nærme noen som antageligvis ikke har vasket seg eller klærne sine siden før tusenårsskiftet. Det lukter ikke godt. Men jeg har aldri sett noe behov for å låse meg inne når det er vond lukt i nærheten. Gå min vei eller lukke vindu/dør? Absolutt. Men vond lukt er altså ikke kjent for å åpne dører. Varme hveteboller og et vinnende smil, derimot, de kan åpne dører. Så pass dere!

Vi vet altså ikke hvem Møkkamannen er, om han er overnaturlig eller bare patetisk, og heller ikke hvorfor folk i bygda er redde for ham. Men vi vet at han var gift og at kona forlot ham (var det lukten som førte til at hun fant en annen, eller begynte han å lukte fordi ingen lenger tvang ham til å bade?). Det vet vi fordi Plumbo synger at han bodde i et lite hus med sin kjære inntil hun forlot ham. Og da er mitt spørsmål, og kilden til brorparten av min frustrasjon:
Hvordan i svarte granskauen kan de oppgi at han hadde en kone, samtidig som de i hvert eneste refreng (og det er mange av dem!) understreker at hun er ren fantasi?

Det henger absolutt ikke på greip!

Så kan man naturligvis påpeke at dette ikke er en sang som er skrevet for å tilfredsstille pedantiske litteraturvitere, og at hovedsaken er at det er en fin melodi. Og jeg kan være enig i at melodien er fin. Jeg liker fløytespill, og jeg liker stemmen på vokalisten i gruppa. Nå som mokkamann-saken er død og begravet og vi slapp å bli representert av dem i ESC for et par-tre år siden, er jeg totalt likegyldig til hva de foretar seg, og ønsker dem intet vondt. Men jeg skulle ønske P4 kunne slutte å spille deres største hit.

Frekkas?

Jeg tror det var Jan Eggum som en gang sa noe om at de som har noe å si, skriver på norsk, og at de som ikke har noe å si, skriver på engelsk. For de som har engelsk som morsmål er det imidlertid langt vanskeligere å gjemme makkverket sitt. Det er nok derfor det finnes fine lister med verdens mest meningsløse formuleringer av kjente, angloamerikanske grupper, og en gjenganger er  REMs "leaving was never my proud". Det fremstår som en klassisk mondegreener, men er visst ikke det. Men jeg tilgir gjerne REM denne lille rariteten. De vet tross alt hva de driver med. Istedenfor vil jeg gjerne gå i strupen på Magic!, som har lansert en real landeplage ved navn"Rude".

Sangen er skrevet fra en mann til en annen - mer spesifikt fra frier til kjærestens far. Frieren pynter seg og drar til denne faren for å be om hans datters hånd. Faren sier nei. Frieren anklager faren for å være frekk, og opplyser deretter om at han kommer til å gifte seg med henne uansett.

Min første innvending er mot dette å be om sin kjæres hånd. Om jeg vil ha en kjeks og du har en hel pakke, spør jeg naturligvis deg fordi du eier kjeksen. Det er rett og rimelig. Det er din kjeks, og kjeksen kan hverken ta egne avgjørelser eller ytre seg. Dette er et viktig skille mellom mennesker og bakverk, og i et moderne, opplyst samfunn (inkludert Canada) trodde jeg at det var bred enighet om at en kvinnes far ikke har mandat til å gi bort datteren sin til den han måtte ønske. Jeg ser naturligvis at det kan være hyggelig å snakke med hennes foreldre og opplyse om at man har planer om å fri, Men selv om man bare spør for å være hyggelig, så umyndiggjør man den man elsker ved å spørre hennes "eier," og hva gjør man når faren, som i denne sangen, sier nei?
Vel, i Magic! er det tydeligvis naturlig å gi blanke i hva faren egentlig mener. De respekterer altså hverken den unge damen eller hennes far. I tillegg beskylder de altså faren for å være frekk.
Tilbake til kjekspakken:

- Kan jeg få en kjeks?
* Nei, de er bare mine
- Du er så forbasket frekk!
* ...?
- Jeg tar en likevel, jeg, tenk. Dust!

La oss gjøre en ting klart: det er ikke frekt å si nei, men det er veldig frekt å forsyne seg etter at man har fått et nei. I noen situasjoner kalles det voldtekt, i andre kalles det tyveri. I atter andre, mindre graverende situasjoner, kalles det å være inni granskauen frekk.

Absurd teori er absurd.

Så når du er inn granskauen frekk, og kan beskrives som generelt drittal, så er du kanskje en møkkamann? Kan det rett og slett hende at Magic!, som åpenbart mener seg magiske, skriver om den samme personen som Plumbo?

Kan vi se for oss at hovedpersonen, en illeluktende fløytespiller i findress, ble avvist av sin kommende svigerfar, reiste til skogs med sin utkårede og snart fikk henne til å innse at en fyr som ser på deg som en eiendel (som  han attpåtil har stjålet) ikke var noe å samle på. Hun forlot ham, og han ble redusert til en skitten, ekkel fyr som brukte resten av sine dager til å være et nettroll og en naboplager?

Ja, der tror jeg vi har det. To sanger, en Møkkamann og en møkka lei  Renate.