En øvelse i havregrøt

Det er mange ting som man tror er vanskelig, men som viser seg å være det motsatte, mens andre ting som skal være enkle, kan være så forbasket vanskelig. Som f.eks. det å koke seg en porsjon havregrøt.

Jeg har spist havregrøt hele livet. Havregrøt med melk og plommesyltetøy, havregrøt laget på solbærsaft og vann, havregrøt med smør, sukker og kanel. For et års tid siden begynte jeg å koke min egen grøt i kjele, og begynte å kjøpe den lettkokte varianten av steel cut-havre (såkalt "instant"). Etter å ha fulgt oppskriften på pakken og endt opp med noe som minnet mistenkelig om couscous, endte jeg opp med blandingsforholdet 1 del gryn til 1 del melk og 2 deler vann. Det ble perfekt. Supert med hakkede mandler og litt honning, men også godt bart.

Så flyttet jeg for meg selv, og ble akutt lat. Jeg ville lage grøt i mikrobølgeovnen.
Og det har jeg gjort i over en måned nå, og fremdeles er det en vanskelig og tidkrevende øvelse. Gryn og væske blandes, og herligheten settes i ovnen. Kok på full guffe i 2-3 minutter, står det. Som sagt, så gjort. Halvparten av gangene koker det over etter 2 minutter, slik at det er mer grøt utenfor bollen enn oppi. Den andre halvparten har ikke melken begynt å tykne engang, og eksplosjonen kommer først etter 5-6 minutter. Det er til å bli gal av!

Så jeg står der, parat. Stirrer ned og kaster stjålne blikk inn i ovnen fordi noen en gang sa til meg at du kan bli skadet av å stirre inn i mikrobølgeovner (skeptikeren Renate har tatt dette for god fisk uten å sjekke kildene, og skammer seg. Heretter blir det nitid stirring). Omtrent som på T-banen, fordi man hverken vil se på folk eller ut av vinduet, fordi noen kan tro at du stirrer på ditt eget speilbilde. Så bobler det opp, og jeg må så ninjaaktig som jeg kan slenge opp døren og stoppe kokingen før det blir vulkanutbrudd der inne. Så lukkes døren, og prosessen gjentas. Og gjentas. Og gjentas.

Det har slått meg at jeg bruker mer tid på å stå parat foran en mikrobølgeovn enn jeg ville brukt om jeg kokte grøten min i kjele, og med tanke på det sykelige fokuset jeg må ha på selve prosessen, ville jeg nok i praksis tjent på å finne frem en kjele. Men det er for sent, jeg er blitt besatt av å finne veien til den Perfekte Skål Havregrøt. Amen.