Dersom du er drektig (eller gravid - det kommer litt an på artstilhørighet), ser du nok helst at det du bærer på kommer seg ut og begynner å gå på egne bein. Og det er litt sånn med blogginnlegg også. Du ruger på dem, skriver på dem og prøver å dyrke frem noe verdifullt og vakkert som kan bringe deg og omverdenen glede. Men noen ganger blir det ikke noe av. Noen ganger går du med en idé som aldri riktig lar seg formulere, eller du begynner på noe som ikke lar seg fullføre.Noen ganger blir det litt som med den chilenske damen som gikk rundt med et forsteinet foster i magen i 60 år, og det føles nesten fysisk vondt at du ikke har fått ut innlegget. Men det er for sent, og du må akseptere at det er dødt.
For mange innleggstemaer er ferskvare, og når det har gått et bestemt antall dager, uker eller måneder, har du glemt poenget, eller temaet har mistet sin relevans. Dette er ganske traumatisk, for innlegget ville jo ut, og hver gang du går inn i administrasjonspanelet for bloggen, lyser "utkast"-markøren mot deg. Faktisk er 27 % av innleggene jeg har skrevet kun utkast, noen lange, noen korte, noen vittige, noen ikke fullt så vittige. Og de har titler som "Negleroten til alt ondt", "Veskebalanse" og "Hyacinthkomplekset". Og "Jeg vil ha en tasmansk pungulv" (ja, det vil jeg, men hva slags tittel skal det liksom være?). Men hvorfor får jeg ikke bare ut fingeren? Hvorfor fullfører jeg ikke det jeg har påbegynt?
I 73 % av tilfellene gjør jeg jo nettopp det. Jeg fullfører og publiserer. Så det er jo åpenbart at jeg kan fullføre. Så hva er da problemet?
Gid jeg visste det!
En del av dem er naturligvis bare fascinerende uinteressante. Gjennomganger av prosjekter, for eksempel. Jeg hadde ikke giddet å lese dem selv. Noen er ikke så verst, men ettersom prosjektet ble lagt på is eller bildedokumentasjon mangler, kan de ikke fullføres. Andre er veldig kryptiske, med formuleringer av typen "Oda ønsket seg et innlegg som ikke handlet om netthandel og mva., så da får jeg skrive litt om noe annet som engasjerer meg, nemlig neser." Og det var det. Nå har jeg riktignok mye å si om neser, men hva i all verden var det dette innlegget skulle handle om? Hva var det som fikk meg til å stanse skrivingen akkurat der, før jeg hadde noe som helst å vende tilbake til?
 |
| Nesevisa |
Jeg har endatil skrevet innlegg om utkast tidligere - som har forblitt utkast, ironisk nok. Og jeg har skrevet innleggsstubber som dette:
"Hvorfor er det slik at unyttig språkkompetanse fester seg til hjernen med noe som ligner mistenkelig mye på superlim? Dette er noe jeg har lurt på i flere år. Jeg ville nemlig gjerne vært i stand til å telle til ti på russisk uten å rote det til med en polsk femmer eller nier, eller vært fullstendig komfortabel med at verbene i øst har aspekter. Istedenfor kan jeg lire av meg setninger som "den vakre melonen fungerer ikke" og "Jeg jobber ikke i bank". Og jeg er selvfølgelig glad for å ha et par setninger på lager, men jeg skulle ønske de var litt mer anvendelige. Men selvfølgelig, jeg kan moderere dem litt. Særlig den første. Det kan godt være en bil eller en hytte som ikke fungerer, og melonen kan være stor, liten, gammel, grønn eller blå. Men ingen av delene ville hjulpet meg med å kuppe makten fra Putin.Og det samme gjelder i og for seg latin og fransk også. Jeg kan nok til å bruke en ordbok og finne ut hvordan jeg skal si noe eller hva noe betyr, men om jeg er helt på egenhånd, vil nok de eneste tingene jeg kan bidra med være gullkorn som "Gaius går gjennom døren", "Marcus peker og sier 'hold ulla di' ", eller "her er en tidevannsdrevet fabrikk" og "Trærne elsker tøflene sine""
Dette utkastet skrev jeg for to år siden, og selvfølgelig, både "Gaius per ianuam intrat", "Marcus cum digito monstrat et dicit 'tene te pensum'", "Voici, une usine maremotrice" og "des arbres aiment leurs pantoufles" sitter som et skudd. Det samme gjør de på den tiden relativt ferske "Krasivaja arbuz ne rabotaet" og "ja nje rabotajo v banke". Pokkers hukommelse!
I august ifjor skrev jeg et utkast om hvor lenge det var siden jeg sist hadde publisert et innlegg. Igjen, hvilken ironi!
Samtidig stikker det litt når jeg leser enkelte av utkastene, fordi de beskriver vonde følelser og vonde opplevelser jeg ikke hadde tid eller energi til å formulere ferdig og legge ut. Det har mye å gjøre med at det er mye tyngre å dele vonde ting enn gode ting, selv om jeg selv synes jeg har vært ganske ærlig om de ordentlig vonde tingene som har preget livet mitt siden jeg begynte å blogge, som f.eks. tapet av Oscar (hunden min som måtte avlives i 2010) og sinnet og sorgen som satt igjen i lang tid etterpå. Men faktum er likevel at jeg ikke liker å skrive om det negative. Jeg kan gjerne snakke om det, men skriving krever dveling, og det kan fort fremstå som noe annet enn hva det var ment som. Som utkastet som handlet om hvordan jeg for to år siden opplevde å gang på gang bli latterliggjort av kunders barn mens jeg jobbet i butikk. Det gjør vondt å lese om hvordan jeg måtte tåle at barn som egentlig var store nok til å vite bedre løp rundt meg og kommenterte at jeg var tjukk mens foreldrene, som helt fint hørte hva som ble sagt, ignorerte det mens de fikk hjelp av meg.
Slike opplevelser gjør noe med deg, fordi det viser hvordan enkelte, i dette tilfellet foreldrene til de små snørrapene, betraktet meg som et undermenneske som ikke fortjente å bli behandlet med et minimum av respekt. Men det blir ikke morsomme innlegg av slikt. Det blir veldig fort litt sutrete, og selv om hensikten med teksten var å på en vittig måte kritisere enkelte foreldres manglende vilje til å oppdra ungene sine, så jeg selv at mine selvopplevde eksempler fort ville kunne fremstå som sutrete eller sympatikrevende. Og dermed ble det med utkastet.
Det er i grunnen litt vanskelig med balanse av positivt og negativt, og det er kanskje derfor de fleste av innleggene er såpass nøytrale - jeg har aldri ønsket meg en sutreblogg, men heller ikke en skryteblogg. Jeg ønsker ikke at mine lesere skal tro at jeg har (eller ønsker å skape illusjon av at jeg har) verdens verste eller mest vidunderlige liv. Nei, jeg foretrekker de små høydepunkt og de små nedturer, de er trygge tema. Også krig og fred og religion og politikk og sånt, da.
Og sånn for ordens skyld: jeg har nå luket ut de fleste utgåtte innleggene, og nå er utkastprosenten på under 10 - det er jo nesten akseptabelt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar