Stolthet og fordon?

Stolthet er et litt vanskelig konsept. På den ene siden er det helt greit at foreldre forteller sine barn at de er stolte over barnets prestasjoner, eller at et medlem av Klanen er stolt over lagets seier over et eller annet annet lag. Men stoltheten over egne barn, eller stoltheten man føler over sine egne prestasjoner, den skal man ikke dele med andre, for da blir det skryt. Og for ordens skyld finnes det jo to typer stolthet - den typen jeg akkurat beskrev, og den som er mer et karaktertrekk enn en følelse. En slags iboende kvalitet som har litt til felles med egenrådighet, litt med selvgodhet, litt med stahet og litt med ubøyelighet. Og det er visst heller ikke bra. Nå er det naturligvis et slektskap mellom det å føle stolthet og det å være en stolt person. Begge deler handler om å være tilfreds med, og å ha tro på det man er stolt av - enten det er en selv eller en annen. Men hvorfor er det feil?
Jeg er innforstått med at man ikke skal skryte av seg selv eller sitt, det sier seg på en måte selv, men hva er galt med å føle en dyp, indre glede over at man har fått til noe?

Det er kanskje greit å påpeke at dette innlegget er blitt trigget av min noe sene inntreden i Instagrams verden. Og Instagram er et sted for stolthet og glede over de små tingene. Ting man har laget, mat man har tilberedt, barn og kjærester, dyr, naturopplevelser - alt som gjør livet godt og spennende. Men skryter vi ikke når vi deler gleden vår?

Jo, får vi høre. delingskulturen på Internett er, om man ser bort fra videoer av katter, i stor grad dominert av vårt ønske om å dele egen vellykkethet. Før var selvskrytet begrenset til hva man hadde råd til av utvendige statussymboler, prat under vennemiddager og grufulle julebrev til folk man ikke pratet med i løpet av året og heller ikke gadd å skrive et personlig kort til, nå er det overalt hele tiden.

Og jeg synes dette er vanskelig. For hva kan jeg egentlig dele, uten at det fremstår som skrytete? Alt blir jo skryt om man ser lenge nok på det. Kattene mine? Se hvor pene dyr jeg har (skryt), se hvor harmoniske de er (skryt), se hvor god smak jeg har i katter (skryt). Turen jeg har gått? Se hvor langt jeg gikk, jeg er åpenbart sprek (skryt). Middagen min? Se hvor spennende/god/pen mat jeg lager (skryt). Bursdagsgaven jeg fikk? Se hvor gavmilde familiemedlemmer jeg har (skryt), se hvor fine ting jeg har (skryt). Opplevelsen jeg delte med venner? Se hvor mange venner jeg har (skryt), se hvor mye gøy vi gjør (skryt). Også videre. At intensjonen ikke er å skryte, blir mindre viktig.

Og dette med hva man kan skryte av, er litt ullent. Og ettersom jeg er en tilhenger av regler og klare sannheter, prøver jeg å dissekere dette med hva det er lov å være stolt over, og hva man kan skryte av.

Alle er enige om at fordommer ikke er bra.
Det er mye bedre med fordon, som leveres
med og uten tillstånd

Så la oss starte med det å være stolt. Hva er det egentlig? Å være stolt over noe er ikke det samme som å være glad for noe, men du er normalt glad for at det du er stolt over er det det er (det var sannelig elegant formulert!). Du må også føle et slags eierskap for virkelig å kunne være stolt - om eierskapet er genuint eller ikke, synes å være mindre viktig. Du kan følgelig være stolt over barnet ditt (genuint eierskap), stolt over en venns avgjørelse (indirekte eierskap dersom du ga råd), stolt over fotballaget ditt (indirekte eierskap, du heiet veldig høyt og drakk mye øl under siste kamp) eller stolt over dine forfedres prestasjoner eller landet du kommer fra (fullstendig meningsløst). Genuin stolthet er nødvendigvis knyttet til noe du er, noe du gjør eller noe du har. Barnet (igjen) har du laget selv (med litt hjelp fra en annen person), så det er 50 % vidunderlige deg og du har oppdratt det (med hjelp fra landsbyen), så du vil kunne føle stolthet over alt barnet gjør resten av sitt liv, om nødvendig via noen omveier.
Jeg prøvde å spørre Internett om hva stolthet egentlig er. Og jeg ble forvirret. Først fordi Google synes at "stolthet" skal etterfølges av "og fordom", og deretter fordi wikipediaartikkelen om "pride" var koblet mot det norske "hovmod", som jeg tør påstå ikke er helt riktig. Enda bedre blir det når den norske artikkelen flere steder lenker til en artikkel om "stolthet" som peker tilbake til, ja, hovmod.

Og hovmod er ikke bra. Hovmod beskrives i artikkelen som en overdreven stolthet kombinert med ringeakt for andre, og det vil vi ikke ha noe av. Men det går helt fint an å være stolt av noe uten at det indikerer at man ser ned på andre - det at du er stolt over egne prestasjoner, betyr tross alt ikke at du synes andre gjør en dårligere jobb enn deg, det betyr bare at du er tilfreds med deg selv. Og ønsker vi ikke alle å kunne være tilfredse med oss selv? Jo, Aristoteles og flere med ham syntes det, og skiller mellom stolthet og hybris (som er et slags forfengelig overmot, typ Babels tårn og soldaten som hvisker "memento mori" (husk at du skal dø) i en victors øre).

Dersom du er lav, er det ganske enkelt umulig for deg å være pen. Men du kan være velproporsjonert, da.

Og er det ikke logisk, egentlig? Om du er stolt av deg selv og den du er, gir det deg større respekt for deg selv, mer integritet. En person som er stolt, lar seg ikke pille på (eller i) nesen, har høye forventninger til seg selv og krever respekt fra omgivelsene. Om du tror for godt om deg selv, eller forventer at andre skal sette deg på pidestall, er du ganske enkelt en dust, som det heter på fagspråket.

Og med dette i bakhodet, kan vi slå oss til ro med at det er greit å være stolt over seg selv og det man får til. Men når blir stolthet skryt?

I utgangspunktet er skryt det å snakke om seg selv eller sitt i rosende ordelag. Typ "se, så flink jeg er!" Men hva da med å demonstrere det man er stolt av, fremfor å uttalt rose det? Ordboka (Aschehoug og Gyldendals store norske) definerer skryting som det å overdrevent rose eller fremheve noe. Presist, men også vagt. For når er noe overdrevent? Om det er snakk om å rose andres prestasjoner, er det jo greit nok. "Den suppen din smakte svært godt, frøken Kvitrebeck, kan jeg få oppskriften?" er ros. "Men du, og du, frøken Kvitrebeck! Jeg har aldri noen sinne smakt en mer vidunderlig suppe enn den du har kreert. Det er som om himmelen falt ned i gryten og stjernene danser nå på min tunge. Skal vi ikke gifte oss slik at jeg kan dyppe min skje i din vidunderlige suppe hver dag gjennom resten av våre liv?" er skryt, og dessuten litt creepy. Men er all selvros automatisk skryt? Ut fra prinsippet om at man ikke skal fremheve seg selv, er det jo det. Og da er også det å vise frem det man har gjort skryt, fordi man fremhever det.

ganske unik kake

Konkret eksempel: jeg er stolt over at jeg klarer å passe på meg selv. Det er kanskje en selvfølge, og jeg mener meg i utgangspunktet godt oppdratt, men med tanke på min hang til å rote og til å la moren min ta seg av alt husarbeid mens jeg fremdeles bodde hjemme, var det enkelte i familien som uttrykte bekymring for hvordan det skulle gå med denne selvstendigheten. Også gikk det helt bra, tenk! Jeg lager sunn og variert mat, baker og koser meg, og nå når jeg har blitt en sånn derre person med Instagramkonto, føles det plutselig naturlig å legge ut bilder av det jeg har fått til - ikke fordi det er fantastisk eller unikt, men fordi jeg ønsker å dele gleden jeg føler over å ha prestert noe. Men jeg kan ikke annet enn å føle en bismak når jeg legger ut bilder av scones, horn og muffins. Tror jeg at jeg er noe? Tror jeg at jeg bidrar til å berike andres liv, eller at jeg gjør verden til et bedre sted ved å legge ut bilder av det jeg har eller det jeg gjør? Eller tilføyer jeg bare enda mer bakgrunnsstøy til et Internett som flommer over av grunnleggende meningsløse ytringer og utrop fra alle som ønsker at universet skal lytte til akkurat dem?

Og så føler jeg meg liten og ubetydelig (hvilket jeg er fullt klar over at jeg er i den store sammenhengen), og prøver å få det til å føles bedre ved å ta en kopp te og spise noe jeg har bakt. Da føles alt så meget bedre!