Inntrykk av eget uttrykk

Det gikk opp for meg her en dag at jeg mangler noe ganske sentralt. Jeg mangler et selvbilde. Eller, kanskje ikke hele selvbildet, men den delen som har å gjøre med min fysiske fremtoning og hvordan jeg fremstår. Mitt inntrykk av mitt eget uttrykk, om du vil. Det går ikke an, sier du? Å joda, gjett om det gjør. Mange er belemret med en følelse av at de ikke ser ut som de burde, og det har jeg også vært tidligere. Man ser ikke seg selv klart (eller litt for klart), og gremmes over sine tilkortkommenheter. Det er en klassiker, og en del av det å vokse opp - tror jeg. Jeg tror dog det er mindre vanlig å faktisk miste dette inntrykket av eget uttrykk.

Om du har et dårlig inntrykk av ditt eget uttrykk, kan det muligens virke fristende å miste det - som når noen har tatt et bilde av deg med mobilen sin og du ved et "uhell" sletter bildet fordi du så ut som en krysning mellom en skabbete neseape og en steinbitt. Om du derimot synes at du er det mest betagende som noen sinne har eksistert, vil du kanskje også foretrekke å miste dette inntrykket fremfor å få det ødelagt? Evig eies jo som kjent kun det tapte (og et dårlig rykte, om vi skal tro Henning Kvitnes), og da er det kanskje bedre å ha tapt et godt inntrykk enn å få det overkjørt av en dampveivals?

Det kan muligens diskuteres, men jeg vil altså ingenlunde anbefale noen å forlegge sitt selvinntrykk med overlegg - om noe slikt i det hele tatt er mulig. Det er nemlig ganske praktisk å kjenne igjen seg selv (på seg selv kjenner man visstnok andre, så hvordan kan du kjenne andre om du ikke kjenner deg selv? Eller noe sånt).

Jeg har så lenge jeg kan huske vært utstyrt med en usvikelig tro på meg selv, så selvtilliten er det ikke noe i veien med. Det hjalp meg med å konkludere med at det var de andre barna det var noe feil med når de ekskluderte eller ertet meg, og kombinert med en stahet som tydeligvis går i arv fra mor til datter i min familie, hjalp den meg gjennom noen ganske harde perioder i oppveksten. Men selv om selvtilliten tilsynelatende var laget av ganske hardføre materialer, hadde ikke inntrykket av eget uttrykk det så veldig bra. Det var nemlig litt vanskelig å ikke la seg affisere av at folk sa (eller signaliserte) at jeg var fysisk frastøtende. På et tidspunkt så jeg nok på dette inntrykket av eget uttrykk og sa at nok fikk være nok, det er kanskje bulkete og lite tiltalende, men det finnes da pokker meg viktigere ting her i verden, og la hele inntrykket til side. Det tror jeg var et klokt valg, for det er utrolig mye lettere å forholde seg til andre mennesker når du gir en god dag i hva de måtte mene om hvordan du ser ut.

Mitt mobilkameras inntrykk av mitt uttrykk

Så da kunne det kanskje være skjødesløshet fra min side som hadde skyld i at jeg mistet inntrykket av eget uttrykk? Jeg la det ifra meg et sted og glemte det bort, slik jeg åpenbart har gjort med Omnibvs 1 (tekstbok i latin), tenker du kanskje? At jeg flyttet rundt på det fordi jeg ikke brukte det, og kanskje kastet det sammen med papiravfallet ved et uhell. Nei, det har forsvunnet helt av seg selv.
Resultatet? Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg ser ut. I praksis betyr det at jeg av og til skvetter når jeg ser mitt eget speilbilde og at jeg blir overrasket når jeg ser bilder av meg selv. Det er faktisk ganske guffent! Se for eksempel bildebeviset til høyre. Det er meg, en morgen i forrige uke. Jeg er fullstendig klar over at det er meg det er bilde av, men det ser ikke ut som meg.

Det er klart, det henger nok sammen med det at jeg har krympet betraktelig de to siste årene, og at jeg ikke ser ut som jeg gjorde, men faktum er at jeg ikke kjenner meg selv igjen fra gamle bilder heller. Bilder som er tre-fire år gamle, som det under, er gjenkjennelige fordi jeg har sett dem så mange ganger, men de to siste årene? Det er ikke meg. Følelsen er fullstendig absurd.

I årene siden jeg bestemte meg for ikke å bry meg om hva andre så, har jeg hatt en vag oppfatning av hvordan jeg ser ut. Grå, dyptliggende øyne, liten munn, tynt, blondt hår, relativt liten oppstoppernese, kort og tykk. Jeg har tatt bilder av meg selv og blitt tatt bilde av, og gjenkjent vedkommende, som regel med en viss resignasjon, og gått videre. Og det er ikke det at jeg har sett spesielt grusefryktelig ut, men en kombinasjon av en lang "awkward phase" og et talent for å se lettere åndsforlatt ut på bilder har produsert en imponerende rekke uheldige fotografier av meg, og noen få heldige, der jeg gjerne har fått beskjed om at jeg ikke ligner meg selv. Men nå er det altså anderledes. Det har som sagt sikkert noe med vektnedgangen å gjøre. Det er vanskelig å holde fast ved utseendet ditt når du krymper, men det fungerte lenge - i alle fall ut fjoråret. Kanskje jeg faktisk kastet inntrykket av uttrykket mitt mens jeg ryddet hele livet mitt ut av pikerommet da jeg skulle flytte? Jeg kan ikke huske å ha sett det siden.

Et av de siste bildene der jeg kjenner meg
igjen. Ironisk nok ser jeg visse likhetstrekk mellom
dette og "ansiktsmorfen" av foreldrene mine...

Som en slags trøst kan det nevnes at det ikke bare er jeg som sliter med å kjenne meg igjen. Familien vet heller ikke hvem jeg ligner på om dagen. Det er bred enighet om at jeg ikke ligner meg selv. Ikke to år tilbake i tid, ikke åtte, ikke 14 eller 20. Bilder fra skoletid, konfirmasjon, russetid og eh... ettertid (?) kunne godt vist forskjellige mennesker, så jeg er tydeligvis ikke lik meg selv.

Gjennomsnitt av foreldrene mine. Med bart.
Merk at den er Pappas, ikke Mammas

Men hvem ligner jeg da? Ikke ligner jeg Mamma eller noen andre i familien, og jeg er ikke spesielt lik faren min eller hans familie. Jeg har kraftige og relativt mørke øyenbryn (sammenlignet med hårfargen), begge foreldrene mine har lyse bryn. Jeg har lysere hud og hår enn begge foreldrene mine, en annen øyenfarge og en helt annen nese (sagt om den av mennesker som vil meg vel: "den ser rar ut, men den passer til ansiktet ditt" og "du har verdens minste nesebor"). Også er jeg lav. Reglene sier vel at man enten skal være snytt ut av noens nese, eller være et slags gjennomsnitt mellom foreldrene sine, så hva er det egentlig jeg driver med? Som bildebeviset til høyre (ansiktsmorf av mine foreldre fra da de giftet seg) demonstrerer, ser jeg altså ikke ut som en blanding av dem. Men jeg gjorde det kanskje på bildet over, der jeg ikke ligner på meg selv? Dette er fryktelig forvirrende, og egentlig ganske likegyldig for alle andre enn meg.

Den eneste rasjonelle forklaringen er at jeg ligner postmannen, og at det var han som stakk av med inntrykket av uttrykket fordi han var redd for at jeg ville lukte lunten dersom det forble i min varetekt. Takk og lov for at Postmann Pat ikke har mitt barndomshjem på sin rute - da ville jeg jo sett uendelig mye verre ut enn jeg gjør.