Krigsmaling

Bloggen min har fått en ansiktsløftning, og en artikkel som ble delt via facebook kombinert med med gårsdagens glede over at en nettbutikk omsider hadde fått min favorittfoundation på lager igjen, fikk meg til å ville skrive litt om kosmetiske endringer vi gjerne gjør. Helt konkret: Renate og sminke.
Men frykt ikke, bloggen er ikke i ferd med å bli rosa, og jeg skal ikke fortelle noen hva de bør gjøre for å endre eksteriøret sitt. Istedenfor vil jeg fortelle litt om mitt eget forhold til sminke.

Jeg burde kanskje begynt med begynnelsen, men problemet er at jeg ikke husker når begynnelsen var, eller hva den var. Antageligvis hadde begynnelsen noe med mammas sminkepung å gjøre, og det involverte nok blå mascara og leppestift i halve ansiktet. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å lese jentebladet "Girls" (hvis fremste - og eneste, kvalitet var de tidvis morsomme Luanne-stripene), og den lille gaven som fulgte med hvert nummer var ofte øyenskygge eller lignende i farger som vel strengt tatt kun var brukbare om man skulle stille i drag. Og det har aldri helt vært min greie. Jeg husker godt frustrasjonen som følger med det å begynne å sminke seg: du må slutte å plukke deg selv i ansiktet hele tiden, du kan ikke gni deg i øynene, du vil angre i etterkant om du gråter eller går rundt i regnet uten paraply fordi du vil ende opp med å se ut som en vaskebjørn. Eller "vaskehjelp", som mobilen min liker å foreslå. Men ettersom årene går, slutter dette å være et problem. Man skal ikke plukke seg i ansiktet, og hvorfor gni seg i øynene? Med mindre man skal simulere trøtt eller vantro, finnes det vel nødig noe behov for den gesten? Gråte må man av og til, men etter å ha grått ser man grusom ut uansett, så vaskebjørntryne kan i det minste gi en interessant effekt. Og om man går ute i regnet uten paraply blir man våt i håret, og det vil man vel ikke bli? Og vil man bli det, dropper man maskaraen den dagen, eller går for vannfast. Enkelt som bare det!

Når det er sagt, hadde jeg lenge et litt anspent forhold til sminke, og mye av det hadde med utvalg og tilgjengelighet å gjøre. Takket være Internett har jeg ikke kjøpt sminke i i en fysisk butikk her til lands på flere år, og jeg har vel aldri vært mer fornøyd. Nå får jeg tak i produkter fra produsenter jeg til en viss grad stoler på, og som ikke tester produktene sine på dyr (det er vanskelig å unngå testing av medisiner og slikt på dyr, men kosmetikk og hårpleie og andre unødvendigheter får man teste på folk), og jeg slipper grisete maskara, guffen foundation og bitter leppestift. Istedenfor har jeg en maskara som hverken klumper, klør eller drysser, en lett foundation som er veldig drøy og holdbar leppestift som er helt uten smak. Da er det jo ikke noe problem!

Og jeg kan gå uten. Det er ikke noe problem, og om jeg ikke skal noe sted, går jeg usminket. Gå på butikken? Ha en venninne på besøk? Null stress å være uten sminke! Gå på jobb? Joda, jeg kan gjøre det også. Og jeg har gjort det, både da jeg jobbet i butikk og nå når de eneste som ser på meg er kollegaer og folk jeg møter på T-banen. Men jeg har det mye bedre når jeg har "fått på meg ansiktet mitt" fordi jeg vet at jeg ser bedre ut. Noen skjønnhet blir jeg aldri, og det plager meg ikke, men jeg liker å vite at jeg gjør det beste ut av det jeg har - at øynene mine fremheves litt og at hudtonen er jevnere. At øyenbrynene mine ligger der de skal, at neglene er nogenlunde like lange, og fortrinnsvis har et strøk eller tre med neglelakk. For meg er dette en luksus jeg kan unne meg. Jeg har ingen skrikerunger eller andre distraksjoner som hindrer meg i å bruke et kvarter hver morgen på å gjøre det beste ut av det genene mine ga meg, og jeg tar det heller ikke spesielt tungt at jeg er pent nødt til å vaske ansiktet hver kveld for å unngå å lage flekker på hodeputen. Det bør man tross alt gjøre uansett.

Mine venner og kollegaer gir naturligvis blanke i hvordan jeg ser ut, og om jeg ser anderledes ut på mandag enn på tirsdag. Jeg velger ikke å kombinere øyenskygger i tre ulike nyanser av purpur samt auberginefarget eyeliner en dag fordi jeg vil understreke overfor dem at øynene mine er grå, jeg gjør det fordi jeg synes det er utrolig morsomt å se hvordan farger påvirker hverandre. Og jeg lar være å bruke dobbelt så lang tid på å sminke meg ved ikke å bruke tre nyanser av purpur omtrent hver eneste dag fordi jeg er fornøyd med effekten de to beigebrune tonene jeg foretrekker har på oppsynet mitt.

Men kudos til dere som møter verden uten sminke hver eneste dag. Deres valg er like gyldig som mitt, og jeg ser definitivt fordelene ved det - ingen synes du ser trøtt ut, slik jeg tydeligvis gjør hvis jeg ikke har sminket meg. Og du slår et slag for at mennesker skal få lov til å se ut som de gjør.

For det er et enkelt faktum at sminke er juks, akkurat som alt annet vi gjør for å forbedre utseendet vårt. Om vi forestiller oss en slags drømmetid der ingen kunne eller ville jukse seg til et bedre utseende, er det naturlig å tenke seg at Lise, som var helt ordinær og hadde en litt skjev nese, likevel fikk komplimenter fordi øynene hennes var omkranset av uvanlig lange og tykke vipper. Unni var ingen skjønnhet, men som den eneste blondinen i gruppen, skilte hun seg ut. Men i dagens samfunn jukser vi oss til lange og fyldige vipper og lange, blonde lokker. Er håret ditt tynt? Volumprodukter eller løshår "fikser" det, og "normalt" hår blir plutselig avviket. En tanngard som er svakt gultonet (fordi det er det tenner er) blir ekkel fordi flere og flere bleker tennene sine blåhvite. Det kreves en god del styrke for å motstå omgivelsenes økende forventninger til vårt ytre, og ved å farge hår (som jeg ikke gjør) eller ved å bruke sminke, påvirker vi i praksis samfunnets oppfatning av hvordan kvinner skal se ut, og gjør det dermed gradvis vanskeligere og vanskeligere for oss selv å få aksept for å vise oss slik vi faktisk ser ut.

Og det er vel egentlig litt sånn synd?