serien ble laget på begynnelsen av 90-tallet, og handlingen finner sted i en engelsk småby som, såvidt jeg vet, ikke bærer noe navn. I et av de mer presentable strøkene bor Hyacinth Bucket med sin ektemann Richard - og før vi går videre, må jeg minne om at Bucket ifølge Hyacinth uttales "Bouquet". Det er en av de evig gjentagelsene i serien at en annen karakter glemmer (eller ikke er klar over) denne høyst uvanlige og franskklingende uttalen av veldig engelsk navn, og at Hyacinth går i frø. I en mindre velstående del av den lille byen bor Hyacinths søster Daisy med ektemannen Onslow, som setter sin stolthet i å være ekstremt lat, og søster nummer 3, den nymfomane Rose, og søstrenes demente (men svært aktive) far. Den fjerde søsteren, Violet, er ulykkelig gift med den velstående transvestitten Bruce. Hyacinth kommer fra enkle kår, men oppfører seg som om hun egentlig hører til ved hoffet. Hun er enormt opptatt av sin egen status, skryter uhemmet av seg selv og sønnen Sheridan, overkjører Richard ustanselig og skremmer vettet av naboen Elizabeth, som ved flere anledninger har knust Hyacinths håndmalte porselenskopper fordi hun blir så nervøs inne hos Hyacinth. Og la oss for all del ikke å glemme at Hyacinth skammer seg dypt over Daisy og hennes rotete og skitne hjem.
"Høy på pæra" er egentlig en ganske tragisk serie om ulykkelige mennesker. Rose er forelsket halvparten av tiden og får hjertet sitt knust med jevne mellomrom. Violet har det komfortabelt, men sliter med ektemannens noe utradisjonelle behov. Daisy føler seg utilstrekkelig i møte med Hyacinth og føler at Onslow ikke bryr seg om henne, men den mest tragiske er uten tvil Hyacinth, som er utrolig ensom uten selv å forstå det.
Dette er tydelig for en voksen som ser på serien, men da jeg så noen tilfeldige episoder som barn, så jeg bare etikette, porselen og prestisje, og var i grunnen ganske imponert over Hyacinth. Og selv om Hyacinth primært er en tragikomisk karakter, fungerer hun også som en kritikk av sosiale strukturer i England (som er like aktuelle idag som da serien ble spilt inn). Det er uhyre vanskelig å krysse de usynlige grensene mellom de sosiale klassene, for hver klasse har markører som de som er i klassen kjenner, men som er usynlige for de utenfor, og om du beveger deg inn på deres område uten å kjenne markørene vil de avsløre deg som en utenforstående, og om du har lært deg markørene, men har en "aksent", blir du sett på som en posør. Du kan ikke vinne. Og samtidig fremmedgjør du deg overfor dine egne, fordi du ved å forsøke å få innpass et trinn lengre opp, gir avkall på din egen klasses verdier. Hyacinth hører ikke lenger til blant sine egne, men hun har heller ikke fått innpass blant dem hun oppfatter som "fiffen" i den lille byen, og hadde hun hatt et fnugg av selvinnsikt, ville hun nok vært dypt ulykkelig over sin egen ensomhet.
Foruten å få meg til å tenke på sosial mobilitet i Storbritannia, har også Hyacinth & Co en litt besynderlig effekt på meg; det får meg til å kjøpe tekopper.
Det kunne vært verre. Jeg drikker tross alt latterlig mye te, og da trenger man jo kopper? Men så er det det at jeg konsekvent drikker te av Roy Kirkham-koppene mine, som rommer litt over 4 dl, og derfor ikke trenger flere kopper. Likevel har jeg nå et utvalg kopper, skåler og asjetter fra Royal Alberts Gossamer-serie, et par ganske unike demitasse-kopper produsert på oppdrag fra noen med dyre vaner av Ainsley, og noen håndmalte kopper og skåler fra 1800-tallet.
Det er ikke snakk om store verdier, men jeg er veldig glad i porselenet mitt og gamle ting generelt. Når jeg for eksempel kikker på en av de håndmalte koppene, fylles jeg av en slags andektighet. Denne koppen ble malt for hånd med små penselstrøk en gang på slutten av 1800-tallet. Den ble kjøpt av noen som hadde relativt godt med penger (kvalitetsporselen er dyrt nå, med så godt som helautomatisk produksjon, så dette kan ikke ha vært noe Hvermannsen hadde råd til), behandlet svært pent og tatt godt vare på. Mens vi nå bruker og kaster for harde livet, har denne koppen overlevd mer enn et århundre uten en skramme. Samtidig er det litt vemodig, for jeg kjenner ikke koppens historie. Jeg vet ikke hvor den har vært. Og jeg lurer på hvordan det vil være å skulle kjøpe vintage-artikler i fremtiden, når Omaggio-vaser fra Kähler er innhyllet i en gammelrosa dis av mystisk elde. Vil disse masseproduserte ikonene få noen verdi, eller vil det være for mange av dem?
Det er liksom noe litt spesielt ved produkter som er håndlagede - enten det er snakk om krystall som har blitt gravert for hånd, munnblåst glass eller håndmalt porselen. Det at det er små avvik fra eksemplar til eksemplar gir den døde tingen et snev av menneskelighet der det maskinelt fremstilte istedenfor har en slags unaturlig, perfekt symmetri. Også er det jo dette, da, at ingen vil ha det alle andre har. Når man tror man har kastet seg på en ny, eksklusiv trend, og så innser at alle andre har gjort det samme, mister det appellen, som med Omaggio-vasene, som folk nå knuser eller har på badet for å opponere mot en trend som ikke lenger er eksklusiv.
Og la oss være enige i dette (vær så snill!): stå for innkjøpene du gjør. Eiendelene dine henter ikke verdien sin fra hvor mange av dine naboer som har samme ting i skapet sitt, og du blir hverken mer eller mindre verdifull som menneske av å ha noe ingen andre har. Og har du kjøpt noe og angrer (uansett grunn), er det helt greit, men ikke ødelegg det, gi det bort til Fretex eller lignende, så kan noen andre glede seg over det.
Og gjenbruk er supert - man tar vare på tingene, gir dem en ny sjanse og en ny mulighet til å skinne. Og selv om en gjenstand som kjøpes brukt kommer uten historie (med mindre du kjenner selgeren), så har du selv en mulighet til å skape en historie med gjenstanden, om du tar godt vare på den, naturligvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar