Den indre toveismonologen

Layouten min og jeg er ikke helt venner. Eller, det er vel snarere jeg som ikke er helt venn med den, og jeg har ingen indikasjoner på at den baksnakker meg. De som kjenner meg, vet jo at jeg ikke er noen stor tilhenger av forandringer. Ting skal liksom være som de alltid har vært, i alle fall inntil jeg har blitt vant med forandringen, som jeg naturligvis blir etterhvert. Og ja, jeg ser det litt absurde i dette, men ønsker heller å fokusere på at jeg kommer til å gjøre en fremragende figur som gammel dame med min naturlige nostalgi og skepsis til alt som er nytt.

Så da jeg ga bloggen min en ansiktsløftning, visste jeg at det ville bli bråk. Ikke gjengbråk, knuste bilruter eller tåregassgranater, men en indre konflikt hos undertegnede. Derfor tok det også lang tid før jeg gjennomførte endringen, og jeg tenkte meg godt om, sånn for å kunne rettferdiggjøre avgjørelsen overfor meg selv når jeg på et eller annet tidspunkt i fremtiden ville bli kritisk til valgene jeg hadde tatt.

Så da Renate etter halvannen måned la ansiktet i kritiske folder og spurte Renate om hva hun hadde tenkt da hun gjennomførte endringene i siste halvdel av januar, svarte Renate at hun hadde valgt en nøytral gråtone og brukt ton-i-ton-nyanser av aubergine til uthevet tekst. Skrifttypen ble valgt for å gi et mykt preg, og bildet i headeren ble valgt fordi det representerte meg slik jeg ser ut nå, kontra hvordan jeg så ut i 2007.

Enkelte ting her i livet trenger man bare én av

Den kritiske Renate hadde ikke noe imot selve layouten, og medga at hun ikke ville protestert dersom hun hadde kommet over den hos en annen blogger, men lurte samtidig på hva oppsynet hennes hadde i headeren å gjøre, og påpekte at bloggen nå så veldig jentete ut. Renate hevet det høyre øyenbrynet og spurte om det var noe negativt i det, og om bloggens layout virkelig måtte være demonstrativt ukjønnet. Kunne ikke tekstene stå for seg selv? Er du ikke kvinne? Representerer ikke bloggen deg? Og hva i HELVETE er galt med å være feminin, din kvinnehatende kjerring?

Den kritiske Renate ble målløs et lite øyeblikk (målløsheten min har en tendens til å gå fort over) før hun stotret frem at neida, det var ikke noe galt i å være feminin, men at det kanskje var en liten brist mellom innhold og formspråk, og at formspråket ville påvirke leserens oppfatning av innholdet. Joda, Renate skjønte hva hun mente med det, men hadde ikke også den gamle layouten påvirket leserne? Var den innvirkningen den nye layouten hadde på leseren automatisk dårligere enn den gamle?

De stirret på hverandre, Renate og Renate, og innså begge at de ikke ville komme noen vei. Det var for sent å gå tilbake. Og de visste også at om de gjorde en ny endring av layouten, ville Renate nødvendigvis mene at den grå og auberginefargede var bedre, og at den nye ødela samspillet mellom tekst og grafikk. De forsøkte en liten stund å stirre hverandre i senk, men ettersom jeg har en hyperaktiv blunkereflesk (sitat optiker), fungerte ikke det spesielt godt, og de ble enige om å la ting være som de var, og heller fokusere på at de i det minste kjente seg selv ganske godt, og at de utfylte hverandre overmåte bra.