Det vanskelige emnefeltet

Jeg vil ut av dette forholdet. Jeg orker ikke mer. La meg gå, la meg være i fred! Slutt å be meg om ting, slutt å kreve! Slutt å forvente at jeg skal være en jeg ikke er, at jeg skal gi og gi og gi! Ikke prøv å gi meg dårlig samvittighet, og ikke få meg til å mistro alle andre fordi DU misbrukte tilliten min!

Jeg vet ikke hva dette kalles? Brudd? Oppsigelse? Utmelding? Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet når jeg prøver å avslutte det vi aldri har hatt, kjære Veldedige Organisasjon. Du som vil alle vel, og som sannsynligvis bruker mesteparten av midlene folk donerer til deg til å redde liv. Jeg forstår at du gjør en viktig innsats, at vi som har mye, må hjelpe de som har lite. Det var derfor jeg delte av min overflod. Men jeg kviet meg, for jeg fryktet det som ville komme. Tiggingen. Den evinnelige tiggingen. E-poster, SMS-er, brev. Gjennom alle de kanaler du kan nå meg, har du spydd ut bønner om hjelp. Og jeg forstår deg. Du vil hjelpe. Du vil gjøre verden til et bedre sted, prøve å nå inn dit empatien sitter, og du har forstått at man må skrike forbasket høyt for å nå inn dit, for de fleste av oss har nok med oss selv, og har tapetsert innsiden av kraniet med lydisoleringsmatter.

Men har det slått deg at grunnen til at i alle fall noen av oss ikke gir, og at vi sperrer bønnene dine ute, at vi er slitne av alt maset? Av at det aldri er nok, av at du og andre som deg krever og krever og krever?

Du forventer kanskje ikke at din venn Bjartmar sier takk dersom du spanderer en øl på ham fordi han ikke har fått lønn ennå. Eller kanskje du gjør det. Det du i alle fall ikke forventer, er at Bjartmar skal troppe opp utenfor døren din dagen før lønning hver måned og be deg spandere en øl på ham. Kanskje er dette månedens høydepunkt for Bjartmar, kanskje synes du det er helt ok å betale hva nå enn en øl koster (hvorfor valgte jeg øl som metafor? Jeg aner jo ikke hva jeg prater om) fordi du liker Bjartmar og samtalene deres. Men det er ikke OK at han ber deg om dette, fordi det fratar deg muligheten til å være den som gir. Du innfrir et krav fremfor å gi en gave. Av samme grunn er det mye enklere og føles bedre å slippe et par mynter i koppen som står foran en tilsynelatende sovende narkoman enn å gi til den pågående og slitsomme masekråka som du mistenker at reiste hele den lange veien fra Romania utelukkende for å trakassere deg.

Dette er damen som grep fatt i meg og nesten dyttet meg ned
rulletrappen til Rema for å ta ut penger hun kunne sende
hjem til barna sine. Jeg kaller henne "skumle damen"

Jeg ser ikke på meg selv som spesielt kald. Jeg gir generelt ikke til tiggere, delvis fordi jeg sjelden har kontanter, og delvis fordi jeg liker pengene mine litt for godt. Men jeg blir trist av å se folk som sliter, og jeg prøver å gjøre en liten innsats ved å gi litt til to organisasjoner jeg føler at jeg kan stole på. Og jeg skulle ønske at jeg var en mer givende anlagt person. Men faktum er at jeg, på den korte veien mellom banen og jobben min, går spissrotgang mellom tiggere, aggressive selgere av "Folk er folk" og innleide ververe fra to av de større veldedige organisasjonene. Det er ikke uvanlig at jeg blir grepet fatt i, eller får en vilt fremmed rett opp i ansiktet og må forsvare mitt valg om ikke å gå på butikken og kjøpe mat til et menneske, ikke kjøpe et blad, ikke gå på Rema for å ta ut kontanter og gi eller ikke å melde meg som giver ("Har du hørt om Veldedig Organisasjon? Ja, da må du bli giver! Nei, du kan ikke lese om dette på nett, du må melde deg akkurat nå, via denne blanketten, sånn at jeg får vervepoengene mine. Vent, sa jeg det høyt? Glem det. Men seriøst, du må registrere deg. Du kan trekke deg i etterkant om du vil. Bra, ikke sant? Se her, vi setter deg opp med 500 kr som månedlig bidrag, det går på AvtaleGiro, du trenger ikke gjøre noe. Og du kan endre summen i etterkant dersom du synes det er for mye eller for lite. Ingen tvang, du kan til og med hoppe over en måned. Hva, er du ikke interessert? Vil du se et bilde av et sultent barn? Seriøst, går du bare?" eller noe sånt). Det er mildt sagt ubehagelig, og som de jeg kjenner vet, Renate liker ikke å få folk rett opp i ansiktet. Det er ikke der folk skal være, uansett om de er folk eller ikke. Så når jeg kommer hjem, er en konvolutt fra Veldedig Organisasjon med en innstendig oppfordring om å gi enten 374 kr, 449 kr eller 561 kr det siste jeg ønsker å finne i postkassen min.

Men ja, kanskje er jeg et dårlig menneske, fordi jeg vil bruke penger på meg selv. Jeg bruker ikke mye, jeg er nyetablert, har et voksent studielån og et større boliglån. Jeg er virkelig ikke gjort av penger. Men jeg klarer meg fint, jeg sparer til en regnværsdag og jeg har som sagt litt til overs som jeg gir til veldedige formål. Jeg føler egentlig at jeg kan stå inne for de økonomiske valgene jeg tar, at jeg kan forsvare forbruket mitt. Og jeg liker ikke at andre legger seg opp i hvordan jeg styrer min egen økonomi, uansett om de vil at jeg skal kjøpe noe eller at jeg skal gi bort noe. Ikke fordi det ville vært et dårlig valg å kjøpe det som tilbys eller gi det som forespørres, men fordi jeg ønsker å ta valget selv, og fordi jeg virkelig, virkelig ikke liker å bli mast på.

Så derfor, Veldedig Organisasjon, sier jeg herved opp forholdet vårt. Du krever mer enn jeg kan gi, jeg liker ikke det du gjør med meg, og jeg liker ikke følelsen av utilstrekkelighet du etterlater meg med. Og minst av alt liker jeg utakknemligheten din, det at du alltid skal ha mer, og at du alltid vil ha mer enn det jeg kan gi.

Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet.
Hva med "Gå vekk"? Eller den noe utdaterte referansen "Leave Britney Alone"?