Sitronmysteriet

I den ene grønnsaksskuffen ligger det en sitron. Der har den ligget i nøyaktig to måneder (der ser du, Charlotte, det er nyttig og ikke det minste sykt å notere ned alt man kjøper i YNAB) fordi jeg i siste halvdel av januar hadde planer om å bake noe.
Jeg er jevnt over ganske flink til å tilpasse innkjøpene mine etter forbruket, og har etter 13 måneder med egen husholdning knapt nok kastet mat. Syndene mine kan faktisk oppsummeres som fire gulrøtter, en appelsin, to beger med yoghurt og noen First Price-champignoner og tomater levert ferdigmugnede fra Meny. Og et par mislykkede bakeeksperimenter. Men med unntak av disse tilfellene, har jeg spist opp maten min (og det faktum at jeg faktisk husker all maten jeg har kastet, sier vel litt om hvor lite glad jeg er i å kaste mat...). Den negative konsekvensen av dette, er at jeg er dårlig til å spise fersk frukt, fordi jeg er redd jeg ikke vil rekke å spise den opp før den går fra å være nydelig til motbydelig.

Og så var det denne sitronen, da. Sitronen som på et tidspunkt hadde et helt klart mål for sin eksistens, men som nå ligger ensom og forlatt i bunnen av et kjøleskap fra IKEA. Det er egentlig litt trist, men det positive er at den holder seg umåtelig godt for alderen. Den er fast og glatt i skallet, fargen er frisk og gul. Og akkurat det skremmer meg. Er dette sitronutgaven av Dorian Gray? Finnes det et eller annet sted et bilde av en rotten sitron som gjenspeiler det som foregår på innsiden av den plettfrie sitronen i kjøleskapet mitt?

Google, som vet alt om alt, sier at en sitron har en forventet levetid på 1-2 uker i kjøleskap. Ikke 2 måneder, altså. Så da er jo spørsmålet om hva som skiller min sitron fra gjennomsnittssitronen. Er det en Dorian Gray-sitron som er pill råtten på innsiden? Er det en vampyrsitron (fetter av blodappelsinen) som lever evig, men som hver natt sniker seg ut for å suge blod av meg eller kattene? En kristen sitron som gjennom sin tro på Jesus Kristus har fått evig liv? Eller en kombinasjon? En renateist-sitron som gjennom å innta et hellig sakrament av mitt blod og legeme har oppnådd evig liv?  Har den lagt seg under kniven for å operere vekk hvite flekker og appelsinhud, og fått sprøytet inn silikon under skallet for å forbli fast i fisken? Eller er den bare veldig organisk av seg og insisterer på at alder bare er et tall?

Jeg må innrømme at jeg er veldig nysgjerrig, men også redd. En del av meg ønsker å kaste den, fordi man bør la enkelte mysterier forbli uløste, og fordi sannheten muligens vil skremme vannet av meg. En annen del ønsker å skjære den i to og finne ut om den ser sitronaktig ut på innsiden, og om den er spiselig, fordi sannheten skal sette meg fri, mens en tredje del ønsker å la den ligge, og se hvor lang tid det tar før den brytes ned. Sammenlign det gjerne med håndtering av lik - skal man brenne det opp (ev. grave det ned), bruke kroppsdelene til å lage et monster, eller observere det mens det endrer konsistens?

Og for ordens skyld: en fjerde del av meg skulle ønske at den hadde brukt sitronen til hva det nå enn var den var ment å brukes til for seks-syv uker siden. Og at det var litt enklere å bli enig med seg selv.