Frøken Pollen og sukkerbrødet

Selv om det var en slags enighet om at det kanskje hadde blitt litt vel mye søtsaker fra Renates hjemmebakeri den siste tiden, var Linnis, Rennis og eh... Amish skjønt enige om at Charlottes forlovelse måtte feires med, ja, nettopp: kake fra Renates hjemmebakeri. MC (som hadde bedre ting å gjøre enn å henge med oss jentene) konkluderte med at det burde være marsipankake (ska' de' værra så ska' de' værra), og jeg var naturligvis med på notene med det samme. En uke senere nevnte jeg i forbifarten at jeg aldri hadde bakt sukkerbrød, til et unisont "hæ?" fra MC. Som heldigvis ikke har lært seg å snakke polysont, og som fremdeles bare er ett menneske, selv om han både er fra Finnmark og Sverige og ikke kjører bil.

Men det fikk meg til å tenke litt. For selv om jeg får mye ros for bakverkene jeg tar med på jobb, er jeg fullt klar over at jeg ikke er noen teknisk avansert baker, og at jeg har lite erfaring. Og jeg hadde altså aldri bakt et sukkerbrød i mitt liv, og påtok meg uten å nøle å bake marsipankake som, selv om det ikke akkurat er en croqembouche, består av en del elementer som kan ødelegge alt (og alt er om kjent ganske mye). Hva i all verden var det jeg hadde begitt meg ut på?

For fordelen med å bake og bake og bake og gjøre sitt ytterste for å fete opp kollegene sine til hverdags, er at man kan eksperimentere med smaker og ulike ingredienser. Går noe skikkelig i dass, kan man kaste det, og ingen vet hva de gikk glipp av (som mine kalorifattige brownies, som var så totalt uspiselige at det nesten var morsomt. Men bare nesten), og er noe sånn 70 % match, har folk fått halvbra bakverk istedenfor ikke noe bakverk, som i de flestes øyne er en god deal. Når man har tatt på seg et "oppdrag", er det noe helt annet, for da må man faktisk innfri. 

Men jeg var altså ikke spesielt redd. Jeg kjente definitivt på bekymringen for at noe kunne gå i dass, men det var mest fordi jeg var veldig klar over fallgrubene - lavt eller nedsunket sukkerbrød, understekt eller overstekt sukkerbrød, for løs krem, for fast krem, ikke nok valnøttkrem eller ikke nok krem til å dekke utsiden og oversiden, ikke stort nok marsipanlokk, revnet marsipanlokk, søling under pynting, svettende marsipan... listen var lang som et vondt år. Likevel var jeg altså ikke særlig redd, og jeg stusset en del over det i dagene før bakingen skulle begynne.

Jeg kan stå for denne, altså!

Omsider kom jeg frem til at det antageligvis hadde å gjøre med at jeg alltid har vært glad i kakedeig og -rører. De voksne i familien forsøkte uten hell å få meg til å engasjere meg i rengjøring, rydding og matlaging mens jeg vokste opp, men det var aldri noe problem å få meg til å være til stede når noe skulle bakes, for Renate ville slikke bollen. Og vispen. Og slikkepotten. Som en konsekvens av søtsug og glupskhet, har jeg derfor bivånet uendelig mange kakers tilblivelse. Jeg vet hvordan god eggedosis skal se ut, jeg vet hvilken konsistens som er riktig når man pisker krem, og jeg vet hvordan man deler et sukkerbrød i tre lag. Selvfølgelig gjør jeg det! Og jeg kan naturligvis kjevle ut et marsipanlokk. Jeg er bygget for kjevling, kompakt og relativt sterk som jeg er. Og kjevle har jeg faktisk gjort ganske mye av.

La oss heller ikke glemme at en av mine favoritthobbyer er å gjøre ting jeg ikke kan, gjerne med det resultat at jeg selv veldig tydelig ser at svennestykket mitt er utført av noen som ikke har gjennomført den påkrevde læretiden. Likevel går jeg på med dødsforakt og øyemål. Og kanskje var det nettopp derfor jeg var litt bekymret denne gangen? Dette var tross alt noe jeg kunne i teorien, i motsetning til f.eks. å trekke om spisestuemøblene mine, så om jeg gjorde småfeil med kaken (slik jeg gjorde med møblene), ville jeg ikke kunne rettferdiggjøre det overfor meg selv. Jeg ville bare følt at jeg ikke gjorde ære på mor, tante og bestemor. Og det er ille, at ikke ære dem man ville!

Og det er kanskje også en smule ille å fortelle folk man jobber med at den nyforlovede kollegaen er konfirmert og ikke forlovet. Man kan si mye rart om overgangsritualer, men man bør helst klare å skille dem fra hverandre.