Jeg er sikker på jeg hadde den igår...

Jeg vet alltid hvor jeg skal lete
hvis jeg har lagt noe et lurt sted

Jeg bruker ganske mye tid på å lete etter ting. Som "Omnibvs 1"-boka mi, som på mystisk vis forsvant fra bokhylla for noen måneder siden. Etter å ha tatt Adina på fersk gjerning i å trekke diverse latinbøker ut av bokhylla (som for eksempel "501 Latin verbs", et nyttig, men ikke spesielt lettlest referanseverk), begynte jeg så smått å mistenke at hun hadde knabbet læreboken og gjemt den et lurt sted, og at hun om nettene nileste latin for å utkonkurrere meg som familiens latiner (ikke spesielt vanskelig, jeg lærte fantastisk lite i løpet av to års undervisning, og har glemt overraskende mye i løpet av de ti årene som har gått siden jeg ga opp. Og akkurat nå føler jeg meg latterlig gammel...). Det var naturligvis to ganske sentrale svakheter ved den teorien. For det første er det ikke latinkompetansen som avgjør hvem som er sjefen her i huset (jeg er litt usikker på hva som egentlig avgjør det, ettersom argumenter av typen "den som før familien", "den mest intelligente" eller "fordi jeg sier det" høres ganske bakstreverske ut), og for det andre fordi jeg hadde lett på et lurt sted, og boka var ikke der.

Men det er mye annet jeg leter etter også. Mens jeg bodde hjemme hos moren min, vekket det stadig en kombinasjon av undring og oppgitthet hos familien min at jeg ikke visste hvor ting var på kjøkkenet. I noen tilfeller kunne jeg skylde på at jeg ikke brukte kjøkkenet så mye, og at jeg derfor ikke lærte hvor ting var, men i de fleste tilfeller handlet det nok mer om at jeg lå i hardtrening i forkant av VM i åndsfraværelse (jeg glemte naturligvis å delta i selve konkurransen), og at jeg aldri kunne huske hvilken av skuffene som inneholdt bestikk, og hvilken som ikke var en skuff, men muligens verdens dummeste brødfjøl. Da jeg flyttet, var det i stor grad moren min som puttet glass, steintøy og bestikk der hun mente at det burde være, med det resultat at jeg var like forvirret som jeg hadde vært på hennes kjøkken. Jeg kunne naturligvis ommøblert i etterkant og funnet min egen logikk, men faktum er at hennes system fremstår som relativt logisk, og for å være ærlig, tror jeg ikke at jeg ville klart å huske hvor ting var dersom jeg hadde lagt ting på plass selv heller. Og da ville jeg ikke hatt noen å skylde på heller.

Så slik går dagene. Jeg åpner krydderskuffen omtrent 70 % av tiden når jeg egentlig skal åpne bestikkskuffen, og jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å stirre ned i skuffen med kattemat, alltid med et visst håp om at jeg der skal kunne finne stekespaden som ligger i naboskuffen. Og jeg leter frenetisk etter "reserveparet" med grytekluter som jeg husker at jeg så for noen uker siden, men som ikke ligger på noen av de stedene jeg anser for å være passende for grytekluter (som absolutt alle skuffer og skap på kjøkkenet og skapet på badet der jeg har håndklær. Forslag som leder til at jeg finner gryteklutene mottas med takk, men belønnes ellers ikke). Jeg får muligens skylde på Adina der også - hun er tross alt et umælende dyr som ikke kan forsvare seg mot mine beskyldninger.