Renate og pungdjevelen

Dette er Jan. 

Jeg fascineres av de små tingene. Som tastaturappen min, SwiftKey, som predikerer basert på hva jeg tidligere har skrevet og hvor jeg pleier å plassere fingrene når jeg prøver å taste inn et bestemt ord. Som regel gir dette helt akseptable resultater. Andre ganger blir jeg litt bekymret. Som når den synes at jeg bør starte en setning med Dostojevskij, og at spørsmålstegn bør følges av Molde. Eller når den i 80 % av tilfellene der jeg forsøker å skrive "han" ender opp med å sette inn "Jan" istedenfor og, takket være at det første tilfellet av en sånn glipp var etterfulgt av "røyker", derfor predikerer at de fleste forekomster av "han" egentlig skal være "Jan røyker", blir risikoen for feil ganske stor. Det skal også nevnes at jeg ikke kjenner noen røykende Jan (eller i alle fall ingen Jan jeg vet røyker, eller hvis tobakkonsum jeg har noe særskilt behov for å informere andre om). Men slik "ingenting" er noe i kraft av å være et konsept, er nok også den røykende Jan blitt littegranne virkelig, takket være mobilen min og jeg. Og jeg håper at røyke-Jan snart stumper sigaretten og lever et langt og godt liv i skjæringspunktet mellom fantasi og ikke-eksistens. Med mindre stumping av røyk vil føre til at han forsvinner fullstendig, ettersom "Jan røyker"-Jan slutter å være akkurat det dersom han slutter å røyke. Det er ulempen ved å ikke være et komplekst, flerdimensjonalt vesen. Jan er bare sigaretten sin, den evige gutten i røyken. Kanskje jeg bør dikte opp en dimensjon til for ham - han kan for eksempel være gutten i Røyken, så har han i det minste et sted å bo? Og han blir evig ung.

Nuvel, det var mye tull om utrolig lite. Akkurat som vanlig, med andre ord!

Pungdjevel

Samtidig med at jeg føler at SwiftKey stadig legger ord i munnen på meg og gjør sitt beste for å sabotere mine forsøk på klar tale, føler jeg at de nye ordene jeg med overlegg lærer SwiftKey sier en del om meg. Som "pungdjevel", som måtte inkorporeres i forbindelse med at jeg skulle gjenfortelle en særdeles forvirrende drøm om katter, skogsbilveier bak kåper i et kott og en tasmansk pungdjevel som muligens led av smittsom ansiktskreft. En konsekvens av dette var at jeg måtte rope "pungdjevel" til en kollega (det er definitivt enklere å rope "ulv, ulv" enn "pungdjevel, pungdjevel") opptil flere ganger, enten fordi hun er dauhørt eller fordi hun ikke er bevandret i pungdyrverdenen. Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert på området selv heller, men jeg var litt redd for pungdjevler da jeg var liten, uten at jeg på noe som helst vis kan forklare hvorfor. Antageligvis var det fordi jeg generelt var et fryktsomt barn som ikke var så kresen når det kom til hva jeg skulle frykte. Jeg tror også jeg var redd for å være redd.

En ting jeg faktisk er redd for, er hva Facebook tror om meg.

Antonsen og Golden har stilt det betimelige spørsmålet
"når er man egentlig for gammel til å bli
satt ut på skogen for å dø?"

Man skal naturligvis ikke bry seg om hva andre synes (eller, man bør vel egentlig bry seg om det, og, avhengig av hvem "andre" er, enten korrigere adferden sin eller ture frem som før), men når facebook anbefaler meg å bli medlem i gruppen "vi som krever folkeavstemning om fremtidig innvandring", begynner jeg å lure. Altså, jeg vet at jeg er "venn" med enkelte mennesker som har holdninger som burde vært utryddet i 1945. Det kan naturligvis lede Facebooks algoritmer til å tro at jeg sympatiserer med de imbesile gjøkers landsforening. Men jeg har også valgt å ikke få varsler fra dem i nyhetsfeeden min, fordi jeg, i et anfall av antimisantropi, har bestemt meg for at det er bedre å prøve å overse dem enn fullt ut ta folks dumhet innover meg. Og fordi jeg lurer på hvor lang tid det ville tatt før disse skapningene som vil verne det rene og norske, bestemte seg for at også sånne som jeg, som gjerne (om vi ser bort fra det rent estetiske og historiske) skulle strøket kristenkorset fra vårt flagg, også var uønskede, uansett hvor etnisk norske vi er.

Og jeg lurer litt på hva slags onde planer IKEA har når de tilsynelatende prøver å snikinnføre neologismen "øyeballer" som en avløser for det fullgode "øyeeple" i det norske språk. Handler det om å få folk til å tenke på baller og ikke på epler når de leser om øyne? Er det et i møbelkretser velkjent problem at folk blir sultne av å lese om øyeepler, og at dette er en kampanje for å stanse snikkannibaliseringen av Norge.

Eller om de tvert imot prøver å selge kjøttboller ved å få folk til å tenke på øyne som en del av mennesket og baller av dette - altså kjøttboller.