Bagatellen lenge leve

Det finnes store problemer og det finnes små problemer, og noen ganger kan de små problemene oppleves som de verste. Først og fremst fordi man ikke skal la seg affisere av små problemer. De er bagateller, og det finnes barn som sulter. Og dermed skammer man seg over sine små problemer - de er så små, så små, revnende likegyldige for alle andre, og usynlige i den store sammenhengen. Men selv om andre ikke kan se dem, betyr det naturligvis ikke at de ikke er der (litt som syfilis som ikke har blomstret opp ennå. Det er dette med fedrenes synder og kaptein Alving). De kan bli en besettelse, ens egen hvite hval. Bortsett fra at man definitivt ikke er noen kaptein Ahab, og at den hvite hvalen i beste fall er en sjøstjerne. En litt flekkete og daff sjøstjerne som ser ut til å ha levd et hardt liv på kanten. Og der fikk jeg meg et nytt problem. Dårlig samvittighet for å ha tørket ihjel sjøstjerner i barndommen. Tilgi meg, folkens, for jeg visste ikke hva jeg gjorde!

Kommodevaran, komodovaranens mindre kjente fetter

Og mens man forsøker å løse sitt lille problem, sliter man med skammen. Skammen over å ha et lite problem som man faktisk gjør noe med. Men hva er alternativet? Enten må man anerkjenne at det er et problem og forsøke å løse det, eller så må man ignorere det. Og problemer er litt som pipesvensker og pelsbiller, de formerer seg så snart du snur ryggen til, og i likhet med komodovaraner, kan de formere seg uten en partner. Hvorfor er det ingen som har skrevet en skapelsesberetning basert på komodovaraner, forresten? I begynnelsen skapte Gud Kari Komodovaran. Kari fikk en sønn med seg selv, og deretter mange sønner og døtre med sin sønn igjen. Tenk, så rørende!
Uansett, man må jo anerkjenne disse bagatellene, og man må løse dem, helst uten å legge for mye energi i prosessen, for energien bør man jo bruke på mer vettuge prosjekter.

Idag forsøkte jeg å løse et av mine bagatellproblemer: en rotete bokhylle. Eller, seks rotete bokhyller, for å være mer spesifikk. To av veggene i stuen er nemlig dekket av bokhyller, og to av hylleplanene i hver reol er faste, slik at jeg har endt opp med to hyller som er for lave for de aller fleste bøker, to som er for lave for noen bøker og en som er for høy for absolutt alle bøker. Det er en fryd.
Det er naturligvis ikke noe problem å få plass til alle bøkene. Problemet er å få system i galskapen. Og når du står der og har sortert og plassert halvparten av historiebøkene dine og innser at du har glemt to sentrale bind, og de er 2 mm for høye for hyllen, da faller verden sammen. Litt som en overbelastet reol. Dermed må bøker i emne x stå sammen med emne y, fordi hyllen der x står er for lav for to av bøkene, men det er ikke plass til alle i den store hyllen der emne y befinner seg, fordi det er så mange høye bøker som skal ha plass. Men det er en bagatell! Dette har faktisk vært en bagatell i et helt år, og det har ikke gjort meg så mye. Jeg har liksom akseptert at livet er urettferdig, og at det ser ut som om bøkene mine har blitt sortert av en analfabet (heller det en fargekoordinering. Grøss). Men etter å ha lest ut biografien om Clas Ohlson, bestemte jeg meg for å finne en bedre løsning for bøkene. Jeg tror alle årene jeg fikk høre av de voksne at "det blir bedre" har skapt en slags villedende, optimistisk ordensfilosofi i hodet mitt; jeg er blitt halvveis overbevist om at det alltid finnes en løsning, og at kaos bare er orden som er arrangert feil. Og dermed må jeg prøve å arrangere bitene på nytt inntil jeg oppnår perfeksjon.

Heldigvis er jeg også bedagelig anlagt, blind for de fleste former for rot og lettere distré, så jeg lar meg ikke affisere for mye i hverdagen av denne villfarelsen, men den er der!
Det er egentlig litt som med roteskuffer. Grunnen til at man trenger en roteskuff, er at enkelte ting ikke passer inn i et system, enten fordi de tilhører ulike kategorier, fordi de er den eneste av sin kategori, eller fordi de ikke kan kategoriseres. Som kokarden med "CHAMPION" på båndet som har ligget dandert over en NAS jeg aldri har tatt i bruk. Jeg har plasser for mye, men jeg har ingen kokardeskuff. Og det faktum at kokarden har ligget der i et år, vitner jo om at jeg i det store og hele virkelig ikke bryr meg, men samtidig kikker jeg bort på den omtrent daglig og tenker at "hm, den kokarden ligger feil sted". Og det gjør den jo. Og et eller annet sted skulle den vært.

Den lille ordensfilosofien inni hodet mitt sier med pipestemmen sin at jeg må finne Plassen, det ene stedet i verden der kokarder skal være, og at jeg da vil ha kommet et skritt nærmere perfeksjon. Men hvor? Her skulle roteskuffen kommet inn, som et slags kompromiss mellom orden og kaos, en plass som ikke er riktig, men mer riktig enn ingen plass.

Når jeg hører Jesus-sitatet "I min fars hus er det mange rom" (vanligvis er det jeg som sier det, og det etterfølges gjerne av "og rommet mitt der har bæsjebrunt vegg-til-vegg-teppe"), tenker jeg at det huset må være tidkrevende å gjøre rent, og at det vil være enkelt å forlegge ting der. Slik var det også med rommet mitt hjemme hos moren min, for der hadde jeg mange roteskuffer, i skarp kontrast til mitt eget hjem, der jeg faktisk ikke har en eneste en. Men et rom med mange roteskuffer er litt som et hus med mange rom - du klarer ikke huske hva du har eller hvor du har det, og da forsvinner liksom poenget med å ha ting.

Nuvel, jeg skulle som sagt løse dette bagatellmessige bokhylleproblemet, og flyttet rundt på bøker til den store gullmedaljen, halvveis overbevist om at bokyller er litt som Rubiks kube; rotete, men enkle å få orden på når du kan triksene. Som jeg ikke kan (bare spør Even). Resultatet er en viss forbedring, men fremdeles mildt kaotisk. Joda, de fleste fagprosaiske titlene er plassert til høyre for salongen og de fleste skjønnlitterære til venstre, men midt blant bøker om dannelse og arvede barnebøker står Innføring i norsk grammatikk. Bill Bryson-bøkene har gjenforeningsfest i en av hyllene, men A short history of nearly everything ble ikke invitert, og er plassert sammen med fagprosa og sånt. Det er godt bøker ikke er utstyrt med følelser...

Og ja, dette er bagateller. Jeg har mine gleder og sorger, mine oppturer og nedturer, mine utfordringer, men tilværelsen er heldigvis uten de store problemene. Noen dager må jeg spise knekkebrød til frokost selv om jeg har mer lyst på havregryn fordi jeg er tom for melk. Vi snakker den alvorlighetsgraden der, liksom. Og da blir det som med fjell i Danmark - en liten knatt blir et himmelberg sammenlignet med alt det flate, og det føles egentlig litt urettferdig at jeg skal måtte skamme meg over å gjøre et stort nummer ut av det lille problemet som er så stort i forhold til alt annet. Så da må det elimineres, nedkjempes med lanse og sverd, vel vitende om at den kun er en vindmølle og at jeg ikke utretter noe stort ved å overvinne den. Og problemet, det reelle problemet, en anelse større enn den lille bagatellen jeg kjempet mot, er at jeg ikke har klart å vinne ennå. Men én dag skal jeg finne bokhyllenøkkelen og få perfekt orden. En dag. En annen dag.