Hils!

Jeg er overmåte god til å hilse på folk. Kall det en arbeidsskade etter nesten 7 år i butikk (hadde jeg blitt værende, ville jeg muligens begynt å følge opp hvert "hei" til venner og bekjente med "hva kan jeg hjelpe deg med?", og det ville vært merkelig). Jeg kan hilse på folk til de går i frø, gjerne i form av "yo", "hei", "tittei", det merkelige, småspastiske rykket oppover med hode og øyenbryn som jeg ikke vet hva kalles og en salutt jeg ikke tror noen som har vært i militæret ville latt seg overbevise av.  Det jeg er mindre flink til, er å hilse til folk.

Misforstå meg rett, hilsing er hyggelig. Det er en måte å si "takk for samværet, jeg husker at det finnes mennesker der ute som du ser oftere enn jeg gjør, og jeg vil gjerne påpeke overfor deg at jeg husker dem, og få deg til å påpeke det samme overfor dem", og det ligger en slags omsorg i det. Problemet er bare at det skaper masse rom for forvirring. Den klassiske "hils hjem" er veldig grei, den kan man besvare med "du også" eller "det skal jeg gjøre", og dersom det går et par minutter fra jeg blir bedt om å hilse til jeg skal overbringe hilsenen, er jeg tilbøyelig til å huske det, og om jeg vet hvem personen jeg snakket med var, kan jeg jo til og med fortelle hvem jeg skal hilse fra (jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kom hjem til moren min og fortalte at jeg skulle hilse fra en eller annen dame jeg, såvidt jeg visste, aldri hadde sett før, men som åpenbart kjente meg veldig godt"). Men så snart det blir litt mer komplisert, blir alt plutselig litt vanskelig. For hilsing er litt som kjedebrev og vennekaken Hermann, om du bare gir og aldri får noe tilbake, kan du ta det som en klar indikator på at ingen liker deg. Så om person A alltid ber person B hilse person C, men B aldri hilser tilbake fra C, er det åpenbart at C ikke liker A, og da blir A trist som faen. Og selv om jeg ikke bryr meg om hvorvidt folk hilser til eller fra meg, må jeg jo respektere dette sosiale klisteret. Det er tross alt et demokrati! Men hva gjør jeg når jeg snakker med en person via tale-tut-tuten (som vel Anne-Cath. Vestlys Mormor kalte dette apparaturet) som jeg prater med omtrent en gang i året, og hun ber meg hilse min mor? Joda, det kan hende jeg på et eller annet tidspunkt husker å hilse, men hva er korrekt kotyme ved oppfølging av dette? Bør min mor be meg hilse tilbake? Og bør jeg da, neste gang vi snakkes, overbringe denne hilsenen? En hilsen er vel egentlig ferskvare? Og det høres unektelig rart ut i mitt hode å besvare "og hils din mor" med "det skal jeg gjøre, og jeg skal hilse tilbake", for det forutsetter da at hun er i rommet og kan hilse tilbake?

Og hva er egentlig greia med å hilse til og fra folk som er i rommet mens man snakker i telefonen med en annen person som også har folk i rommet? Det er jo enkelt om den ene personen har noen å hilse fra (eller til), men hvordan gjør man det egentlig når man, enten via telefon eller skriftlig, skal hilse fra og til flere? Må man bare ta det for gitt at alle hilser alle? Kanskje du har lyst til å hilse til de som er rundt den du kommuniserer med, men det kan godt være at de som er rundt deg, kun ønsker (eller synes det er naturlig) å hilse til den du snakker med?

Ta disse blekansiktene, for eksempel. Ber Bob-Kåre Frydbert hilse til Brusk, Sargvin og Løkulf fra seg selv, fra Bertfrid og Gru, eller fra alle tre? Hilser Sargvin kun til Bob-Kåre, kun til Gru eller til Bob-Kåre og Bertfrid men ikke til Gru, fordi Gru er litt bitchy? Og hvem hilser man tilbake til og fra om man ikke egentlig har avklart hvem man hilser til og fra?

Et lignende problem oppstår (for meg, i alle fall) når jeg avslutter e-poster eller brev der det skal hilses i øst og vest. Det blir liksom så mye hilsing - det jeg skriver, er jo en hilsen fra meg, så da blir det "hilsen Renate". Men så skal jeg kanskje hilse til andre enn mottageren, så da blir det "hils X fra meg", og om det også skal hilses fra Y, blir det uhyre komplisert. "Håper alt er bra med deg. Hils X fra meg. Y hilser også. Hilsen Renate"

Og det er da jeg innser at grand-grand-tante Gudrun kanskje hadde et poeng når hun håndterte alle hilsesituasjoner med "ingen nevnte, ingen glemte".

Og her er en dalaflodhest. Fordi dere fortjener det.