Gravalvorlig

En liten advarsel: dette innlegget omhandler død, begravelser og minneord, og er ingen øvelse i fintfølelse. Om du akkurat har mistet en av dine nærmeste, eller holder på med å bearbeide en stor sorg, vil jeg heller anbefale deg å lese et annet innlegg.

I sangen "Fire melk og Dagbla' for igår" synger Øystein Sunde om hvor vanskelig det er å være et lite barn som stadig blir forbigått i kassakøen i matbutikken, og i andre vers kommer linjene som har gitt meg mitt kjæreste uttrykk for det å dø:

"For nå har jeg stått i elv' og nitti timer her i kø
Og nå er jeg blitt så sulten at jeg holder på å dø på meg"

Ja, jeg synes det er helt naturlig å snakke om det å "dø på seg" når det ikke er snakk om faktiske dødsfall der en viss grad av respekt er påkrevet. Det er et uttrykk som gjør døden mindre truende og skummel (jeg er ikke redd for å dø - som Mark Twa

Fra arkivet: Gravlaks

in visstnok skal ha sagt, "I do not fear death. I had been dead for billions and billions of years before I was born, and had not suffered the slightest inconvenience from it", men det er jo noe litt annet med andres bortgang, da blir man jo sittende igjen med det korteste strået), og det er jo egentlig det alle eufemismer gjør også, men den mangler naturligvis det høytidelige i "sovnet stille inn" eller "ble brått revet fra oss".

Mental_floss har publisert et kart over de mest brukte eufemismene for det å dø fra dødsannonser i hver av de amerikanske delstatene, og jeg synes det var fascinerende lesning; på den ene siden er det fascinerende at flere av statene er flinke til å bruke "died" (som jo er akkurat det de avdøde gjorde), men samtidig er det også en del referanser til at de som har dødd, egentlig bare har dratt hjem ("Went to be with his/her/the lord"/"Went home") eller "leveled up" til et nytt nivå ("Entered eternal rest"/"Left this world" - er jeg den eneste som tenker Super Mario?), og andre religiøse forsøk på å overbevise de overlatte eller andre om at den som er borte, ikke egentlig er borte. Og vi har kategorien for dem som måtte gi tapt i kampen mot sykdom ("Succumbed" og "Lost his/her battle"), som skaper en mer vemodig stemning, i alle fall hos meg - jeg tenker som så at den som forfatter en dødsannonse, fokuserer på det viktigste ved dødsfallet; om det var brått og uventet, ble vedkommende "revet bort", gikk de bort etter lang tids sykeleie, går det gjerne i "tapte kampen mot sykdom x". Om de døde en ganske almindelig død, ja, så døde de bare?
Men det absolutt beste, synes jeg er "Slipped away", som dominerer i Montana og på Hawaii. Det har noe veldig skjødesløst over seg - enten at vedkommende "ghostet" livet, eller at noen faktisk mistet vedkommende ved et uhell - shit, hvor ble det av onkel Arnt? Nei, du, jeg tror faktisk vi mistet ham i flyttekaoset. Litt som i Wildes "The importance of being Earnest", der Lady Bracknell uttrykker sin misnøye over at Jack har mistet begge sine foreldre på denne måten:

"To lose one parent, Mr. Worthing, may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness."

Det er i det hele tatt mye rart vi sier og skriver når folk har dødd, og kanskje nettopp fordi man, når man står midt oppi kaoset som følger rund et dødsfall (du skal plutselig arrangere en slags avskjedsfest der hedersgjesten ikke er til stede i ånden, ordne masse formalia og samtidig håndtere den lammende sorgen hos en selv og andre, og alle de merkelige, emosjonelle responsene dette kan medføre. Og man kan ikke akkurat bare "velge noe", for det man velger, skal være en genuin representasjon av den som døde og hva han eller hun betød for de etterlatte (min spontane oversettelse av "etterlatte" til henholdsvis engelsk og svensk ble "leftovers" og "efterblivna". Jeg bør muligens avstå fra å oversette dødsannonser og sånt). Og da er det godt å ha et begravelsesbyrå, for de kan gi deg en lang liste over ting andre har tenkt eller sagt ørten ganger tidligere, så kan du velge hvilket alternativ som matcher dine følelser og tanker. Og jeg synes sånne minneord er litt morsomme, delvis fordi jeg har en morbid sans for humor, og delvis fordi jeg synes det er fullstendig absurd at man ikke skal snakke stygt om de døde, fordi de ikke kan forsvare seg. Og her er mine argumenter:

1. Ingen av oss er feilfrie, og våre laster såvel som våre dyder, gjør hver og en av oss til den vi er
2. Om du kun minnes en persons positive sider, gjør du vedkommende til et glansbilde. Mennesker er tredimensjonale, ikke flate.
3. Om du har gjort deg fortjent til å bli snakket stygt om mens du lever, fortjener du også ukvemsord etter at du er død
4. Skal vi ikke kunne si negative ting om [sett inn din avdøde favorittdrittsekk]

I alle fall, du får en liste over dikt, vers og verdige linjer du kan bruke eller skrive om etter eget ønske, og mange av dem er fine, og noen kan være veldig personlige og effektfulle (personlig kunne jeg ikke synge "For siste gang" i et helt år etter at Oscar døde, fordi den ikke-spesifikke avskjeden i sangen som tydeligvis kom fra Portveien 2, men som jeg lærte da jeg sang i barnekor, resonnerte så sterkt med min egen sorg), men jeg sliter litt med å ikke trekke på smilebåndet når allverdens omskrivinger av "et hjerte av godhet har sluttet å slå" veves sammen, og det blir snakk om dovnende hender. For når noe dovner, så sovner det - en dovnende hånd "sover" altså, den er ikke død. Så om det skrives at et par flittige hender har dovnet, går mine tanker automatisk til Prøysens "Koleravise":

Men da dom var kømmi til kirkemuren opp
tok'n lokket tå kista, den skinndaue kropp
"Je er itte død, nei, je lever ennu!
De har reist ut i fånytta, skunn dekk å snu
Men da steig no enkja til kistlokket fram
"Åssen er det du bær' deg, du vøl itte skam!
Nei, legg deg nå pent nedi kista di nu!
Du veit dokter'n han skjønne det bære hell du!"

Kort sagt: en doven hånd gjør intet lik.

Og noen virker veldig malplasserte, som når man legger inn første strofe av Inger Hagerups "Våre små søsken". Jeg sliter veldig med å forstå når noen synes det er naturlig å bruke dette verset som en oppsummering av et dødsfall - misforstå meg rett, det er et vakkert dikt om at barn/mennesker som er litt "anderledes" skal ha gode liv, og at vi må gjøre det vi kan for dem. Men den første strofen sier jo egentlig bare at noen av oss er litt dårligere utrustet til å takle verden enn andre. Og det er da en merkelig avskjedshilsen? Jeg snakker her med svært begrenset erfaring, men jeg håper og tror at de fleste som har mistet et psykisk utviklingshemmet barn eller familiemedlem, finner det mer naturlig å fokusere på hva vedkommende hadde og var, enn hva vedkommende manglet? 

Og hva med denne?

Du kjempet for sannheten. Du klarte ikke løgner. Ikke alle forstod deg. Den freden du har fått nå kan ingen ta fra deg. Hos Jesus du hviler. Han var du glad i.

Bonus for fri verseform, men altså... Er det noen som liker å bli løyet til? Er det noen som blir forstått av alle? Og den siste linja høres unektelig snurt ut. "Ja, Jesus, han var du glad i. Meg, derimot..."

Og noen ord har flere betydninger, sånn at det blir litt merkelig om man går for feil betydning i tolkningen, og da er det muligens betimelig å spørre seg om man har benyttet feil ord. Ta for eksempel "strevsom", som både kan være synonymt med "arbeidssom" og "slitsom". Og misforstå meg rett her, jeg har masse dyptfølt respekt for folk som har jobbet og slitt hele livet, og for at deres innsats blir anerkjent, f.eks. i minneord. Virkelig. Forfedrene mine slet seg ihjel i generasjoner, og selv om jeg synes det er grusomt at de måtte slite så hardt og så lenge for å holde liv i seg og sine, står det en enorm respekt av enhver, uansett tid og sted, som ikke gir opp i møte med motgang.

Men, og det må jo komme et men (jeg føler at avsnittet overfor var en variant av "jeg er ikke rasist, men..."), når jeg leser denne linja:

To strevsomme hender har lagt seg til ro

er det ikke betydningen "arbeidsom" jeg leser, men "slitsom". Og da går tankene automatisk til prester som tukler med småbarn. Og ja, jeg er et fælt menneske.

Jeg har ingen planer om å dø med det første, men om muligheten skulle by seg (hvilket vil forutsette at jeg dør etter noen tids sykeleie og antageligvis har mye vondt, noe jeg naturligvis ikke ønsker) og jeg får vite når jeg kan regne med å dø, vil jeg gjerne spille inn en lang monolog som kan spilles av i begravelsen min, og kanskje kan også disse ordene pryde dødsannonsen, om det fremdeles er en greie når min tid kommer:

Hun avsluttet livet slik hun levde det
med uavlatelig, kronisk munndiaré

Eller hva med

En stemme har sluttet å mase
En latter har sluttet å le
Det har blitt så underlig stille
Men herlighet, så deilig det ble

Nei, det får nok bli noe sånt, tror dere ikke?

En stemme har sluttet å skravle
Et hjerte har til slutt gått lei
Digresjonsbloggen er nå ferdig
Dens forfatter har dødd på seg

Men frykt ei - jeg er ikke død, nei jeg lever ennu!