Humler og ganske middelslange tunger

Renate-humle med middels kort tunge

Om jeg skulle vært et insekt, ville jeg nok vært en humle. Vi er liksom så like, humlen og jeg. Kompakte og runde, fredelige og fullstendig ukoordinerte. Kanskje er det derfor jeg har sympati med humler som har landet på bakken fordi de ikke har energi til å fly videre på sin jakt etter nektar? Har jeg tid og mulighet, pleier jeg å prøve å få dem til å gå opp på et blad eller lignende og plassere bladet i veikanten slik at risikoen for at den skal bli tråkket på blir litt mindre, uten at jeg vet om det egentlig er korrekt. Kanskje forstyrrer jeg en eller annen hårfin balanse?

Ønsket om å skrive litt om humler ledet meg til Wikipedia (det er meget mulig at alle veier er dronningens veier og at alle veier fører til Rom, men om det skulle finnes en Via Regiae (hurra, jeg husker fremdeles hva genitiv singularis er for 1. deklinasjon), leder nok den uansett videre til Wikipedia), der jeg fant denne fantastiske setningen om åkerhumlen: "Denne humlearten har ganske middelslang tunge." og jeg føler det er betimelig å spørre hvordan noe kan være ganske middels. Enten er den lang, kort eller middels, og er den mellom lang og middels, er den ganske lang, og er den mellom middels og kort, er den ganske kort. "ganske middels" indikerer at det finnes et spektrum av middels, og når middels er gråsonen som gjør at verden ikke er svart-hvitt, mener jeg det må være åpenbart at det ikke finnes noe ganske middels.

Alle var enige om at det var helt åpen-bart

Jeg er også nysgjerrig på hvilke humler som har lange tunger, og om noen av dem heter Abrahamsen. Det er nemlig et kjent faktum i min familie at Abrahamsen-folk har lang tunge og går på "hælane" (altså hælene, i tilfelle noen lurte). Det sistnevnte har jeg arvet - jeg bråker når jeg går, men tunga heller nok mer mot kort. Jeg er ikke i nærheten av å kunne nå min egen nesetipp med tungespissen, uten at jeg helt vet hvorfor det er noe å etterstrebe. Dessuten jobber ansiktstrekkene mine mot meg - nesen min peker jo oppover, som om den prøver å komme seg så langt unna munnen den bare kan. Men kanskje, når jeg blir gammel, og nesen begynner å peke nedover (Prøysen er som kjent en autoritet på ALT, og når han i "Visa hennes Staslin" synger at "Det var en gong i mine onge dager, da nåsån pekte opp og itte ned", må jo det bety at nesa begynner å henge etterhvert) og jeg mister fortennene, så vil jeg muligens kunne nå nesetippen med tunga. Og da blir det jo mer et spørsmål om å hvorvidt jeg vil at tungespiss og nesetipp skal berøre hverandre.
Det å ikke slikke sin egen nesetipp når man uansett ikke kan det, er litt som å si nei til dop uten å ha blitt tilbudt det. Det er fint og beundringsverdig (i alle fall i min bok) at man har tatt et standpunkt, men man kan ikke akkurat skryte på seg å ha motstått noen store fristelser. Det er først når heroin-Ronny Preben (her stigmatiserer vi ikke!) står der med en pose hvitt pulver og spør om du er fysen at du får vist hva slags stoff du er laget av (pun intended).

Og nå er jeg såpass forvirret over utviklingen i dette innlegget at jeg gjør det eneste fornuftige og slutter mens leken er sånn halvgod.