Jan og Snabelsatan

For en tid tilbake fortalte jeg om Jan (som røyker), en fiktiv person mobilen min har diktet opp, og Oda syntes jeg burde gi Jan litt mer oppmerksomhet.
For noen år siden så jeg "Atonement" (basert på boken med samme navn, som jeg fremdeles ikke har lest), og ble fascinert over hvordan hovedpersonen (eller den ene hovedpersonens lillesøster, avhengig av hvordan man ser det - la oss kalle henne "drittungen du innen filmen er halvferdig har lyst til å gi en ørefik") i en litterær gjenfortelling av sin søsters romanse før og under 2. verdenskrig ga søsteren og kjæresten hennes en ny avslutning - takket være nevnte drittunges løgner, fikk de aldri det livet de kunne fått, men lillesøster skrev istedenfor en ny avslutning for dem, i et forsøk på å gjøre bot for sine synder.

Konseptet er fascinerende. Litteraturen (og filmverdenen, for den saks skyld) er proppfull av historier og personer som kun eksisterer mellom to permer, og som aldri vil få utfolde seg eller utforskes utover det forfatteren bestemte seg for å skrive. J. K. Rowling kan si at Humlesnurr var homofil til hun blir turkis, så lenge hun aldri skrev det i bøkene, blir han det aldri. Det er naturligvis ikke dermed sagt at han var heterofil heller, Humlesnurr har ingen legning. Litteraturkritikere kan tolke og postulere alt de orker, kan de ikke vise til konkrete tekstpassasjer som i det minste sannsynliggjør deres tolkning, har de gjort et dårlig håndarbeid. Forfattere bør dermed også være påpasselige med hva de leverer fra seg til forlagene, for når jobben er gjort, har de ikke lenger kontroll over sine helter og skurker.
Jostein Gaarder forsøker i Sofies verden å gi litterære figurer et slags liv etter døden, og det er en fin tanke, men litt som med de kristnes himmel - jeg har like lite lyst til å sende den røykende Jan til en litterær ettereksistens sammen med Edward Cullen, Joffrey Baratheon, pastor Manders og Baby Kochamma som jeg ønsker å komme til en himmel fylt av spedbarn som ikke rakk å synde, massedrapsmenn som ble frelst mens de satt inne og prester som likte å tukle med smågutter. Så med dette i tankene, vil jeg gi Jan et liv utenfor mobilen min, et liv han kan dele med Snabelsatan, som, da jeg forsøkte å skrive det, kom opp som et forslag fra SwiftKey.

Jan og Snabelsatan - et slags dikt

Det var en gang en purung mann

som ofte tok en liten sang

Imens han rullet rullings inne

som han så røyket i voldsomt sinne

Den unge mann i dette dikt

Var trivelig og svært godt likt

Men et problem han stadig hadde

Han savnet inderlig sin snadde

Og derfor var denne unge fyr

litt bisk og tverr - og sjelden yr

Hans rullings var hans ene venn

Slik den har vært for mange menn

Vår helt han bærer navnet Jan

Han kom opprinnelig fra Gran

Men flyttet så nord for Hurumland

Gutten i Røyken det er han

Takket være hans kjipe humør

Banket det sjeldent på røyke-Jans dør

Men en dag hørte han et voldsomt leven

Og rev opp døren, og der sto Even

Even var en trivelig kar

og mens han puffet på en veldig sigar

pekte han på noe stort og gult

som delvis bak Jans Opel var skjult

Jan kikket forvirret på det gule og store

"Jeg vant ham i poker av en grønlandsk hore

Men å ha ham i huset ville fornærmet min pave

Derfor gir jeg deg nå ham i gave!"

Jan stakk en finger dypt inn i øret

Og tenkte stille "hva skal jeg gjøre?"

Så puttet han siggen tilbake i munnen

før han spurte Even: "hva heter så hunden?"

Even flirte, "dette er ingen hund

Nei langt ifra, en hund så rund?

Nei du, dette dyret jeg nylig vant

Er en svært sjelden grønlandsk gul elefant

Han kan mange kunster og er en skikkelig røver

Enkel å elske, om du virkelig prøver

Han er som deg, Jan, han røyker og drikker

Og han får ikke plass, hverken på buss eller trikker

Men dere to Jan, to alen av samme stykke

Du vil føle at han pryder deg, som det edleste smykke

Og navnet han bærer tror jeg du vil like

Det finnes ingen i vårt langstrakte rike

Den gule elefant som hos deg står,

eller, som i ditt petuniabed nu trår

Han kan halve teksten til "Lyckliga gatan"

og navnet han bærer, er Snabelsatan"

Så stakk Even av og forlot elefanten

og Jan mumlet stille "nei du, min santen

nå har jeg visst fått meg en kumpan

Da er vi et par, Snabelsatan og Jan"

Og Snabelsatan trompeterte et lykkelig "uaaa"

Men Jan snakket ei elefantisk og sa:

"Min gule venn, nå er det nok støy

Ta heller og spis en gulebøy"

Og slik gikk det til at Jan fikk en venn

Og Snabelsatan syntes han var den beste blant menn

De åt og de drakk og røkte sigarer

La oss inderlig håpe at lykken varer!

Snabelsatan

Jan