Solidaritet !!

Jeg er ikke et veldig politisk dyr. Jeg gjør min borgerplikt annethvert år, men ellers har jeg ikke så mye å fare med. Jeg har arbeiderklassebakgrunn, så selv om ingen i min nære familie har vært politisk aktive, er jeg vokst opp med en sterk solidaritetsfølelse. Min ungdomsflørt med partipolitikk var et halvt års medlemskap i AUF som ble avsluttet fordi jeg følte at det var en smule hyklerisk å være medlem i noe jeg ikke engasjerte meg i og fordi jeg fikk frysninger av at medlemmene ble tiltalt som "kamerater", et ord som stinket kommunisme, 1984 og Animal Farm.

Jeg synes egentlig vi nordmenn er ganske dårlige på solidaritet. Vi stemmer på det partiet som vil hjelpe den demografiske gruppen vi tilhører, eller mennesker som er i omtrent samme livssituasjon som oss. Vi forventer at de rundt oss skal gjøre like gode valg som vi gjør, og at mennesker i en dårligere livssituasjon åpenbart gjør noe feil.
Og kanskje gjør de det. Det er sannsynlig at den sprøytenarkomane som sitter sammenkrøket i Oslo sentrum har tatt et eller flere dårlige valg i livet sitt. Vi tar alle dårlige valg innimellom. Vi velger sjokolade istedenfor brokkoli, TV istedenfor trim, øl istedenfor vann, snus istedenfor tyggegummi, gaming istedenfor pugging, håndveske istedenfor sparing... hele veien gjør vi små, dumme valg basert på hvem vi er, hvilke svakheter vi har, hva slags omgivelser vi har og hva vi har erfart tidligere i livet. Joda, vi er ansvarlige for våre valg og vi må leve med konsekvensene av dem, og de fleste av oss gjør det, fordi vi er forbasket ressurssterke. Gjør det oss bedre enn den sprøytenarkomane på gata? Eller, for å ta et litt mindre forslitt og ekstremt eksempel, er jeg, som fikk bo gratis hjemme mens jeg studerte, som hadde et så greit forhold til moren min at det var uproblematisk å bli boende, som hadde lært såpass mye om god privatøkonomi hjemmefra at jeg kunne ta fullt studielån og spare hele summen, og som i kraft av å være familiens eneste "barn", fikk økonomisk hjelp da jeg skulle kjøpe mitt første hjem, bedre enn en som måtte flytte til den andre enden av landet for å studere, og som dermed måtte bruke studielånet og inntektene fra deltidsjobben til å betale husleie og mat, og som derfor var omtrent blakk etter endt studietid? Snarere tvert imot. Jeg har hatt det utrolig enkelt på det området.

F. Scott Fitzgerald skrev i The Great Gatsby:

“Whenever you feel like criticizing any one,” he told me, “just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had.”

Og det ligger noe der. Vi er så utrolig dårlige til å se hverandre.
Før jul i fjor diskuterte jeg liberalisme med en veldig hyggelig fyr som dessverre ikke var så solidarisk anlagt, og ettersom jeg gjerne kikker på videoer fra The Young Turks, hører jeg ofte argumenter av typen "folk må få gjøre som de vil, bare de har alle fakta på bordet før de tar en avgjørelse". På overflaten kan det virke solidarisk - jeg ønsker at alle skal ha alle muligheter. Men faktum er jo at et samfunn der alle gjør hva pokker de vil, blir et anarki der de sterke utnytter de svake, fordi alle ikke er like sterke, og de svake må beskyttes mot de sterke. Og mennesker er skremmende korttenkte vesener. Det er derfor vi velger rusmidler, sjokolade og shopping fremfor et glass vann, en tur i skogen og sparing til en regnværsdag. Og selv om enkelte av oss er rustet til å ta den best tenkelige avgjørelsen når vi står overfor et dilemma, vil vi ikke alltid kunne ta det beste valget, og noen har et såpass dårlig utgangspunkt at de vil trå feil oftere enn de opplever suksess.

Ta feriepenger, for eksempel, eller halv skatt i desember. Vi får ikke gratis penger, det er staten og arbeidsgiveren vår som i praksis betaler ut mindre lønn og trekker høyere skatt resten av året, for å være sikre på at vi har råd til å betale for sommerferie og julegaver.

Jeg kunne helt fint fått den samme summen utbetalt hver måned, jeg synes det er så latterlig morsomt å styre med pengene mine at det bare ville vært som et bonusnivå i et dataspill for meg. Men herlighet, jeg forstår da at ganske mange der ute har et dårligere utgangspunkt enn meg på det området, og statens inngripen i min økonomi sikrer at barn som vokser opp med foreldre som er blakke på lønningsdagen og blir like overraskede når TV-lisensen skal betales, likevel får julegaver og ferieturer. I det lange løp gir det en utjevning av sosiale forskjeller.

Av samme grunn er jeg glad for å betale TV-lisens. Det at jeg ikke har brukt TV-en til TV-titting på over et år, er irrelevant - jeg vil være med på spleiselaget som tar sikte på å tilby reklamefri, relativt upartisk underholdning og opplysning til hele folket, uavhengig av hvor attraktiv målgruppen er for kommersielle aktører.

Jeg har aldri sett på meg selv som spesielt snill, men jeg er utstyrt med en lettere militant rettferdighetssans. Vi er alle unike snøfnugg (eller spyttklyser, litt avhengig av menneskesynet) med unike behov, muligheter og drømmer, og vi kan ikke alle bli hjernekirurger med villa i Holmenkollåsen, feriehus i Frankrike og et halvt dusin hytter over det ganske land, og de som presterer å si at alt er mulig bare du tror sterkt nok eller jobber hardt nok, har enten nesa så dypt begravet i sin egen navel etter å ha bedrevet utstrakt navlebeskuelse over flere år, eller en så komplett mangel på innsikt i hva som faktisk kreves for å gjøre suksess (uansett om vi snakker bakgrunn, egeninnsats eller hell), at de strengt tatt burde gå og legge seg, gjerne etter først  å ha tatt seg en tur til en kiropraktor eller en annen form for kvakksalver for å få et slags placebo mot dårlige holdninger.

klatreturen blir enklere, risikoen for å falle utfor mindre
og eventuelle fall mindre prekære jo lengre opp du klatrer.
Og de på bunnen blir mindre og mer ynkelige etterhvert som du
selv klatrer. 

Det jeg på en litt klønete måte prøver å si, er at det er mye vanskeligere å klatre opp et fjell enn å traske opp en slak skråning, dess bedre vårt utgangspunkt er, dess mer solid står vi, med en enklere vei oppover og mindre risiko for å falle nedover.

Så om vi hadde vært litt bedre til å se hverandre, til å anerkjenne andres utfordringer og verdsette deres innsats, til å ta inn over oss at vår egen fremgang ikke nødvendigvis utelukkende er vår egen fortjeneste og at vi ikke automatisk har det moralske overtaket fordi vi har finere tittel eller finere ting enn andre,så kunne vi kanskje gjort verden til et bedre sted. Men bare kanskje.