Ufisk

Jeg kan ikke nok om biologen Stephen Jay Gould eller hans fagfelt til å uttale meg om hans arbeid, men jeg synes det er utrolig fascinerende at han etter å ha studert livet i havet gjennom hele sitt yrkesliv, kom frem til at "fisk" var et meningsløst konsept, og at det egentlig ikke finnes fisk. Begrunnelsen? En laks, som er en fisk, er nærmere beslektet med en kamel, som ikke er en fisk, enn med en slimål, som er en fisk. En vederstyggelighet, men like fullt en fisk (og den kan naturligvis ikke noe for at den er litt motbydelig). Så det er mer meningsfylt å ha en fellesnevner for laks og kamel enn for laks og slimål. Og hva er egentlig en fisk?

sjøkamel ftw

Da jeg gikk i barnehagen, trodde "de andre barna" at spekkhoggere var haier, og dermed fisk. Jeg visste bedre (ufordragelig som jeg var), for spekkhoggere er hvaler, og hvaler er ikke haier. Hvaler har fem fingre og atavistiske bein i bakkroppen, og er våre store, besynderlige firmenninger (i motsetning til silkeapene, som må være noe sånt som våre små søsken). Så hva er fisk? Min sikkert primitive oppfatning er at alt som har finner, men som ikke er sjøpattedyr, er fisk. Katolikkene (og franskmenn, tydeligvis), derimot, har tidligere slått fast at også bever er fisk. Og flodsvin. Og om vi skal være så liberale, kan vi vel egentlig bare slå fast at kameler også er fisk (i egenskap av å være ørkenens skip, har de noe selvmotsigende marimt over seg), ettersom de er nærmere beslektet med laksen enn hva slimålen er, og slimålen er en fisk. Sjøkamelen, som jeg synes den bør kalles, er forøvrig tryggere for sultne kristne og jøder enn hva flodsvin og bever er, for ikke bare er den fri for finner og skjell, den mangler også klover, og er dermed dobbelt uren (3 Mos 11,4 og 11,12).

Og når vi nå er inne på konseptet fisk som ikke finnes og som uansett ikke er fisk, synes jeg vi bør diskutere havfruer. Vi mennesker ser unektelig litt merkelige ut, og når vi bestemmer oss for at vi burde lage blandingsbarn mellom oss selv og umælende dyr, har vi en tendens til å bruke overkropp/hode fra mennesket og underkroppen (ev. hele kroppen) fra dyret. Tenk f.eks. kentaur og sfinks. Menneske med heste- eller løvehode er liksom litt mindre imponerende, kanskje fordi hjernene våre tross alt er det som har gjort det mulig for oss å overleve som art? Sett armer og en menneskehjerne på en hest, og du har en intelligent og kraftfull skapning, sett et hestehode på en mann og du har en vrinskende vanskapning.
Omvendte havfolk har allerede blitt tegnet, og de er unektelig komiske - fiskehoder på menneskekropper er merkelig og meningsløst, og om de skal være sjølevende, blir de raskt ofre for rovfisk som er strømlinjeformede og svømmedyktige. Men det er jo ikke all fisk som trenger å svømme så mye, og jeg har kommet frem til at det beste utgangspunktet for en omvendt havmann må være å være halvt dyphavsmarulk - da kan han bruke fiskekjevene sine til å bite seg fast i sin polyandripraktiserende kone, gro fast i henne og slippe å ta et eneste patetisk svømmetak resten av sitt liv, og istedenfor spørre seg selv om hva hans bedre halvdel er - konefisken, fiskehodet eller mannebeina. Du vet, de viktige tingene.

Spermhogger eller spekkhval?

Og for å komme tilbake til spekkhoggeren som ikke er fisk: Min favoritthval er spermhvalen (hvilket er grunnen til at jeg har en t-skjorte med bilde av en spermhval med påskriften "all hail the sperm whale"), og det faller meg naturlig å diskutere hvaler med venner og kolleger, oftest med det som mål å få dem til å innse at spermhvalen er den beste hvalen i havet. Det jeg liker enda bedre enn potensielle konvertitter er imidlertid folk som allerede har en favoritthval, og som kan argumentere for hvorfor den er bedre enn spermhvalen. Så da en venn av meg insisterte på at spekkhoggeren var bedre enn spermhvalen, og jeg eeegentlig måtte akseptere at hans argumenter var valide (uten at jeg var villig til å gi opp spermhvalen, litt som når en teist møter gode argumenter fra en ateist), innså jeg at et kompromiss var den eneste måten jeg kunne unngå å tape på, og dermed ble spermhoggeren født. Eller spekkhvalen - ingen av delene høres spesielt bra ut (jeg har også lekt med de engelske variantene "killer sperm whale", "sperm killer whale" og "sporca").
Men den er ingen fisk.

Kufisk

På bloggen og på bloggens facebookside har jeg tidligere introdusert to andre semiakvatiske hybrider, nemlig kufisken og hai-ku (mitt haiku om haiku lyder forøvrig "Fiskeblomar skjelv / i vårsleppet. Gøymer seg / for svolten haiku!"). Men vi bør vel kunne enes om at de, til tross for at de sikkert kunne sameksistert alldeles utmerket med sjøkamelen (i alle fall kufisken - haikua er nok en større trussel - og spiser haiku kufisk? Og er det da en form for halvkannibalisme?)

Haiku

Så hva er en fisk? Finnes den? Platon mente at alt vi ser, er en tolkning/gjenskapning av en idé. Et bord er ikke et bord, det er snekkerens versjon av idéen "bord". På samme måte blir en fisk, uansett om den er fisk eller ikke fisk, en av sanseverdenens gjengivelser av idéen "fisk". Dermed er ingen fisker vi ser fisk, de er billige kopier basert på en mal vi ikke kan se. Den eneste fisken som er, er altså ukjent for oss. Ifølge Platon.

Men én type fisk vet jeg i alle fall at finnes, selv om den ikke er en fisk (sukk), og det er strekkfisken. Den er definitivt ingen god matfisk, men jeg vet hvor den er, i motsetning til annen fisk, som ingen vet hvor er.

Men nå har jeg våset nok for idag. Farvel, og takk for all ufisken!