Søndagsbarn

Jeg ble født på en søndag. Reglen om hvilke dyder barn født på de forskjellige ukedagene er utrustet med, påstår at jeg, i egenskap av å være født på ukens siste dag, kan skryte på meg alle de foregående dagers dyder. Jeg har altså både vakre øyne og perletårer, har langt å gå (når ble det en dyd?), men er samtidig lett på tå og blir sjelden trett (det var da noe?), og dessuten gjør jeg alle glade. Hurra for meg, og de litt over 14 % av verdens befolkning som er like magiske som meg!
Hadde jeg vært svensk, hadde jeg visst hatt egenskaper som skulle gi meg fremgang i livet, kombinert med evnen til å kurere sykdom. Synsk ville jeg visst også vært. Jeg har muligens sagt det før (jeg har tross alt sagt mye!), men en god ting kan ikke sies for ofte: det er godt jeg ikke er svensk!

Barnet i meg

Akkurat denne søndagen er det 28 år siden jeg ble født, og jeg må innrømme at det ikke medfører nabovarsel, festfyrverkeri (finnes det andre former for fyrverkeri? Begravelsesfyrverkeri?) eller andre former for baluba. Jeg tror faktisk ikke jeg kan huske sist jeg følte noen som helst form for entusiasme forbundet med min egen bursdag. Andres bursdager er liksom noe annet, men barndommens entusiasme for min egen dag er borte, og det er litt trist. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over julaften, så jeg har ikke helt tapt barnet i meg ennå.

Det er ikke det at alderen min plager meg. 28 føles hverken bedre eller verre enn 18. Jeg kan se tilbake 5 år (eller 10) og se at jeg har kommet meg lengre i livet, at jeg har modnet og at jeg har det bedre nå, men det henger jo ikke sammen med dagen idag, eller det faktum at jeg i noen måneder må tenke meg om før jeg svarer på hvor gammel jeg er. Kanskje er det bare noe ved det vilkårlige ved bursdager jeg ikke helt forstår, på samme måte som jeg ikke forstår greia med nyttårsaften.

Uansett, hurra for meg, livet mitt ville ikke vært det samme uten meg!