Plantepolitiet og bakepulvermannen

Potensiell skyllebøtte kan man kjøpe hos Clas Ohlson
(FOTO: www.clasohlson.no)

Jeg kikker ut av vinduet, mot papirinnsamlingsdunken som står på tunet utenfor. Den er full. Det har den vært i dagevis, og haugen med papirsøppel vokser jevnt og trutt inne hos meg. Det finnes flere slike dunker på borettslagets område, men det er nå engang slik at alle borettslag rommer den litt mystiske underarten av homo sapiens som føler et dypt, personlig eierskap til alt fellesskapet har som er litt nærmere dem selv enn gjennomsnittspersonen som utgjør nevnte fellesskap. Og det betyr at det er en viss risiko for at noen vil gå i stykker på innsiden om jeg bruker feil avfallsbeholder. Jeg liker å være litt opprørsk iblant, så jeg har slengt ifra meg en pose med matavfall eller to i "feil" sett med beholdere et par ganger - det finnes meg bekjent ikke faste regler for hvilke blokker som "eier" hvilke sett, men jeg vil nødig få en skyllebøtte av en vilt fremmed. Eller noen jeg kjenner. Generelt vil jeg ikke ha bøtter av noen, jeg har de bøttene jeg trenger, og kan fint kjøpe flere om behovet skulle melde seg.

Akkurat det fikk jeg faktisk da jeg kom hjem idag. I alle fall på en måte. Hver leilighet i blokka har nemlig ansvar for visse ting en måned i året, og i sommerhalvåret går dette ansvaret bl.a. ut på å luke i bedet utenfor og vanne plantene. Jeg var så heldig å ha ansvaret nå i august, og jeg har sutret en del over dette, primært fordi jeg ikke har peiling på planter, og var redd for å enten vanne for mye eller for lite, eller gjøre noe annet feil. Og la det også være sagt at jeg virkelig ikke fatter hvorfor vi skal ha blomster utenfor. Eller hvorfor jeg, som knapt nok klarer å holde liv i en basilikumplante i en måneds tid, skal få ansvaret for å passe på disse plantene - det er omtrent like uansvarlig å be meg om å gjøre det, som det er å dumpe et spedbarn utenfor døren min og håpe på det beste. Når jeg tenker etter, har jeg omtrent like mye greie på planter og menneskebarn. Men minus og minus er jo som kjent pluss, så det er mulig jeg ville utrettet underverker med et løvetannbarn? Men jeg betaler gladelig min TV-lisens selv om jeg ikke begriper at noen har lyst til å se sakte-TV, og jeg gjorde en helhjertet innsats for plantene (jeg forstår naturligvis teorien bak å passe på planter - jeg er den eneste i familien som ikke har grønne fingre, og jeg forskrekket en gang bestemoren min ved å si at om jeg på noe tidspunkt endte opp med hage, ville jeg vurdere å asfaltere den. Jeg er en tilhenger av den sterkestes rett når det gjelder floraen, og mener at om en plante ikke klarer å overleve av seg selv, så har den ikke livets rett. Dumme, dillete hageplanter... Det er ikke det at jeg ikke forstår at man skal rive opp ugress med roten, at man skal sørge for at det ikke er tørt og at man skal plukke opp visne blader, det er bare det at jeg mangler en slags målestokk - som folk som ikke klarer å se for seg hva 20 cm er).

Samtidig er dette ansvaret alles ansvar (litt forvirrende), så om jeg ser at det ikke er strødd en dag i januar, får jeg lov til å strø, selv om det ikke er min måned (man kan kanskje si at det primære ansvaret ligger på den som leiligheten som har ansvaret, og at de(n) som bor der, skal sørge for at det blir gjort). Nuvel, jeg har gjort mitt beste i august.  Jeg har luket i bed etter beste evne, kjent etter om det har vært tørt (noe det aldri har vært, noe jeg antok skyldtes at det har høljet ned støtt og stadig), og da jeg hilste september velkommen igår, følte jeg at jeg kunne stå for innsatsen jeg hadde gjort. Det gjorde dessverre ikke den ene naboen min, som idag noget stramt bemerket at jeg hadde hatt ansvaret for plantene, og at hun hadde stelt dem i hele august. Det hadde jo jeg også gjort, men hun var sikkert flinkere enn meg (jeg hadde jo lagt merke til at noen visne blader var plukket vekk før jeg rakk å ta dem), og hadde følt at hele byrden hadde tilfalt henne. Og det er naturligvis leit. Men mens jeg ryddet bort matvarene jeg hadde båret med meg hjem, kunne jeg vanskelig unngå å undre meg over hvorfor hun hadde valgt denne strategien. Hvis du vet at en annen person skal gjøre en oppgave, og mistenker at vedkommende ikke vet om det, eller synes vedkommende gjør en slett jobb, er det vel bedre for alle parter å gjøre ansvarshavende oppmerksom på dette? I dette tilfellet kunne hun jo ringt på en ettermiddag eller helgedag, lagt en lapp i postkassen min eller sendt meg en SMS og spurt meg om jeg hadde glemt oppgavene mine, eller påpekt at det ikke var tilfredsstillende utført. Da kunne vi tatt en samtale om det, og hun hadde ikke trengt å løfte en finger for plantene. Og da begynner jeg å stusse på motivasjonen - har hun gått rundt i en hel måned og gledet seg til å påpeke at jeg ikke er flink nok? Hva kan ellers være motivasjonen? Jeg får jevnlig høre at jeg ikke er spesielt skummel, til tross for mine stadige forsøk på å fremstå som den inkarnerte ondskap, så jeg tviler på at hun er redd for min vrede. Og sånt som dette gjør meg litt trist, for jeg har tross alt gjort mitt beste, og hadde ikke hun vannet og luket, hadde jeg naturligvis gjort mer av begge deler, ettersom behovet da ville vært større. Men enkelt, det skal det tydeligvis ikke være...

En annen ting som ikke er enkelt, er morgenrutiner. Jeg har så lenge jeg kan huske, skrytt på meg å være B-menneske, og når batteriene mine er flate, må jeg ligge til lading i 8-10 timer for å oppnå full batterikapasitet. Får jeg styre døgnrytmen min selv, betyr det gjerne at jeg legger meg etter midnatt og står opp rundt 9, men det er naturligvis ikke forenlig med vanlig arbeidstid, og ettersom jeg tross alt får tilnærmet nok søvn de fleste netter, står jeg vanligvis opp 5:30 uten de altfor store problemene. Men litt vanskelig skal det tydeligvis være, for til tross for at jeg, da klokken nærmet seg 6:30, hadde dusjet, kledd på meg, fønet håret, sminket meg og sunget et vilkårlig utvalg sanger for full hals var jeg ikke fullt mentalt til stede, og endte opp med å spise fluortabletter (noe jeg aldri gjør om morgenen) istedenfor å spraye håret. Jeg er distré nok til å bruke dusjsåpe i håret, og har i årevis levd i frykt for en dag å bruke neglelakkfjerner på bomullsdotten jeg skal fjerne maskaraen med, men det er tross alt ganske stor forskjell på å gjøre det jeg vanligvis gjør etter å ha pusset tennene om kvelden når jeg skulle gjort det jeg gjør etter å ha ordnet håret.

Jeg er i det hele tatt ganske flink til legge ting feil sted, og jeg skulle ønske at norsk hadde et ord som tilsvarte "misplace" litt bedre enn "forlegge". For "misplace" gir i alle fall meg konnotasjoner mer i retning av å legge ting på (feil) plass mer enn å legge dem et sted og glemme hvor det var (takket være Erland vet jeg nå at bildesøk i Google etter rotegrevling primært gir treff fra bloggen min. Ergo har jeg satt mitt merke på verden, og kan leve resten av livet uten å gjøre noe som helst av verdi - med mindre noen forsøker å kuppe rotegrevlingen min).

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, skrev jeg "Et lurt sted" på en boks i den tro at jeg ville unngå å rote bort ting ved alltid å kunne se etter ting som skulle legges på et lurt sted der. Problemet har vist seg å være at jeg sjelden legger ting på et lurt sted; jeg legger dem på et annet sted istedenfor. Neste prosjekt blir derfor å skaffe en ny boks og merke den "et annet sted" og se om det løser problemet.
Og det er virkelig et problem - jeg holdt nettopp på å slenge bestikk i restavfallet istedenfor å sette det i bestikkurven i oppvaskmaskinen, og jeg tror (lov å ikke sladre til moren min!) at det i all hovedsak var min skyld at plastskjeene vi brukte til egg og yoghurt hadde vært rødlistede om de hadde vært levende, nettopp fordi jeg etter all sannsynlighet kastet dem istedenfor å legge dem i oppvaskkummen. Man kan kanskje si at de ble skjeldne? (hø, hø)

Men jeg tar det ikke for tungt, for mens min store utfordring ikke hadde verre konsekvenser enn at jeg fikk dagens fluortilskudd noen timer for tidlig, var det langt verre for mannen jeg møtte på Rema. Jeg var på jakt etter Remas bakekakao, som koster halvparten av Freias, og som er like god, og observerte en mann som sto og stirret på bakevarene. Jeg gikk mot ham, kikket opp i hyllene, men så ingen kakao. Så gikk jeg videre og lette blant kaffe- og kakaoprodukter, før jeg tok en stor omvei tilbake til bakevarene. Mannen sto der fremdeles. Denne gangen ble jeg stående litt lengre, og oppdaget etter litt mysing at den magiske bakekakaoen var skjult bak hornsaltet, og litt ommøblering (med påfølgende rydding, man er da oppdratt!) fikk jeg tak i godsakene. Da snur den fremmede mannen seg mot meg og spør hvor han finner bakepulver. Jeg peker på boksen fra Freia, og han spør om jeg er sikker. Joda, bekrefter jeg, det der er bakepulver. Han takker og jeg går min vei.

Tenk å ikke kunne finne bakepulver. Mannen var åpenbart ikke blind, for han hadde stått og studert hyllene lenge og vel, så det eneste jeg kan se for meg, var at han ikke kunne lese. Og det er jo en del av dem, også her i Norge - folk som enten har kommet til landet i voksen alder, og som vokste opp et sted uten ordentlige skoler (eller med et helt annet alfabet) og etniske nordmenn med lese- og skrivevansker eller andre problemer som i praksis har gjort dem til analfabeter. Herlighet så slitsomt det må være, tenk så sårbar man er i dagens samfunn!

Samtidig var jeg litt fascinert over vantroen han uttrykte. Inneholdt virkelig den oransje boksen
bakepulver? For meg er det jo en selvfølge - bakepulver er oransje og vaniljesukker blått, ferdig snakka. Og selvfølgelig kommer det i en sylinderformet boks fra Freia. Mon tro hva hans mentale bilde av bakepulver var?

Heldigvis for den fremmede mannen, var han mindre redd for å spørre meg om hjelp enn naboen var for å snakke til meg om pliktene mine...