Riksslumsa

Det er mange titler jeg ikke ønsker meg, eller som jeg vet jeg er ukvalifisert til. Som riksklyse, riksantikvar eller rikssynser, for eksempel. Men som Hannibal visstnok skal ha sagt:

"Aut inveniam viam aut faciam" 

Mens dere diskuterer om glasset er halvfullt eller halvtomt,
tørker jeg opp den halve kartongen med melk jeg helte
utover kjøkkenbenken fordi jeg tenkte på noe helt annet.

- enten finner jeg en vei, eller så lager jeg en. Så når jeg ikke er klysete nok for å være riksklyse, ikke antikvarisk nok til å være riksantikvar og ikke ytrer mine mer eller mindre velbegrunnede meninger tilstrekkelig høyt og i de rette fora, må jeg rett og slett finne på min egen tittel, og det har jeg gjort. Jeg er ei aspirerende riksslumse. For de uinnvidde: ei slumse er en slumset kvinne, og det å slumse å gjøre noe uvørent eller uordentlig, for å sitere ordboka. Jeg har vokst opp med kvinner som oppgitt sier "di slumse" til seg selv eller hverandre i det de velter ting, søler eller gjør andre ting som vitner om at utøveren besitter den eksplosive kombinasjonen av klønethet og manglende fokus. Jeg vurderer faktisk å inkorporere det i mottoet mitt, så sterkt identifiserer jeg meg med det.

Og jeg lover, om jeg ble utnevnt til riksslumse, skal jeg ikke skuffe deg! For mens vanlige dødelige mister ting med én klissete side og en tørr på gulvet med den klissete siden ned, tar jeg det til et nytt nivå - jeg klarer på magisk vis å grise til hendene mine, kjøkkenskapet, mine egne klær OG gulvet i en eneste uelegant bevegelse. Det kreves faktisk både et naturlig anlegg og årevis med trening for å bli så god!
Alle toppidrettsutøvere har vel en slags suksessoppskrift, enten det er år med trening, god ballfølelse eller placeboeffekt av diverse potensielt prestasjonsfremmende midler og metoder, det være seg astmamedisin eller kopping. Eller en kombinasjon, eller noe helt annet. Når det kommer til slumsingens edle kunst, tror jeg veien til godt utført slumsing går via manglende samsyn, dårlig propriosepsjon (altså evnen til å forstå hvor kroppen begynner å slutter, og hvor den befinner seg i forhold til omgivelsene), elendig koordinasjon og balanse og en medfødt evne til ikke å være til stede der man er. Jeg er spesielt begavet på det siste området - i forrige uke presterte jeg både (for 3. gang siden jeg var tilbake fra ferie primo august) å gå på feil bane på vei hjem fra jobb og å handle i feil klesbutikk. Jeg er ikke kronisk åndsfraværende, og takk og lov for det, men når jeg lar tankene vandre, er mulighetene for slumsing gode. Og jeg pleier å innfri!

Så innvender du kanskje med at jeg kanhende burde få målt slumsingen min mot andres, og satse på å bli norgesmester istedenfor riksslumser, men nei, det ville ikke vært i tråd med slumsingens ånd. Slumsing er ingen konkurranse, det er en kunstart med rom for mange utøvere. En uvøren, uønsket og ofte mildt katastrofal evne som kan fremstå som en velsignelse like mye som en forbannelse. Det er med andre ord en slags superkraft, og jeg er slumsingens svar på Spiderman. For det kommer faktisk noe godt ut av det. Om du har vokst opp som slumse, er du helt vant til at ting går på tverke. Du er vant til å tørke opp søl, til å lime sammen (eller kaste) ting du har ødelagt. Du gir deg ikke ende over når noe går i dass, du bare trekker på skuldrene, mumler halvt oppgitt, halvt anerkjennende: "di slumse!" til deg selv og fortsetter som om ingenting hadde hendt.

Så ja, slumsing er min superkraft, og som den slumse jeg er, klarer jeg sikkert å søle den utover kjøkkenbenken... >_<