Tiggerne angriper

Idag fikk jeg kjeft. Tror jeg. Om ikke kjeft, så i alle fall en slags kombinasjon av en trussel og kritikk, servert av en vilt fremmed. På Mega.
Kong Triton så på seg selv som en rettferdig havmann, og jeg ser på meg selv som et stillferdig menneske, i alle fall når jeg er ute i det offentlige rom. Jeg plager ikke andre, og forventer å ikke bli plaget tilbake. Det er liksom en del av den kollektive avtalen byfolk har inngått for å gjøre tilværelsen tett innpå så mange andre artsfrender utholdelig. Noen vil alltid bryte denne avtalen, og ofte er denne formen for noen en irriterende selger som enten vil prakke på deg treningsstudiomedlemskap, krill, billig strøm eller god samvittighet. Det er irriterende, delvis fordi det er en forstyrrelse og delvis fordi jeg hater det når folk forsøker å selge meg ting. Jeg vil finne ut av hva jeg vil ha selv, og skulle jeg trenge hjelp til å ta et valg, er jeg fullt i stand til å spørre om hjelp.
Men så er det disse som ikke selger, de som vil ha uten å gi noe igjen. Jeg har et noe anstrengt forhold til tiggere, muligens som en konsekvens av at jeg både misliker tigging og synes synd på tiggerne. Uansett hva motivasjonen for å komme til Norge for å tigge er, sier det vel egentlig seg selv at det hverken er lukrativt, komfortabelt eller verdig å sitte langs husvegger og på parkeringsplasser og tigge. De hadde ikke gjort det om de hadde gode muligheter til å leve et verdig liv der de kommer fra. Og jeg vil ikke nekte dem å sitte der, om ikke for annet, så for at vi som bor her, skal måtte forholde oss til nøden vi er forskånet fra å oppleve på nært hold. og faktisk ta et aktivt valg når det kommer til å vise medmenneskelighet.

Jeg tar det valget flere ganger hver dag, og jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å bli minnet på at jeg har penger jeg kunne gitt til dem. Jeg gir litt penger til veldedige organisasjoner hver måned, og vet jeg kunne gitt mer. Og jeg vet at det for hver enkeltperson jeg sier nei til, er det totalt likegyldig at jeg gir penger til Leger uten grenser. De får ikke mer mat i magen eller mer penger å sende hjem til Romania av den grunn. Samtidig vet jeg at jeg, om jeg skulle gitt mer penger per måned, heller ville økt mine bidrag til organisasjonene jeg allerede støtter, fremfor å gi til tiggere. Fordi jeg sånn halvveis vet hva pengene går til, fordi jeg tror de har en større effekt på å redusere det John og Hank Green refererer til som "World Suck" enn enkeltbidrag til tiggere, og fordi jeg ikke ønsker å oppmuntre til negativ adferd.

Jeg har oppdratt en hund og to katter, så positive og negative forsterkere er konsepter jeg er godt kjent med. Og om noen skal belønnes, er det naturligvis tiggerne som sitter stille og bare smiler og hilser, ikke tiggerne som nærmest kaster seg over deg og insisterer på at du skal gi dem penger eller mat. Belønner du uønsket adferd, straffer du samtidig god adferd. Dessuten fungerer forsøk på tvang veldig dårlig på meg. Jeg gikk tydeligvis aldri gjennom trassalderen som barn, så jeg tar igjen det tapte ved å være veldig trassig når folk prøver å tvinge meg til noe, uansett om det er å drikke mer vann, kjøpe noe eller gi bort pengene mine. Så da en vilt fremmed kom bort til meg mens jeg sto og spekulerte på om jeg skulle sløse bort penger på fancy kakestrøssel eller være fornuftig og la være (ettersom den avgjørelsen er helt irrelevant for historien, kan jeg like godt avsløre at jeg endte opp med å være fornuftig) og begynte å snakke til meg, valgte han feil strategi. Vi har vel alle snakket med den telefonselgeren som etter 2 sek har tapt kampen, men som snakker på inn- og utpust i håp om å slite deg ut med sine gode salgsargumenter, og som, når han omsider må ta en bitteliten pause, blir tydelig provosert over at man ikke har latt seg overbevise. Denne mannen kunne nok gjort karriere på det området. Han la ut i det vide og det brede om hvordan hans kone og han hadde kjørt fra Moldova til Norge for så å innse at Moldova ikke var en del av Europa (på daværende tidspunkt hadde jeg begynt å stusse veldig, for meg bekjent er Moldova et lite land som grenser til Romania, og definitivt en del av Europa. Wikipedia avslører at jeg tydeligvis har bedre greie på hvor mannens hjemland befinner seg enn han selv gjør, noe som er litt foruroligende), og at han ikke kunne norsk. Problemstillingen han presenterte, var at de nå ikke kom seg hjem igjen, ettersom de ikke hadde penger (til bensin?) og han var villig til å ta imot hva som helst - han tok gjerne både mat og kontanter. Og omtrent der gikk Renate i vranglås. Det passet fint med at ordstrømmen hans hadde en midlertidig pause, og jeg fikk sagt at det var leit å høre om situasjonen hans, men at jeg dessverre ikke kunne hjelpe.
Det var naturligvis en løgn, og vi visste det begge to. Jeg kunne hjelpe. Naturligvis kunne jeg det. Men jeg ønsket ikke å hjelpe ham, delvis fordi jeg var skrekkelig ukomfortabel med å bli pratet halvveis i senk av en vilt fremmed i matbutikken, delvis fordi jeg var provosert fordi jeg var kjempesliten og ikke ville ha kontakt med noen mennesker, spesielt ikke fremmede, delvis fordi jeg ikke ante hvordan jeg eventuelt skulle håndtert en donasjon til vilt fremmed i matbutikken (skulle han fulgt meg til kassen?) og delvis fordi han, ved å insistere på at jeg ga nettopp ham penger/mat, mente at hans velbefinnende var viktigere enn andre trengendes. Det er litt som å jukse seg fremover i sykehuskøen. Du overlever kanskje, men du er et rasshøl. Og det er naturligvis enklere å si at man ikke kan hjelpe enn å si at man ikke vil hjelpe. Men det som så skjedde, var ganske fascinerende. Jeg har vært nødt til å bli vant med at vilt fremmede damer griper meg i armen og forteller at jeg MÅ gi dem mat eller penger, og selv om de åpenbart blir sure på meg når jeg sier nei, pleier de å gi opp da. Eventuelt prøver de å gjenta argumentet sitt en gang til, og når jeg kontant sier nei enda en gang, er vi ferdige. Men ikke denne karen! Neida. Han begynte istedenfor å legge ut i det vide og brede om at han alltid hjalp folk, uansett hvor lite han hadde (beundringsverdig) og at jeg burde gjøre det samme, og at jeg en dag også ville trenge hjelp, og når jeg ikke hjalp ham idag, ville ingen hjelpe meg i fremtiden. Han var dypt indignert over min manglende vilje til å hjelpe, og det var tydelig at han ønsket meg dit pepperen gror (han snakket endatil om at jeg brukte penger på å reise på ferie, noe jeg (for døve ører) forsøkte å poengtere at jeg ikke hadde gjort på over 2 år, men det var selvfølgelig høyst irrelevant for ham).

Han hadde naturligvis et poeng. Vi bør hjelpe våre medmennesker, men jeg er såpass normal at jeg hjelper meg selv først, deretter mine nærmeste og til slutt vilt fremmede. Trenger du hjelp til å finne veien? Om GPS-en på mobilen min er samarbeidsvillig, hjelper jeg deg gjerne. Vil du ha pengene mine, er det litt verre.
Dette har jeg jo skrevet om før også, for jeg synes det er vanskelig med tigging. Det er ubehagelig å se fattigdom så nært på rikdom, og selv om min inntekt er godt under gjennomsnittet, selv om jeg bor alene (og dermed lever dyrere enn par med to inntekter gjør) og har både studielån og boliglån, er jeg uansett rik i forhold til tiggerne. Jeg kunne godt funnet en hundrelapp et sted i budsjettet mitt og gitt det til mannen. Eller til en av de slitsomme damene. Eller til en av damene som sitter tålmodig og venter på veldedighet. Selvfølgelig kunne jeg gjort det. Men jeg går forbi de samme menneskene hver dag, og de kjenner meg igjen, slik jeg kjenner dem igjen. Gjør jeg noe vennlig´én dag, forventes det at jeg gjør det igjen. Og slik gjør jeg min egen medfølelse til en luksusvare, regulerer tilbudet mer enn nødvendig, selv om det uansett er mindre enn etterspørselen. Og jeg føler meg som en dritt. Samtidig er jeg glad, både for at de får meg til å føle meg som en dritt (da er jeg åpenbart ikke helt kald) og for at jeg klarer å si nei. Og jeg er glad for at jeg føler at jeg bør gi mer. Det kommer ikke til å gavne tiggerne i Oslo, men det vil gavne andre.