Batterier, rot og store mengder te

Resultatet

"Mamma, har du noen form for klar, smakløs sprit jeg kan få?"
Dét spørsmålet hadde tydeligvis ikke moren min forventet å få fra sin totalavholdende datter, men joda, sprit hadde hun, og dermed kunne jeg realisere den livslange drømmen jeg hadde hatt i sånn omtrent tre dager om å bake en batterikake. Etter å ha fått veldig god hjelp av en hyggelig dame hos Cacas som ikke virket det minste overrasket over at jeg ville ha fondant og glitter som best mulig matchet batteriet fra Varta jeg viste henne, var nemlig sprit det eneste jeg manglet for å lage maling av glitteret.

*Gjesp*

Og kake, det ble det. I løpet av natten mellom tirsdag og onsdag våknet jeg noe sånt som seks ganger, livredd for at jeg hadde forsovet meg, for så å innse at klokka var 22:10, 23:30, 01:35, 02:04, 03:20, inntil jeg med stor entusiasme kunne konstatere at jeg omsider hadde våknet av den faktiske alarmen, og at klokka var 04:20. Da hadde jeg allerede gjennomlevd en rekke scenarier for hvordan min ferd til jobb (som onsdag og torsdag var lenge etterlengtede praksisdager i butikk) skulle bli sabotert av meg selv. Jeg hadde glemt å sminke meg (uten at noen hadde brydd seg om det), glemt å ta med kake, innsett at jeg hadde tatt med feil kake, bakt kake med feil fasong (selv i drømme innså jeg hvor absurd akkurat dét var), bodd hjemme hos moren min og vært ute av stand til å dra fordi det ikke var mulig å låse balkongdøren ut til plenen som på mystisk vis befant seg rett utenfor leiligheten i 3. etasje, og funnet på mange andre merkelige sprell. Vanlig oppvåkning var med andre ord et behagelig avbrekk. Og jeg liker å være i butikk. Det føles trygt og godt, både å gå i uniform igjen, å fylle på med varer og å hjelpe kunder ansikt til ansikt. Dessuten forguder jeg jo gjengen jeg får jobbe med når jeg har praksis (og jeg er ganske sikker på at de liker meg også). Og jeg fikk oppleve en dag der jeg var Reinåte istedenfor Renate, hvilket bragte tankene hen mot Ekko-episoden der de snakket om at importert hjorteurin som blir brukt av jegere for å lure frem hjort (altså hjorteåte) kunne være kilden til de nylige forekomstene av
prionsykdommen skrantesjuke (chronic wasting disease). Spørsmålene jeg stilte meg selv var da:

1. tiltrekker jeg meg reinsdyr?
2. Lukter jeg reinsdyrurin?
3. Hvis ja, kan jeg bruke det til min fordel?
4. Kan jeg smitte dyr eller mennesker med skrantesjuke?
5. Er det farlig for andre mennesker å spise hjernen min (jf. prionsykdommen kuru)?



Jeg verdsetter lek med navn veldig høyt. Det vet Stein alt om.

6. Er jeg en slags essens av kuru (også ble kalt lattersyke), og vil dette gjøre "smittende latter"  til et mer skremmende konsept?

T-pose

Uansett hvordan jeg eventuelt er smittsom, er det noe med å få små avbrudd i rutinene sine. Som på fredag, da jeg skulle gå fra jobb, og følte at det var mandag. Jeg hadde jo hatt to dager med "fri", så dermed ble fredag mandag, og jeg kommer garantert til å gå i surr med dagene før den ordentlige mandagen er her. Men jeg vet i det minste at vi er i uke 45, så jeg har ikke mistet kontrollen helt. Dessuten har jeg funnet igjen min kjære Kindle, som har vært søkk vekk i nesten en uke. Og det er jo litt dumt med lesebrett som har gjemt seg når man ønsker å fortsette på "Pale Blue Dot" av Carl Sagan. Dette har i grunnen vært uken for ikke å finne igjen ting - som arbeidsskjorta jeg lånte mens jeg hadde praksis (den er jeg ganske sikker på at det ikke er jeg som har rotet bort), eller lappen med kontaktinformasjon til en kunde som jeg rotet bort på et geografisk svært begrenset område mens jeg lette etter nevnte skjorte. På sett og vis er det kanskje merkeligere at jeg ikke roter bort eller mister mer enn jeg gjør - jeg har aldri mistet noe av verdi, som mobil, lommebok eller nøkler, og med tanke på hvor distré jeg er, er det ganske imponerende. Jeg var derfor ikke veldig overrasket over å finne igjen lesebrettet i en pose med te (jeg var egentlig mer overrasket over at jeg ikke hadde lett der tidligere), men ett sted går likevel grensen, og jeg tar derfor selvkritikk for at jeg i morges lette etter klesrullen min i fryseren. Jeg er ikke SÅ distré!
Og kanskje passet det bra at det var blant teposene lesebrettet lå - jeg har kjøpt latterlig mye te og mel de siste ukene, som en følge av at jeg bruker mye av begge deler, og at jeg har fått dem til halv pris. Det er egentlig litt skummelt å kikke i skapet over og ved siden av mikrobølgeovnen, for der er det absurde mengder te og mel. Men nå blir dagene kortere, og dermed må jeg forberede meg på julebakst, og da trengs det mye mel. Og te, det må man jo alltid ha, så hurra for planlegging!