Skal vi være venner?

Vennskap er rare greier. For når er man venn? Kan man være eksvenn uten å være uvenn? Kan man bli redusert til bekjent? Jeg har aldri hørt om par der den ene parten er sammen med den andre, men ikke motsatt, men det må jo være en viss risiko for at en person kan mene seg en annens bekjent, mens den andre ser på den første som en venn.


Et eller annet sted, antageligvis på en kalender med visdomsord og sånt hjemme hos moren min, leste jeg at du ikke kan bestemme hvem som er dine venner, men du kan bestemme hvem du er venn av, og det syntes jeg egentlig var en ganske grei konklusjon. Du kan gi ditt vennskap til andre, også må de ev. gi sitt tilbake. Men det er jo ikke dermed sagt at dere har snakket om det, eller at dere har klare regler for dette vennskapet.
Og selv om jeg kan si til deg at jeg er din venn, kan jeg ikke si at jeg er din bestevenn, for den tittelen er det den andre parten som har myndighet til å gi ut. Jeg kan derimot si at du er min bestevenn, og håpe at du i det minste er min venn - ellers kan det fort bli litt leit. Og har voksne mennesker bestevenner, egentlig? Og kan man ha flere?

En venn er en fremmed som du møtte mange ganger

- Karpe Diem

Slik sier Karpe Diem det. Joda, men en venn er jo mer enn det. Og ja, jeg forstår at det ikke er et forsøk på definere "venn" jeg har sitert, men en poengtering av at vi alle på et tidspunkt er fremmede for hverandre, og at vi må gi fremmede en sjanse og se om de kan bli noe mer. Men når blir det noe mer? Folk har åpenbart veldig ulike krav/forventninger/betingelser for vennskap. Handler det om tid man tilbringer sammen, uavhengig av årsak (jobb/skole kontra fritid) eller bare fritid? Kreves det tosomhet for at det skal telle? Er det et krav om en viss grad av fortrolighet? Må man ha kjent hverandre i minst et halvt år? Et helt? Er det nok med felles referanser og lik humor? Kan du f.eks. være venn med en kollega du aldri snakker med utenfor arbeidstiden? Hva med en person du aldri har vært alene med? En person du ikke har snakket med på et dusin år, men som en gang sto deg veldig nær? Og kan du være mer glad i en bekjent enn en venn?

Og hva med gamle venner og barndomsvenner? Er en barndomsvenn en person du har kjent siden barndommen og har mistet kontakten med eller en person du har kjent siden barndommen og fremdeles er venn med? Eller er begge barndomsvenner? Er det slik at en venn fra barndommen du fremdeles er venn med, beholder tittelen "venn" og dermed mister sin historiske verdi, eller er barndommens vennskap jevnstilte, uavhengig av nåtidig status?

Dødt vennskap?

Og en gammel venn, er det noen man fremdeles er venn med? Hvor lenge må man ha vært venner for å være gamle venner? Holder det med 20 år, eller må jeg bli minst 60 før jeg kan skryte på meg gamle venner?

Også har vi dette med godværsvenner. De som er med på oppturene men takker av når nedturene kommer. De som vil feire med deg, men som ikke aksepterer at du kan ha leie dager. Hva er egentlig motsatsen til godværsvenner? Uværsvenner?

Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte, som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på

- Sunniva i "Skatten i Kjuttaviga"

Jeg tror ikke jeg har noen godværsvenner, muligens fordi jeg er såpass selektiv med hvem jeg ser på som venner, jeg jeg har i all hovedsak vært forskånet fra de store svikene. Det er liksom enklere å se en bekjent gå sin vei, enn en møysommelig har bygget opp et vennskap med?

Og hva skjer egentlig med vennskap som ikke holder stand, som sykner hen og dør? Det er unektelig et skille mellom en person man en gang var venn med, men som man ikke lenger omgås med eller snakker med annet enn om man møtes tilfeldig, og en bekjent man aldri har vært venn med, men jeg kan vanskelig se for meg at de dermed tituleres som forhenværende venn - da høres man jo automatisk ut som en slags fiende pakket inn i et eufemistisk tyllslør (med glitter). Og blir man egentlig automatisk en fiende av venner man faktisk har hatt et traumatisk brudd med? Eller er man da en forhenværende venn? Og er det ikke da også et klart skille mellom noen man har mistet kontakten med, og noen man har brutt kontakten med?

Skapvenn

Og mens jeg har sittet og tenkt over disse tingene, har jeg kommet over en ny type vennskap, nemlig fenomenet skapvenn. Hva er en skapvenn? Jo, det er en person du er venn med, men som andre mennesker som kjenner dere begge, ikke vet at du er venn med. En slags hemmelig venn. Det trenger ikke være noe negativt eller skamfullt forbundet med skapvennskapet, og det kan egentlig være ganske vakkert, ettersom dere ikke trenger å vise det frem for omverdenen. Jeg tror skapvenner er litt magiske, sjeldne og ganske vanskelige å finne, så om du har en, må du ta godt vare på den!

Og når det gjelder den spede begynnelse av et vennskap, når vet man at man er venner?
Jeg blir som regel tatt litt på sengen når jeg får nye venner - jeg innser plutselig at oisann, vi er visst blitt venner, vi. Og det virker som om jeg innser dette noen måneder etter at vennskapet strengt tatt oppsto. Så ja, jeg har tungt for det. Kanskje har det å gjøre med at jeg veldig sjelden aktivt søker andres vennskap, jeg tenderer mer mot å la ting gå sin skjeve gang, og heller verdsette de vennskapene som kommer deisende ned i fanget på meg.

Samtidig føler jeg at vennskap er litt, vel, kanskje ikke akkurat oppskrytt, men litt unyansert. Det er mange mennesker jeg ville savnet om de forsvant ut av livet mitt, mennesker jeg er glad i og setter stor pris på å omgås med, som jeg ikke føler at er vennene mine, delvis fordi jeg åpenbart tenker for mye over slike ting, og delvis fordi jeg kan verdsette en relasjon, anerkjenne at den ikke møter betingelsene jeg stiller for betegnelsen "vennskap", og ikke sette noe mindre pris på, eller være mindre lojal overfor vedkommende av den grunn.

Jada, dette er semantikk, men jeg synes det er spennende. Ord er gøy!
Jeg har i all hovedsak et ganske avslappet forhold til mine vennskap og bekjentskaper, så det er ikke det at manglende regler på dette området har noen semikatastrofal innvirkning på hverdagen min, jeg bare savner litt struktur. Samtidig er kanskje det litt vage batteriet av ord vi har til rådighet i norsk en indikasjon på hva vennskap er i Norge. Språk har nå engang ord for ting som trenger det - hvis det er viktig å kunne skille mellom fem typer snø for å overleve i et området, kan du være sikker på at språket eller språkene som snakkes i området, har minst fem ulike ord for snø. Hvis snø derimot bare er noe merkelig man har hørt om, men aldri sett, holder det fint med ett ord.Og venn? Vi har riktignok opparbeidet oss et fint antall ord som beskriver venner - foruten venn og venninne, har vi kompanjong, kumpan, kamerat og kompis (hva er greia med alle disse k-ordene?), alle veldig kjønnede i mitt hode. Når hørte du sist noen referere til en venninne som "kamerat" uten at vedkommende egentlig viste til hennes kommunistiske sympatier? Og rent historisk har det vel i grunnen bare vært venner og frender vi har hatt med å gjøre i Norge - frender har du et slags slektskapsforhold til (og dermed en gjensidig forpliktelse til å støtte og beskytte), venner er selvvalgte, må vedlikeholdes og har samtidig en helt annen verdi. Som det står i Håvamål:

Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,

Skotten fra Little Briain ♡<3 td="">

far og finn han ofte. 

Også er det det jeg føler kanskje er den beste definisjonen på venner: Venner er mennesker som vet for mye. Det er en slags terrorbalanse mellom dere, der du må vokte deg for å miste dem, ettersom du ellers risikerer at alle de mørke, fæle hemmelighetene du har delt med dem, kan komme på avveie.

Misforstå meg rett, det er ikke derfor jeg ivaretar mine vennskap. Snarere verdsetter jeg tilliten som har oppstått og fortroligheten, og føler en dyp takknemlighet for at jeg kan være åpen med andre, og at de er åpne med meg, fordi vi stoler på at den andre ikke vil svikte. Konklusjon? Venner er ålreite dyr.