Unntaksvis

Jeg liker å tenke at jeg er god til å planlegge. At jeg ser mine begrensninger. Og at jeg har relativt god hukommelse. Og ettersom det visstnok ikke finnes en regel uten unntak, har jeg brukt de siste tre dagene på å bevise at jeg hverken er kan planlegge, ser mine begrensninger eller husker noe som helst. Jeg er litt usikker på om dette er beviset på at jeg egentlig har rett ved å være unntak, eller om jeg har lurt meg selv til å tro at jeg har egenskaper jeg ikke har. Dersom jeg finner det ut, blir jeg muligens unntaks-vis.

Onsdag var det kaldt i Oslo. Spesielt kl. 7:09, da jeg løp hjemmefra med et nett og håndveska over den ene armen og en kaketine i den andre. Med åpen jakke. Tro meg, jeg vet det var dumt. Jeg visste det var dumt. Men jeg hadde ikke tid til å stoppe, sette fra meg kaketinen og kneppe igjen jakka, ettersom jeg hadde såpass knapt med tid at jeg ikke ville rekke banen, og da ville vært nødt til å ta neste. Det var med andre ord dårlig planlegging om morgenen, for jeg burde egentlig kommet meg ut av leiligheten flere minutter tidligere, men somlet bort unødvendig mye tid, muligens på å klappe en katt. Sånt skjer. Men jeg kunne tatt neste bane - jeg ville kommet 1 minutt for sent, men det hadde både jeg og kollegene mine overlevd, og jeg hadde sluppet å fryse halvt ihjel. 

Per tenkte ofte tilbake på dagen da han mistet taket.

Dagen etter, altså igår, mottok jeg en SMS som gjorde meg svært entusiastisk: pakken min fra Zalando ventet på meg på utleveringsstedet. Den pakken inneholdt forhåpentligvis en dunkåpe som i større grad enn ullkåpa jeg hadde brukt til da, ville kunne holde meg varm. Så etter å ha kjøpt en veske og handlet rimelig mye matvarer, hentet jeg ut esken fra Zalando. Problemet var bare at den var enorm. Eller, nei, den var ikke enorm. Men den var 80 cm lang og 60 cm bred og veide 11 kg, så den var rimelig vond å bære, spesielt når jeg hadde masse annet å bære på samtidig. Det fornuftige hadde naturligvis vært å si til den butikkansatte som hentet esken for meg at jeg ikke kunne få den med meg, og be om å få hente den senere på dagen eller dagen etter. Det har blitt påpekt opptil flere ganger det siste døgnet, og tanken slo faktisk meg også der jeg sto og stirret på esken, men jeg tenkte som så at nå hadde jeg hentet den, og hjem måtte den, så da fikk det bare stå til. Og ja, jeg fikk den med hjem, etter å ha mistet taket i esken mangfoldige ganger, og stoppet for å ta pauser med latterlig korte mellomrom. 

Og det siste eksempelet kom fra idag, da jeg for tredje gang på litt over et år besøkte en restaurant og bestilte samme rett for tredje gang uten å vite det. Forrige gang var tanken "hm, det jeg spiste sist var godt, nå prøver jeg noe annet", og etter å ha fått maten servert, innså jeg at jeg kjente igjen maten fra sist, og ga meg selv en mental kilevink fordi jeg tydeligvis ikke husker noe som helst (noe jeg gjør. Bare spør Linnéa. Eller noen andre. Noen andre er kanskje enklere, ettersom jeg måtte leke Listhaug og tvangsutsende favorittsvensken min på onsdag). 

Denne gangen husket jeg godt at jeg hadde spist det samme de to foregående gangene, og påpekte attpåtil overfor selskapet at jeg skulle prøve noe helt annet, og likevel, da maten sto foran meg, innså jeg at jeg hadde bestilt akkurat det samme som sist... Spør meg om hva jeg har spist/drukket ved ethvert annet tilfelle av sosialisering med servering de siste 18 månedene, og jeg tror faktisk jeg kan si hva jeg har inntatt. Med unntak av denne retten og denne restauranten, tydeligvis. Og retten har vært god alle de tre gangene, så jeg klager ikke, men det hadde jo vært greit å ha med seg hodet.

Og målet for helgen? Ikke så tvil i eget sinn om flere sider ved min personlighet - jeg har tross alt brukt 28 år på å bli kjent med denne, og jeg vil helst slippe å vente til jeg er 56 år gammel før jeg kan si at jeg kjenner meg selv så godt som jeg inntil onsdag trodde jeg kjente meg selv. Da er det bedre å sette seg ned foran TV-en, se "Trailer Park Boys" på Netflix og brodere litt.